Elgen er en av de mest ikoniske artene i Skandinavia og er dypt forankra i kulturen vår: Ikke bare er det mange jegere som jakter elg hver høst. Folk i Skandinavia har jakta elg i generasjoner, og tradisjonen kan dateres tusenvis av år tilbake.
Dette kan du se av dyregravene i Nord-Skandinavia, som ligger langs elgens trekkveier. Men mens vi tidligere brukte spyd, pil og bue, er vi nå utstyrt med rifler og kikkertsikter.
Konsekvenser av jakt
Det er ingen overraskelse at jakt former oppførselen til dyr. Sjøl om Newton neppe hadde jakt i tankene da han i 1686 fastslo at «enhver handling har en reaksjon», gjelder den samme logikken her:
I denne sammenhengen kan man si at hver gang vi går på jakt i naturen, påvirker vi atferden til dyr. Det gjelder både gjennom vår tilstedeværelse og ved at vi høster vilt – og slik har vi påvirket atferden til dyr i tusenvis av år.
En casestudie med svensk elg
I en ny studie1 publisert i det vitenskapelige tidsskriftet «Movement Ecology», undersøkte vi hva som potensielt kan trigge atferden i forhold til jegere. Her hadde vi som mål å pirke fra hverandre hva som driver fram denne endringen hos elgkyrne, og om de får en varig læringseffekt av at kalven blir skutt.
Vi så etter atferdsendringer i starten av jaktsesongen når det er flest jegere ute i skogen, og om de forekommer hos all elg eller er sterkere hos elgkyr som mista en kalv til jegerne siste jaktsesong. Totalt analyserte vi 10 år med GPS-data fra 51 elgkyr sammen med tall for overlevelsesraten hos kalver i to studieområder i Sør-Sverige (Figur 1).
Elgkyr lærer å unngå jegerne
Et hovedresultat i studien er at ei elgku som mista en kalv i forrige jaktsesong, reagerte sterkere på veier: Hun unngikk dem mye mer de påfølgende årene sammenligna med elgkyr som ikke hadde mista en kalv.
Men om natta, når elgjakt ikke er tillatt i Sverige, ble elgkyrne vanligvis påvist nærmere veiene. Selvfølgelig jakter ikke alle elgjegere nær veier, men generelt sett er veiene viktige for tilgangen til de fleste jaktområder.
Finjusterte atferden under jaktsesongen
Elgkyr som hadde mista en kalv, unngikk også sterkere å bevege seg ut på åpne områder (som hogstflater) under jaktsesongen. De holdt større avstand til menneskelig bosetting, spesielt i de første ukene når jakttrykket er høyest.
Til slutt, og ganske viktig: Jo eldre ei elgku ble, desto flinkere ble hun til å holde tvillingkalver i live gjennom jaktsesongen. Dette tyder på at de eldre hunndyra kan være flinkere til å unngå jegerne (Figur 2).
Elg er en perfekt studieart
Så hvorfor bruke elg til å studere denne typen atferdsendringer, og ikke studere dette hos for eksempel hjort? Elg er en ideell studieart for denne typen studier, da de stort sett lever alene og ikke i større grupper som hjorten.
Hos dyr som er mer flokklevende er det mye vanskeligere å vite hvilke hunndyr som fikk kalvene sine felt. Selv om det ikke er umulig å samle disse dataene, krever det enorme mengder arbeid.
Hos elg er imidlertid relasjonen mellom mor og kalv mye mer åpenbar. Det gjorde at vi faktisk kunne vite hvilke hunner som hadde mistet kalven sin.
Noen former for læring hos dyr
Det er ikke overraskende at viltbestander som jaktes, etter en stund lærer å unngå mennesker (jegere). De lærer å unngå oss enten romlig (ved å bevege seg bort fra kilden til faren) eller tidsmessig, ved å dreie aktivitetsmønsteret over mot natten – eller begge deler.
I vår studie så vi begge mønstrene, og var i stand til å påvise at elg unngår menneskelige jegere både romlig og tidsmessig.
Andre studier har til og med antydet at dyr er i stand til å justere oppførselen sin basert på jaktformer, så som buejaktsesongen versus riflesesongen i USA. Dette tyder på at vi ofte undervurderer evnene til hvordan dyr tilpasser seg.
Mekanismer for læring
For at et dyr skal endre atferd og gi avkall på ressurser som fôr i bytte mot skjul fra rovdyr, trengs det et insentiv. For eksempel kan vi se at mange dyrearter endrer aktivitetsmønster ved jaktstart og beveger seg aktivt mot habitater som gir bedre ly, i et forsøk på å øke sjansene for å overleve. Dette er påvist i en rekke studier over hele kloden for eksempel hos rådyr, rein og wapiti.
Det er imidlertid ikke klart hvordan dyra kommer til punktet med skiftende atferd. Det kan være at den generelle forstyrrelsen fra jegerne utløser responsen, men også at spesifikke hendelser får dyr til å assosiere menneskejegere (som rovdyr) med en akutt fare som krever en tilsvarende respons, noe som over tid forårsaker atferdsendringer hos dyra.
Læring er nyttig og nødvendig
Tatt i betraktning at reproduksjon fordrer en stor innsats for de fleste dyr og koster mye energi, er det åpenbart at dyr må lære å beskytte avkommet sitt mot rovdyr. Så når ei elgku mister kalven sin i jakta, men sjøl overlever, får hun akkurat dette sterke læringsinsentivet til å justere atferden sin, som er det vi observerte i denne studien.
For hvis et dyr aldri lærer av tabbene sine, men gjentar de samme feilene og ikke tilpasser oppførselen sin til rovdyret, vil de sannsynligvis dø ut over tid. Med fremveksten av mer presise rifler, bedre sikter og radiosamband under jakta, må elgen tilpasse seg dette også.
Newtons fjerde lov – for hjorteviltet
Når en bestand endrer atferd, kan det gi merkbare konsekvenser. Som jeger fra Tyskland, liker jeg å ta fram et eksempel fra mitt eget hjemland: Mens hjorten gjerne lever delvis i åpne habitater, har hjorten i deler av Tyskland blitt stadig mer sky. I noen regioner oppholder de seg mest i skoger, noe som gjør at det i Tyskland er hjorten som bærer kallenavnet «skogens konge». De går kun ut på åpne gressletter om natta når jakt ikke er tillatt i Tyskland, og dermed kan de føle seg trygge.
Naturligvis er elgkuas reaksjon ikke den samme som kronhjortens. Men akkurat som for hjorten ser de ut til å justere atferden i forhold til jegernes handlinger, med potensielt utilsiktede konsekvenser for jakta, dyrelivet og skogforvaltninga.