Bestandsreguleringen vil i overskuelig fremtid trolig skje gjennom jakt. Nytenking er nødvendig når det åpnes for jakt i nye områder. Jegeren må forstå sin rolle bedre og innse at hver og en påvirker bestandene vi høster fra. Vi er det viktigste verktøyet, og er derfor sentrale i hjorteviltforvaltningen.
Jakt er en fritidsaktivitet. Jegerens valg handler både om holdninger, å forstå samfunnet, og om rammevilkårene for hobbyutøvelsen. Det er vi som sitter med fingeren på avtrekkeren, og velger om vi skal skyte.
Noen mener at den norske jegerkulturen går 10 000 år tilbake. Dagens jakt har få berøringspunkt til våre forfedres veidemannskultur. Våre forfedre jaktet for å overleve, og brukte absolutt alt fra viltet. Vi jakter ikke lenger for å overleve. Vår moderne jegerkultur ble formet midt på 1800-tallet.
Formålet for dagens jeger er selvrealisering, verdiskaping, naturopplevelser og selvsagt matauk. Fokus hos mange jegere har vært å felle de største individene, neppe ulikt fra våre forfedre. Det gir fortsatt status, særlig store hanndyr med gevir.
Mange hjorteviltjegere har flere overfylte frysebokser med ulike årganger av kjøtt, og stabler med gevir bak garasjen. De største samles i et eget rom for fremvisning for familie og venner.
Snittalderen blant hjorteviltjegere er høy og økende, og det er vanskelig å få oss til å endre holdninger. Kanskje er det slik at «noe(n) må dø for at det kan skje endringer» i hvordan vi tenker forvaltning?
Trofefokusets tragedie
De mest ihuga av oss har på godt og vondt utvikla oss til å bli nettopp trofejegere. Den kulørte jaktpressens søkelys på gevir med årlige 10 på topp-lister gir signal om hva som fortsatt gir anseelse.
For mange er det å komme på ei slik rangeringsliste viktigere enn både når og hvordan hjorteviltet blir felt. Det betyr ikke nødvendigvis at jegeren har gjort noe ulovlig. Problemet oppstår når alle ønsker det samme, og det ikke finnes noen regulering.
Det samme skjer når den lykkelige jeger legger ut bilder i sosiale medier av den store bukken. Det skjer til tross for at kunnskapsnivået blant norske jegere er høyt, og kravene som settes til jaktutøvelsen er strenge. Likevel skjer det åpenbart noe med oss når anledningen byr seg til å felle gullbukken. Det er i så måte interessant å se på noen sitater fra Facebook:
«Endelig var det min tur etter alle drittdyra jeg har felt»
«Etter 20 000 skritt fortjente jeg dette»
«Jeg har aldri hatt fokus på det med gevir, men…»
«Jeg felte den minste bukken av dem som kom på min post»
Sitatene vitner om at vedkommende har hatt ett fokus: Får jeg muligheten, så tar jeg den.
Grunneierens privilegium
Det er ingen jaktplikt i Norge. Tildelte kvoter må ikke fylles, men de kan fylles. Grunneieren står fritt til å nedlegge forbud mot jakt, utøve all jakt selv eller å la andre ta del i jaktutøvelsen. Det har gitt grunnlag for mye verdiskaping, kanskje slik arkitektene bak suksesshistorien hadde sett for seg.
Problemet med en jegerstyrt forvaltning i mer enn hundre år, er at vi som jegere har hatt søkelys på å felle de største og mest attraktive dyra. Helt lovlig har vi latt de mindre individene gå. Her kan grunneiernes rolle bli bedre ved å stille krav om hva jegerne skal felle og ikke, selvsagt forankret i en bestandsplan de selv har vært med på å utforme.
Noe av utfordringen vi mener å ha i Norge, er at det er for mange små grunneiere og nær umulig å samarbeide over store nok arealer til at det utgjør et helårs leveområde for viltet. Men i land som det er naturlig å sammenligne seg med, er ikke nødvendigvis eiendomsstørrelsen avgjørende.
