I elgbestanden er dagens vekter 5-20 prosent lavere enn på starten av 1990-
tallet, mens kalverekrutteringen er redusert med 15-25 prosent. Hjortens vekter i elgområdene er derimot mer stabile og høyere enn i hjortens kjerneområder på Vestlandet og i Trøndelag (1).
Mange er bekymret over nedgangen i elgens vekter og kalveproduksjon, og forundret over hjortens manglende vektnedgang i elgområdene. Hjorten og elgen tilhører samme familie, men synes likevel å respondere forskjellig der de overlapper i utbredelse.
Her peker vi på noen vesentlige forskjeller i elgen og hjortens miljøtilpasninger. Det synliggjør mekanismer som kan forklare de to artenes ulike bestandsutvikling i Sør-Norge.
Elg versus hjort i et varmere klima
Klimaet er i endring over hele kloden. I Norge gir det høyere temperaturer, mer nedbør, kortere vintre og mer variable værforhold. Elgen trives best i kaldt klima, mens hjorten er tilpasset et bredere spekter (2).
Elgen har sin evolusjonære historie knyttet til de nordlige barskogene og er ekstremt tolerant for kulde og snø. Den tåler godt temperaturer ned mot -30 grader uten å bruke ekstra energi for å holde varmen.
Men elgen kan allerede over -5-0 grader om vinteren og 14-20 grader om sommeren (3, 4) få problemer med å kvitte seg med overskuddsvarme. Hvordan dette påvirker det enkelte individ, avhenger av dyras kondisjon (5) og tidspunkt på året: Varmetoleransen er for eksempel lavere tidlig på sommeren, før elgen skifter fra vinter- til sommerpels (6).
Hjorten er med sin mer sørlige opprinnelse den mest utbredte hjortedyrarten i verden, og takler alt fra kjølige og fuktige Skandinavia til varme og tørre områder rundt Middelhavet. Den er imidlertid mindre tilpasset kald vinter (7) og dyp snø, noe som delvis forklarer hjortens historisk begrensede utbredelse i Norge. Med et varmere klima vil hjorten finne gode leveforhold i stadig større deler av landet.
Varmestress og atferd
Når temperaturen øker, vil alle dyr før eller siden oppleve overoppheting, med mindre de klarer å kvitte seg med overskuddsvarmen. Det kan de gjøre ved å øke svetteproduksjonen (som mennesker), respirasjonsfrekvensen (pese) og vanninntaket, eller de kan oppsøke skygge i tettere skog, og kjøle seg ned i vann.
Dette er imidlertid energikrevende tiltak å iverksette (økt hjertefrekvens og stoffskifte) eller det reduserer tiden som dyret kan bruke til beitesøk og energiinntak (4). Studier i Telemark og Hedmark viste for eksempel at mange elger søkte tilflukt i gammel barskog på dager med høye temperaturer om sommeren, men på bekostning av et lavere beitetilbud.
Elgkyr som fulgte denne strategien fikk likevel flere kalver og hadde høyere drektighetsrate neste sesong enn elgkyr som i mindre grad benyttet en slik strategi (8). Elgen kan også kompensere for redusert aktivitet på varme dager ved å være mer aktiv om natta (9), men det er usikkert om dette helt kan kompensere for økt energibruk.
Ulike miljøtilpasninger
Et redusert beiteinntak betyr at hjortedyr vokser mindre i den viktige sommerperioden og hodyra produserer mindre melk til avkommet. Studier fra både Norge og Sverige viser betydelig nedgang i ytelse (vekt og kalveproduksjon) de siste 20-30 årene. Nedgangen er størst i år med en varm og tørr sommer (10–12).
Rekruttering av kalver viser dessuten ofte en forsinket effekt av været, sannsynligvis som følge av kyrnes reduserte kondisjon året før (10, 12). Det faktum at elgens ytelse er spesielt lav i år med mange varme dager, tyder på at dette kan være en direkte effekt av varmestress.
Til tross for høyere toleranse, kan også hjorten oppleve varmestress under ekstreme forhold. I en spansk studie var hjortekalver som ble utsatt for høye temperaturer én kilo lettere ved tre måneders alder enn kalver som levde under kjøligere forhold (13).
Temperaturene ved disse forsøkene var imidlertid veldig høye: Med et snitt på 24,5 grader og makstemperaturer på 41 grader, er dette langt over hva hjorten i Norge opplever. Alt i alt er hjorten bedre tilpasset varme enn elgen, og vil sjelden oppleve varmestress her til lands.
Samtidig er kulde og snø en stadig mindre begrensende faktor for hjorten. De siste 40 årene har det vært en betydelig nedgang i snødybde og antall dager med snø i Sør-Norge, mens temperaturene har økt både sommer og vinter (1). Klimaendringene kan dermed ha hatt en større direkte effekt på elgen enn hjorten, men er neppe den eneste forklaringen på de to artenes ulike bestandsutvikling i Sør-Norge.
