Villsvin – fremmed art og attraktivt jaktobjekt

Naturen er dynamisk. Uvitende forflytter arter seg på kryss og tvers, av og til også over landegrenser. Hvis innvandringen skjer naturlig, sier lovverket at det er uproblematisk. Hvis en art derimot ankommer med menneskelig transport, er den fremmed og prinsipielt uønsket.

Har den i tillegg stort spredningspotensiale og kan true stedegne arter, regnes den som invaderende. Da hender det at arten møtes med forvaltningtiltak for å begrense spredningen, av til med et spesifikt mål om utryddelse.

Noen fremmede arter utfordrer vår oppfatning av hvilke arter som hører til i Norge. Villsvinet er en slik art; en art som har stått i sentrum for uenighet, maktkamp og politikk.

Aksept for utsatte arter

Norge har 2342 kjente fremmede arter. De har fått frakthjelp av oss direkte (jaktobjekt eller pelsdyr) eller indirekte (ballast, i jord eller utstyr). Kanadagås, fasan og bekkerøye er eksempler på importerte småvilt- og fiskearter [1, 2].

Selv om arter er satt ut og regnes som fremmede arter, blir de ofte akseptert, særlig hvis de har vært her i lang tid [3]. Det varierer med andre ord hvordan vi vurderer ulike arter.

Slik er det også i forvaltningen. Men når ulike deler av forvaltningen vurderer den samme arten forskjellig, blir situasjonen mildt sagt uoversiktlig.

Søte rådyr og stygge svin

Rådyret vandret inn i Sverige av seg selv, men ble nesten utryddet på 1700-tallet. For å øke bestanden ble rådyret fredet på flere svenske herregårder. Dette bidro til at rådyrbestanden i Skandinavia spredte seg og overlevde [4].

Rådyret kom til Norge tidlig på 1800-tallet, men populasjon økte ikke før på 1900-tallet. Det vurderes i dag som en stedegen art, men ut fra regelverket kan dette diskuteres.

Villsvinet har en parallell innvandringshistorie, også med opphav i svenske herregårder. Villsvinet var vanlig i Skandinavia i middelalderen. I Norge døde de ut rundt år 1000, og i Sverige på slutten av 1600-tallet. Forvillede bestander spredte seg i Sverige før de krysset norskegrensen på egne bein. Hovedforskjellen er at villsvinet ankom om lag 200 år etter rådyret.

Hva er en fremmed art?

I Norge er det Artsdatabanken som klassifiserer arter som fremmede eller ikke, og som vurderer risiko. Deres nettsider gir denne definisjonen: «En art betraktes som fremmed for et område, hvis tilstedeværelsen skyldes menneskelig transport (bevisst eller ubevisst) og den ikke tidligere har forekommet naturlig i området».

Alle arter som treffes av denne definisjonen, regnes som fremmede, men det er bare arter som ankom Norge etter år 1800 som risikovurderes. Til sammenligning bruker Danmark år 1700, Sverige år 1800, og England år 1500.

Artsdatabanken gjør noen unntak, slik som med villsvin: For villsvin har levd i Norge fra år 7500 f.Kr. til år 1000 e.Kr[5, 6], men vurderes likevel som fremmed. Grunnen er at bestanden stammer fra herregårder i Sverige [7].

Den svenske Riksdagen vedtok i 1988 at villsvinet er en stedegen art. Norge betrakter likevel villsvin som fremmed i begge land [8]. Villsvinet har med andre ord vandret inn fra et land der de er stedegne og krysser grensa uten hjelp fra mennesker – og blir en fremmed art. Det skjer altså en transformasjon på grensen, der arten går fra å tilhøre til å bli fremmed i sine historiske omgivelser.

Risikovurdering av fremmede arter

Risikovurderingen er en ren økologisk avveining av om arter er en trussel for naturmangfoldet. To forhold vurderes: Artens invasjonspotensiale (levedyktighet, ekspansjon og kolonisering) og økologiske effekt (negativ for stedegne arter/ naturtyper, overføring av genetisk materiale, parasitter eller patogener) [7] (sykdomsfremkallende mikroorganismer). Vurderingen skal ikke ta stilling til økonomiske, helsemessige og andre samfunnsmessige utfordringer.

