For 12 000 år siden var det istid i Norge og det meste av landet var dekket av en tykk iskappe. Så historien ikke så gammel, men for omkring 8–9000 år siden dukker de eldste sporene av hjort opp i Norge. Siden den gang har hjorten blitt utsatt for mange store endringer i miljøforhold, forårsaket av både klima og mennesker. På 1800-tallet var hjortestammen beskrevet som så redusert at den var i stor fare for å bli utryddet.Det skjedde heldigvis ikke og de siste tiårene har vi sett en eksplosiv vekst i bestanden. I et nylig avsluttet prosjekt har vi undersøkt hvordan den genetiske variasjonen til hjorten har blitt påvirket gjennom flere tusen år fram til i dag. Hvordan har store endringer i landskapet påvirket hjorten? Hvor mye gikk tapt under den historiske bestandsnedgangen? Er det samme hjortestammen som vandret inn etter istida vi har etterkommere av i dag? Eller har det blitt fraktet hjort til Norge fra andre land, slik det var vanlig mange steder i Europa?[caption id="attachment_6122" align="alignnone" width="740"] Et lite hull i et over 4000 år gammelt fragment av et hjortebein er nok for en DNA-prøve.Foto © Jørgen Rosvold.[/caption]
Genetisk tidsmaskin
I arvematerialet til et dyr ligger det mye informasjon om viktige fortidige hendelser. Ved å studere DNA fra et stort utvalg av individer fra dagens bestander kan man hente ut mye av denne informasjonen. Men hvis en bestand har gjennomgått kraftige reduksjoner, har ofte mye informasjon gått tapt i takt med at den genetiske variasjonen har blitt redusert.De siste tiårene har det vært en stor utvikling i metoder for å undersøke DNA. Dette gjør oss nå i stand til å få ut DNA selv fra beinrester som er mange tusen år gamle. På den måten kan vi få et bilde av den genetiske variasjonen langt tilbake i fortida. En slags tidsmaskin til tida før den historiske nedgangen i bestanden.I dette prosjektet har vi undersøkt mitokondrielt DNA (mtDNA) fra opp til 7.000 år gamle beinrester av hjort. Dette gjorde oss i stand til å følge morslinjene gjennom forhistoria.[caption id="attachment_6128" align="alignnone" width="740"] Hjorten på Vestlandet er etterkommer etter hjorten som vandret inn i Norge etter istida. Foto © Johan Trygve Solheim.[/caption]
Store miljøendringer
Da hjorten vandret inn i Norge var klimaet varmere og fuktigere enn i dag. Kystlandskapet var preget av tette skoger av lauvtrær. I mange tusen år delte hjorten disse kystskogene med villsvin og til dels også elg. Mennesker var også til stede og hadde allerede vært i landet i mange tusen år da hjorten vandret inn og etablerte seg langs kysten.For rundt 4–5000 år siden begynte to viktige prosesser som skulle skape store endringer i hjortens miljø. Klimaet ble kaldere, ned mot dagens nivå, og førte til mer lysåpen skog og den varmekjære vegetasjonen trakk seg noe tilbake. Men en større og mer betydelig endring var forårsaket av mennesket.Jordbruket ble etablert som en viktig del av økonomien langs kysten av Vestlandet rundt samme tid. De mest produktive områdene ble da raskt benyttet og skogen ble erstattet av åpne jordbruks- og beitemarker. På den måten oppstod landskapet vi kjenner i dag, kystlyngheiene. I løpet av de siste 2000 årene fortsatte avskogingen som følge av blant annet økt husdyrhold, gruvedrift, og saltkoking. Gode leveområder for hjorten ble dermed stadig mer fragmentert.