Søk samarbeid
I Skottland har «sporting estates» vært basert på unaturlig tette hjortebestander. Nå ønsker mange store grunneiere å reetablere «den kaledonske skogen» gjennom «rewilding». Enten må alt hjortevilt utryddes innenfor et gjerde før det plantes til med skog, eller så må tettheten reduseres så kraftig at skogen naturlig kan komme tilbake.
Konsekvensen er åpenbar for en nabo som fortsatt ønsker å selge jakt. Dermed er grunnlaget for en nabokrangel skapt.
For å løse utfordringen i Norge har noen tatt til orde for å frata grunneierne eneretten til jakt. Jeg forholder meg til at jaktretten vil bestå, og at løsningen heller ligger i å inngå forpliktende samarbeid gjennom bestandsplaner, forankret i kommunale mål.
Dagens regelverk åpner for at kommuner samarbeider på tvers av administrative grenser. Dessverre har mange kommuner en lang veg å gå i å utforme klare og målbare forvaltningsmål. Mange vald foretrekker dessuten rettet tildeling fremfor å samarbeide med naboen. Det gledelige er at de som har klart å samarbeide, kan framvise resultater.
Robuste gener
Overvåkingsprogrammet for hjortevilt viser stort sett samme utvikling for alle områder der det har vært drevet jakt over noen tiår: Økende skjevhet i kjønnsbalansen, redusert snittalder spesielt for hanndyr, økt tetthet av dyr, med redusert kondisjon og reproduksjon som resultat.
Må det fortsette slik, eller kan det gjøres på en annen måte? Er det mulig å utforme et system som lar de beste dyra bli igjen etter jakta? For det handler egentlig dette: Å skyte nok individer totalt til å fylle kvotene, etter en fordeling av alder og kjønn som gjør at vi klarer å nå områdets bestandsmål.
Mange faktorer påvirker bestandsutviklingen. Klimaendringene vil gi negative konsekvenser for spesielt elg og rein. Hjort og rådyr kan derimot få bedre levekår.
Men for at artene uansett skal evne å tilpasse seg endringene, er både genetisk variasjon og individenes kondisjon avgjørende. Og akkurat det kan vi som jegere være med på å påvirke: Elgprosjektet på Vega dokumenterer langt på vei hvordan jaktseleksjon påvirker en bestand.
Hver gang vi jakter
Spesielt hjorten er på rask fremmarsj i hele Sør-Norge, og observeres også langt nordover. Det medfører at det åpnes for jakt i stadig nye områder. Dessverre har det så langt vist seg at historien bare gjentar seg:
Hver gang det åpnes for jakt, felles de eldre hanndyra først. Kanskje er det lite tradisjon for jakt på den nye arten, kanskje feller jegerne de individene som eksponerer seg mest.
Der det er tradisjon med elgjakt, felles hjort normalt bare som bifangst. Elgjakta starter tett på hjortens brunstperiode, altså idet bukkene eksponerer seg maksimalt for å oppnå kollenes gunst.
Det at bestanden ikke har vært jaktet på, har også betydning. Hvem lar gullbukken passere om det er kvote på den, særlig når neste jeger uansett feller den?
Holdningenes betydning
Jegernes holdninger er viktige, og reflekterer langt på vei det samfunnet vi lever i. Vi skal ikke gå langt tilbake før det var akseptert å skyte inn i en reinflokk med formål om å skade noen individer for så å jakte på dem. I dag er det utenkelig. Takket være slike holdningsendringer har jakt en høy anseelse.
Fortsatt har de fleste en jeger i familien, men økende urbanisering gjør noe med samfunnets holdninger. Det er ingen selvfølge at jakt vil være akseptert mange år frem i tid. Motkreftene er sterke, og vi jegere er dessverre ofte selv med på å bidra til at jaktmotstanden øker, blant annet gjennom sosiale medier.
Samtidig er jakt eneste realistiske bestandsregulerende tiltak i overskuelig fremtid. Da må vi som jegere ta ansvaret på største alvor. Det gjør vi best ved å la de beste dyra gå igjen etter jakta.
