Den perfekte hjorteforvaltning i nye områder: Når hjorten brått dukker opp

I naturen er alt i kontinuerlig endring. Nye arter etablerer seg i nye områder, eller vandrer naturlig tilbake til mange områder der de i lengre tid har vært fraværende. Slik er det også for hjorten:

Fra tilfeldige observasjoner av enkeltdyr, ofte bukker, blir det flere og flere, til det over tid utvikler seg en fast bestand. Da kommer også ønsket fra grunneier og jegere om å kunne felle hjort. Snittalderen i slike bestander er ofte relativt høy når jakta først starter. Det gir mange attraktive bukker for jegerne.

Hjorteviltforskriften § 5 åpner for at kommunen kan tillate jakt etter hjort når de mener bestanden kan beskattes. § 18 sier at kommunen kan tildele fellingstillatelser som frie dyr til vald og bestandsplanområder med godkjent bestandsplan.

For øvrige vald fastsetter § 18b at kommunen skal tildele løyver på kategoriene kalv (½ år), voksne hunndyr (1½ år og eldre), spissbukk (bukk med ugreina gevir), og voksne hanndyr (1½ år og eldre). Det er ikke helt ulikt fordelingen i en godkjent bestandsplan – og kalv kan felles i stedet for voksne dyr.

Jegerne skulle ta rovviltets rolle

Gjennom hundretusener av år har evolusjonen formet hjorten til den robuste og tilpasningsdyktige arten den er. I et økosystem-perspektiv tenker en gjerne at rovdyra tar de svakeste individene, slik at bare de beste genene overlever. Spesielt hard er rovdyras beskatning av kalv. Dette begrenser bestandens reproduksjonsevne.

Men våre forfedre fjernet flesteparten av hjortens naturlige fiender fra det opprinnelige utbredelsesområdet. Nå er det kommunene som skal sikre artens overlevelse innenfor rammene av en mer eller mindre planlagt hjorteforvaltning.

Vi som jegere har muligheten til å felle hjort innenfor disse rammene, men det er viktig å huske at vi som jegere ikke har mandat til å være forvaltere: Vi er kun det viktigste verktøyet forvaltningen rår over – og vi har over lang tid vært den eneste «predatoren» av betydning for de store, ville beitedyra.

Tragedien gjentar seg

Ei hjortekolle i god kondisjon kan få kalv allerede fra den er 2 år (paret som ungdyr), og kan få en kalv årlig i de neste 12 – 15 årene. Kollene er mest produktive når de er mellom 4 og 10 år. Bukkene er på sitt største når de er 10 – 12 år gamle.

I vår tid har jaktseleksjonen gjort at individene blir mindre, reproduksjonsraten går ned og arten blir mindre robust mot naturlige og menneskeskapte endringer. Burde ikke bestandsplanene i stedet sette rammer slik at den naturlige seleksjonen fungerer best mulig?

En måte å sikre det på, er å felle de dyra som rovviltet ville tatt. Det betyr å sette mål om naturlig kjønnsbalanse, lav bestandstetthet og en høyere snittalder både på koller og bukker enn det som er gjengs i dag.

Dessverre ser vi nøyaktig den samme utviklingen alle steder der det åpnes for hjortejakt: De store bukkene faller først. Dyra sprer seg til nye områder og tettheten bare øker. Snittalderen går ned og det samme gjør kondisjonen på dyra. Og det blir bare mer og mer hjort.

Felles innsats for en felles visjon

Det er enighet om at hjorteforvaltningen i Norge skal være grunneierstyrt, men sluttresultatet er i realiteten jegerstyrt. De fleste jegerne uttrykker sterke meninger i sosiale medier om god og dårlig forvaltning. Grunneieres meninger blir i langt større grad som oftest isteden frontet gjennom medlemsorganisasjoner.

Men dessverre har mange grunneiere få meninger om hva de vil med «sin» bestand. Det er forståelig når mange har små arealer og begrensede rettigheter til å felle hjort av tildelt kvote. For noen utgjør retten kanskje bare en årlig plastpose med mer eller mindre delikat hjortekjøtt.