Plantevekst og beitekvalitet
Klimaendringer kan også ha indirekte effekter på hjortedyra, for eksempel ved å påvirke beiteplantenes kvalitet. Bønder er godt kjent med at kvaliteten på grasavlingen kan variere mellom år, og det samme er tilfelle for beiteplantene som hjortedyra spiser. Dette kan i neste omgang påvirke hjortedyras kroppsvekt og kalveproduksjon (11, 14, 15).
Beitekvaliteten er gjerne best i år med tidlig vår og kjølig forsommer, fordi plantene da er i en vekstfase over lengre tid parallelt med kalvingen. Varme og tørre somre med rask utvikling av beite-plantene har den motsatte effekten.
Klimastyrte endringer i tidspunkt for løvsprett, plantevekst og blomstring kan også skape ubalanse mellom når behovet for energi er størst og når plantekvaliteten er på sitt beste. Siden begge artene kalver omtrent samtidig (elgen ofte litt før hjorten), kan begge artene rammes. Men i hvor stor grad dette har innvirket, er fortsatt usikkert.
Hjorten kan imidlertid ha en fordel ved at den beiter oftere på innmark. På innmark høstes grasavlingene flere ganger i løpet av sommeren. Gjenveksten etter slått kan sammenlignes med en «ny» vår.
Selv i år med dårligere kvalitet på utmarksbeite kan hjorten dermed ha et relativ høyt energiinntak ved å beite mer på innmark. Tilgang på innmark har en positiv effekt på vektutviklingen hos hjorten (16) og kan føre til mindre nedgang i vektene når bestandstettheten øker (17).
Klimaendringer og parasittbelastning
Økt temperatur og en lengre sommer kan også øke belastningen fra parasitter og sykdommer. I Norge har flåtten kolonisert høyere og nordlige områder (18), en utvikling som i stor grad er knyttet til varmere klima og kortere vintre.
Flåtten kan overføre flere virus og bakterier som kan føre til sykdom. For hjort og elg er anaplasmose (sjodogg) en mulig kandidat. Anaplasmose er en vanlig bakteriell sykdom hos sau, og fører til feber og i verste fall abortering av foster. Den kan også gi nedsatt vekst og nedsatt allmenntilstand for lam, med økt risiko for sekundære infeksjoner og død (19).
I områder med flått har hjort og elg ofte antistoffer mot anaplasma (20), men det er uklart hvor mye dette påvirker vektutvikling og kalveproduksjon. I en studie fra Agder var det ingen klar negativ effekt på elgkalvenes høstvekter (21), mens trekkende hjort på Vestlandet hadde mindre flått og høyere vekt på høsten (22). Det er imidlertid usikkert om dette var en effekt av bedre beiteforhold eller forskjeller i flåttbelastning.
En studie fra Telemark antyder at elgkyr eksponert for anaplasma-bakterier også har lavere sannsynlighet for å fostre kalv, men antallet dyr i studien var lavt (23). Samtidig er det på Sørlandet meldt om mange døde elgkalver der man mistenkte flåttbåren sykdom. Hvorvidt det faktisk er tilfelle, er imidlertid uavklart.
Ikke bare flått
Anaplasmose er bare en av mange mulige sykdommer. Inntil nylig har man antatt at parasitter og sykdommer betyr lite for norsk hjortevilt, og fortsatt er det uvisst hvorvidt sykdommer hovedsakelig forårsaker eller er forårsaket av redusert kondisjon. Det kan være at sykdommer først og fremst rammer individer som er svekket av andre årsaker (for eksempel næringsmangel).
I et varmere klima er det likevel grunn til å tro at parasitter og sykdom vil overleve lettere i norsk natur. Dette vil ramme flere individer, og det kan påvirke elgen og hjorten ulikt.
Særlig tror vi at elgen med sin nordlige utviklingshistorie, vil være utsatt. Til forskjell fra hjorten er elgen mindre tilpasset de mer varmekjære sykdomsparasittene, og dette kan på sikt skape forskjeller i de to artenes relative ytelse og bestandsvekst.
En slik erfaring har de gjort seg i elgens sørligste utbredelsesområde i Nord-Amerika: Her er hvithalehjorten en relativt upåvirket bærer av en hjernemark som er fatal for elgen. Fordi hvithalehjorten sprer seg stadig lenger nord i takt med klimaendringene, øker dette smittepresset for de sørligste elgbestandene (24).
Arealbruksendringer og menneskelige forstyrrelser
Skogene har endret seg mye siden 1970-tallet. I dag er biomassen større enn på flere hundre år, og fortsatt er tilveksten større enn uttaket. Skogen blir tettere og har nå mer biomasse per arealenhet enn på over 100 år.