Tilpasningsdyktig
Hjorten er en tilpasningsdyktig art og utnytter godt både skogen og åpne landskap. Beinfunn langs kysten viser at arter som elg og villsvin ble mer sjeldne i takt med at jordbruket spredte seg. Hjorten derimot ser ut til å ha taklet endringene bedre og har vært et vanlig vilt på Vestlandet det meste av etteristida. Økende fragmentering av leveområder, kombinert med høyt jaktpress, skapte likevel et høyt press på hjortebestanden. Dette finner vi spor av i arvematerialet fra de gamle beina.[caption id="attachment_6120" align="alignnone" width="740"] Figur 1. Rekonstruerte endringer i bestandsstørrelse av hjort på Vestlandet, vist som effektiv populasjonsstørrelse av koller. Grafen bør ikke leses som absolutte verdier for antall dyr, men illustrerer de relative endringene.[/caption]
Langvarig bestandsnedgang
Ved å lage en tidsserie med DNA-sekvenser fra daterte bein er det mulig å bruke denne informasjonen til å gjenskape fortidige endringer i bestandsstørrelser. Vår tidsserie bestod av over 70 daterte sekvenser fra gamle bein, samt en større samling fra dagens hjort. En slik rekonstruksjon (Fig. 1) viser en langvarig nedgang i størrelsen på bestanden på Vestlandet. Analysene tyder på at nedgangen startet allerede for omkring 2000 år siden, i begynnelsen av jernalderen. Det historisk kjente bunnivået på 1800-tallet var derfor siste ledd i en mer langvarig prosess en det vi trodde før.[caption id="attachment_6121" align="alignnone" width="740"] Figur 2. Nettverk av 10 ulike genetiske varianter (mtDNA haplotyper) funnet hos forhistorisk (rødt) og dagens hjort på Vestlandet. Størrelsen på sirklene angir frekvensen av gitt type og linjene i mellom antyder evolusjonært slektskap. Kun variantene NO1, NO2, NO3 og NO5 finnes i dag hos hjorten på Vestlandet.[/caption]
Tapt genetisk mangfold
Data fra de gamle beinrestene viser også at det genetiske mangfoldet var større før (Fig. 2). I dag har vi registrert fire ulike genetiske varianter av det DNA-området vi studerer, mens det i det gamle materialet finnes ti typer. En del av det genetiske mangfoldet har derfor gått tapt. Interessant er det også at den varianten som er mest vanlig i det forhistoriske materialet (NO4) ser ut til å være tapt på Vestlandet i dag. Disse endringene tyder på at fragmentering av leveområder og isolering av mindre delbestander hadde store genetiske konsekvenser, som kanskje kan påvirke hjortens evne til å tilpasse seg framtidige miljøendringer.[caption id="attachment_6125" align="alignright" width="400"] Beina kommer fra arkeologisk utgravde
huler og hellere på Vestlandet, som Skipshelleren
(over). Tørt og kjølig klima har her
bidratt til å bevare DNA over lang tid. Foto © Jørgen Rosvold.[/caption]
Norsk urhjort
Flere har reist spørsmålet om den norske hjorten vi har i dag er etterkommere av de dyra som vandret inn til landet etter istida, eller om mennesker har fraktet hjort inn til Norge fra andre steder i nyere tid. Rundt omkring i Europa har dette vært vanlig praksis i lang tid for å reetablere nye bestander eller «friske opp» små lokale bestander med nytt blod. Dette skjedde også i Norge, som på Otterøya i Nord-Trøndelag.Det er ingen ting i våre data som tyder på at dette har skjedd i noen grad på Vestlandet. Ingen nye genetiske varianter har blitt introdusert i nyere tid som ikke var til stede i den forhistoriske stammen. Dagens bestand representerer derfor en kontinuerlig tilstedeværelse over mange tusen år.
Bare spanjoler?
Under forrige istid var utbredelsen til hjorten begrenset til sørlige deler av Europa. Fra områder i Iberia og Balkan spredte de seg deretter nordover til resten av Europa. Tidligere analyser viser at dagens norske hjort stammer fra den sørvestlige bestanden (Iberia). Våre analyser støtter opp under dette og viser at istidsbestanden fra Balkan- området aldri nådde Skandinavia. Det som skulle komme til å utgjøre den norske bestanden ser også ut til å ha skilt lag med resten av den vesteuropeiske bestanden for omtrent 15 000 år siden, noe som passer bra med tidspunktet for den nordlige ekspansjonen etter istida.
Fortsatt mange hemmeligheter
Historien til hjorten i Norge holder fortsatt på mange hemmeligheter. Hvor mye kontakt har det vært mellom bestandene i Norge og Sverige gjennom tida? Reagerte den midtnorske bestanden på samme måte som den på Vestlandet?I motsetning til arkeologiske gjenstander er ikke beinrester av dyr uten menneskelig tilknytning vernet ved lov i Norge. Mange beinrester blir derfor kastet eller finnes i privat eie. For mange områder i Norge har vi lite informasjon om den fortidige faunaen. Det er derfor viktig at de som kommer over bein eller gevir i jorda som kan være gamle, leverer disse til nærmeste naturhistoriske museum eller i alle fall informerer om funnet. På den måten kan vi få en bedre oversikt over endringer i faunaen i Norge over tid. Dette kan igjen hjelpe oss til å bedre forstå framtida.