Det er de som er i live etter jakt som danner grunnlag for fremtidige bestander. En bonde passer alltid på at de beste dyrene er igjen i fjøset når slaktebilen har vært på besøk.
Individene vi feller, byr både på en opplevelse og en betydelig matressurs. I langt større grad burde viltkjøtt komme den øvrige befolkningen til gode. Prosjektet «MER viltkjøtt til folket» handler om å få kjøttet ut av hjorteviltjegernes overfylte fryseboks. Gode råvarer til folk flest er den beste investering i framtidas jakt.
Ny viltlov og revisjon av forskrifter
Så hvordan kan vi som jegere flytte prestisjen fra å felle de beste individene, og heller se oss selv som viktige aktører i en fremtidsrettet forvaltning? Jegernes holdninger alene er ikke nok. Suksesshistorien med nåtidens store bestander ville ikke vært mulig uten lovregulering.
Det pågår et viktig arbeid med å revidere Viltloven (1981). Mange bestemmelser ble overført til Naturmangfoldloven i 2009, og ingen har kunnet forutse den teknologiske utviklingen.
I praksis er jakt nå mulig døgnet rundt. Er det nødvendig og i det hele tatt ønskelig? Den nye viltloven bør vel først og fremst være en lov for viltet, og ikke for å fremme jakt og fangst?
I «Forskrift om forvaltning av hjortevilt» § 5 heter det «Ved avgjørelse om åpning av jakt skal det legges vekt på artens bestandsutvikling i området og en samfunnsmessig helhetsvurdering i samsvar med § 1». Formuleringen skal sikre at det er en bestand å høste av, før det åpnes for jakt.
Fell flere kalver
Problemet er hvilke kategorier dyr det åpnes for jakt på. For elg og hjort er det krav at kommunen skal tildele hanndyr 1,5 år og eldre, og for hjort er det endog spesifisert en egen kategori med spissbukk. Bakgrunnen var at en skulle spare eldre hanndyr.
Dessverre er det slik at mange jegere bare feller de mest attraktive individene. Da har vi et problem, og akkurat det problemet har vi hatt i mer enn sytti år. Det må løses om vi skal klare å snu utviklingen.
Når kommunene skal åpne for jakt, burde de få anledning til å gjøre det med en gang arten er observert i kommunen. Forutsetningen er imidlertid at de utelukkende kan tildele fellingstillatelser på kalv. Felles det kalv, er det bevis for at det er reproduksjon.
Spørsmålet er om noen jegere er interessert i å felle kalv? Ungdyr kan kanskje være av større interesse, men faren er at vi allerede fra åpningen av jakta begynner å overbeskatte hanndyra i nye bestander.
Ny hjorteviltstrategi med solid forankring
Parallelt med arbeidet med ny viltlov pågår det også et viktig arbeid med ny hjorteviltstrategi. Den forrige hjorteviltstrategien ble lansert i 2009, men dessverre er det veldig få grunneiere og jegere som kjenner til den.
Den nye strategien vil trolig videreføre noen satsingsområder (fyrtårn) og peke på utfordringer, mål og tiltak. Hjorteviltportalen var et av fyrtårnprosjektene som var viktig i å koordinere informasjonsflyten fra flere myndigheter og ut på ulike nivå.
Erfaringen fra 2009 tilsier at den store jobben begynner etter at den nye strategien er lansert. Ellers blir den bare et dokument i en kontorskuff.
For å unngå dette, er det viktig å plassere ansvar for strategiens tiltak, og forplikte aktørene i tid. Noen tiltak kan gjennomføres raskt, som for eksempel å flytte kostnadene ved viltpåkjørsler bort fra kommunale viltfond.
Det aller viktigste, er likevel å sikre at alle ledd i forvaltningen bidrar til at vi sammen forstår visjonen. Dersom jegeren på stubben ikke forstår den, vil vi heller ikke lykkes med å skape en fremtidsrettet forvaltning for hjorteviltartene våre.