Med tettere skog og relativt jevn avvirkning betyr det at mindre arealer avvirkes hvert år, med færre hogstflater som resultat1. For eksempel er arealet av skog i hogstklasse 2 (ungskog) nær halvert i Vestfold og Telemark siden 1990-tallet, og redusert fra 15-30 % i andre deler av Sør-Norge (Figur 1).
Ungskogen bidrar med en uforholdsmessig stor andel av busker og trær i passende beitehøyde. Dermed er beitetilbudet til elgen trolig betydelig redusert de siste 30 årene(1).
Samtidig er det godt mulig at produksjonen av kvistbeite fortsatt preges av den høye elgtettheten og beitetrykket som Sør- og Østlandet opplevde på 1980- og 1990-tallet (25, 26). For eksempel er beitetrykket på mange viktige beitetrearter fortsatt høyt til tross for betydelig redusert elgtetthet på Sør- og Østlandet (26).
Hytter og vei
Økt utbygging av bolig- og hytteområder, veier og andre arealkrevende aktiviteter fører til tap av utmark, ikke minst skog. Om lag 90 prosent av naturareal som bygges ned ligger i skog. I perioden 2009-2023 utgjorde dette 580 km2 (27). Det fører også til oppsplitting av arealene, noe som kan hindre både elg og hjort i å utnytte leveområdene optimalt.
Økende befolkning fører dessuten til mer ferdsel og forstyrrelser. Det gjør at hjorteviltet ikke kan nyttiggjøre beitene like uforstyrret som før (28–31). Mer oppsplitting kan også påvirke dyras mulighet til å trekke mellom sesongleveområder (32), og dermed konsentreres beitepresset på gjenstående arealer.
Det er uklart hvorvidt dette påvirker hjort og elg på ulikt vis, men jevnt over fremstår elgen mer følsom for endret skogstruktur og habitatfragmentering. Elgen finner mer føde i tre- og busksjiktet og fremstår også mer knyttet til skogen enn hjorten.
Hjorten beiter mindre i busksjiktet og mer i kulturlandskapet, og er sannsynligvis bedre tilpasset de arealbruksendringene vi ser i dag.
Tetthet og konkurranse om ressursene
Konkurranse kan defineres som interaksjoner mellom individer på grunn av felles behov for begrensede ressurser. Det resulterer i redusert overlevelse, vekst og/eller reproduksjon hos konkurrerende individer (33). Konkurransen vil vanligvis øke med antall individer, noe som betyr at effekten er tetthetsavhengig.
Beitekonkurranse oppstår når individer påvirkes indirekte av å utnytte en felles ressurs. Beitekonkurransen er ofte størst mellom individer av samme art (34), men kan også være høy mellom individer fra ulike arter. Alt avhenger av overlappen i habitat og diett (33).
Elg og hjort har stort sett forskjellig beitevalg, men ikke helt og fullt. Elgen er i stor grad knyttet til busksjiktet, mens hjorten hovedsakelig beiter på markvegetasjonen (35). Om sommeren beiter hjorten mye gras, mens elgen unngår gras og beiter mye på lauvtrær. Begge beiter på lyng (hovedsakelig blåbær) og urter.
Om vinteren er det sjelden at diett er mer enn 20-30 prosent overlappende hos hjort og elg (34–36). Hvorvidt det blir beitekonkurranse, vil derfor mest avhenge av bestandenes tetthet.
Kamp om utmarka
I tillegg kan konkurransen påvirke artene forskjellig, for eksempel hvis en av artene er mer «dyktig» i beiteutnyttelsen. Hjorten er god til å utnytte beitene selv når de er hardt nedbeitet. Hjorten har utviklet seg i stabile grasøkosystemer der konkurransen har vært intens. Elgen kan på sin side «flykte» ved å beite høyere opp i trærne, en mulighet hjorten ikke har i samme grad.
Mer hjort eller andre beitedyr kan øke beitekonkurransen og påvirke elgen negativt. Det kan presse elgen til mindre attraktive beiter. Blant annet er det vist at elgen skifter fra blåbærlyng til furu når konkurransen fra andre hjortedyr øker (36).
På samme måte kan husdyr på utmarksbeite påvirke tilbudet. Storfe har spesielt stor effekt på busksjiktet og kan over tid øke grasdekket, slik at buskvekster i feltsjiktet reduseres (37).
Med såpass liten diettoverlapp mellom hjort og elg, må den samlede bestandstettheten trolig være høy før det oppstår stor konkurranse. Det er derfor lite sannsynlig at hjorten i dag er en betydelig konkurrent for elgen på Sør- og Østlandet.
Men hjortebestanden øker raskt, og i enkelte områder felles det nå mer hjort enn elg. Vi kan derfor ikke utelukke at konkurransen vil tilta i årene framover.