Det å samle ulike interessene mot et felles mål, var noe av drivkraften da jeg engasjerte meg i arbeidet med Hjorteviltstrategien 2009. Det samme gjelder for arbeidet med den nye strategien, som Landbruksdirektoratet har sendt på høring i disse dager.

Utfordringen med forrige strategi, var at det ikke ble satt av ressurser til å formidle den til grunneierne og jegerne. Håpet mitt er at den nye hjorteviltstrategien blir kommunisert bedre, og at det gir aktiv handling der alle forvaltningsledd strekker seg mot strategiens uttalte hovedvisjon: «Robuste hjorte-bestander i en natur i endring».

Finnes den perfekte forvaltningsmodellen?

Så kan man spørre seg om det finnes en perfekt forvaltningsmodell for hjort, og har den i så fall overføringsverdi til andre hjorteviltarter?

Mye av tenkingen som har ført fram til visjonen i den nye hjorteviltstrategien, er økosystem-basert. Enkelt forklart vil det si at de beste dyra skal gå igjen etter jakta. I større grad enn vi hittil har evnet, skal vi som jegere ta rovdyras rolle.

I over sytti år har vi gjort det motsatte. Selv om det sannsynligvis ikke finnes en perfekt forvaltningsmodell, kan vi skape en endring slik at forvaltningen blir til det beste for hjorten som art og ikke bare for jegerne. For det er jo egentlig så enkelt, men samtidig så vanskelig.

Verdt å teste når det åpnes for jakt

Det kan synes umulig for en kommunal viltforvalter å bestemme når en ny hjortebestand KAN beskattes, og legge til rette for at grunneierne får høste av det såkalte «overskuddet». For egentlig er det ikke overskudd i naturen. Alt blir brukt. Vi bør heller sees på som en del av naturen.

Jeg håper at de kommunene som vurderer å åpne for jakt nå framover, tør å tenke helt nytt. Spørsmålet er ikke når de kan åpne for jakt, men hva de åpner for jakt på: For faktum er at de bør åpne for jakt med en gang hjorten er observert i kommunen!

Dersom det bare gis løyve til å felle kalv, kan man ikke ødelegge en bestand. Det kreves at hjorteviltforskriften endres for at kommunen bare skal tildele kalv. Denne forskriften må uansett justeres når den nye viltressursloven vedtas.

Starten på en bedre vei

Ved å tildele fellingstillatelser bare på kalv de første årene, ser jeg for meg følgende hovedtrekk i utviklingen:

• Hele kommunen etableres som et bestandsplanområde.

• Det tildeles utelukkende fellingstillatelse på kalv i første planperiode.

• Det er ikke mulig å skyte noe som ikke finnes. Dersom det ikke er en bestand med reproduksjon, blir det heller ikke felt noen hjort.

• Det tar tid å bygge opp jaktmiljø rundt en ny art. I elgkommunene må interessen snus blant elgjegerne til også å jakte hjort, og da mener jeg ikke bare som bifangst i elgjakta.

• Ved å åpne for jakt på hjortekalver, kan yngre jegere som ikke slipper til på elgjakta utvikle kunnskap om å jakte hjort spesielt. Det gir kunnskap om arten og bestanden de jakter på.

• Etter at kunnskapen har økt i den første fasen, kan kommunen åpne for jakt på ungdyr og et lavt antall voksne dyr, spesielt bukker, forutsatt at det er grunnlag for det.

• Ved å innføre bunnlinjeprinsippet og fangstrapportering i det øyeblikket det åpnes for jakt, kan man unngå feilen ved at jegerne feller de mest attraktive dyra først.

Er dette egentlig noe problem å gjennomføre? Dette handler kort og godt om endringer både i regelverket, men også i jegernes holdninger.

Og det siste er trolig det vanskeligste, fordi vi da er inne på det grunnleggende med å endre holdninger hos folk.

For meg er det imidlertid enda vanskeligere å forstå at ikke alle jegere vil at hjorten som art skal ha det bra. For det er jo hovedprinsippet som all forvaltning gjennom jakt bør styre etter.