De fleste fremmede arter er planter, insekter og «usynlige» parasitter. Pattedyr utgjør en svært liten andel. Villsvinet ble i 2023 vurdert til kategori HI (high risk), som er nest høyeste kategori. Grunnen er artens høye reproduksjonsevne. For øvrig anses villsvinet som å ha liten eller ingen negativ økologisk effekt på stedegne arter og naturtyper.

Man kan si at det finnes to former for risikovurdering: Artsdatabanken administrerer den formelle, mens konkurrerende vurderinger gjøres av folk som har helt andre oppfatninger. Mange jegere anser villsvin som et flott tilskudd til jaktbare arter. Andre aktører, som landbrukets interesseorganisasjoner, mener villsvin utgjør en stor trussel.

Villsvinforvaltning i Norge

Villsvinet forvaltes gjennom jakt og kan skytes hele året, men lakterende sugger er fredet [9]. Felt villsvin registreres i Hjorteviltregisteret. Jegere bes sende prøver til Veterinærinstituttet mot en betydelig kompensasjon (3000 kr for råne, 5000 kr for sugge, 4000 kr for funn av dødt villsvin) [10].

Grunneiere som tillater villsvinjakt, får dessuten 4000 kr per felte villsvin. Budsjettet for villsvinforvaltning økte fra 1,5 mill. kr i 2022 via 5 mill. kr i 2023 til 10 mill. kr i 2024 [11].

Av de 2342 fremmede artene som er risikovurdert i Norge, har syv egen handlingsplan. Villsvinet er ett av dem. 15 dager etter afrikansk svinepest ble oppdaget i Sverige, annonserte daværende landbruksminister Geir Pollestad at villsvinet skulle utryddes [12].

Miljødirektoratet og Mattilsynet laget en handlingsplan for 2020-2024. Målet var «minst mulig villsvin, spredt utover et minst mulig område». Hovedtiltakene er helse- og populasjonsovervåkning, grunneierorganisering for økt jakt og kompensasjonsordningen [13]. Dette er videreført i revidert handlingsplan med noen mindre justeringer [14].

Fremmede arter forvaltes ulikt

Villsvinet har ingen kjent negativ påvirkning på stedegne arter eller naturtyper. Det må derfor være andre grunner til at villsvinet har blitt prioritert med egen handlingsplan. De fleste andre fremmede arter med større sannsynlighet for negativ økologisk påvirkning har ikke egen plan.

Sammenligner man forvaltningshistorikken til villsvin med andre arter, er det stor variasjon i hvordan fremmede arter risikovurderes, får handlingsplaner og hvordan de i praksis forvaltes.

I et forsøk på å forstå forvaltningens prioriteringer, har vi sammenlignet villsvin med mink, sørhare, bisamrotte, moskus og dåhjort som alle er klassifisert med høy risiko [7]. Når en sammenligner villsvin med de andre fremmede pattedyrene, blir forskjellen tydelig med ulike forvaltningsmål og -strategi:

De fremmede «konkurrentene»

Mink ble importert fra Nord-Amerika på 1920-tallet til pelsindustrien. Mink er kategorisert som svært høy risiko, siden den reproduserer fort og har stor negativ påvirkning [15]. Forvaltningsmålet er å fjerne eller redusere bestanden i naturreservater, prioriteringsområder og sårbare økosystemer. Mink kan jaktes hele året, og er rangert til nr. 19 av de 100 verste fremmede artene i Europa [16]. SNO er involvert i fjerning av mink i noen kystområder.

Bisamrotte ble importert fra Nord-Amerika til pelsfarmer tidlig på 1900-tallet. Den eneste kjente bestanden finner vi i Finnmark [7]. Bisamrotte er kategorisert til høy risiko siden den har et stort invasjonspotensial, men har liten negativ påvirkning på stedegne arter og naturtyper. Bisamrotte kan jaktes hele året, men predasjon av rovdyr holder trolig bestanden stabilt lav.

Sørhare ble importert fra kontinental-Europa til Skandinavia sist på 1800-tallet som jaktobjekt [7] og migrerer inn fra Sverige. Utbredelsen er ukjent, men jegerne rapporterer om økt bestand. Selv om målet er å redusere bestanden, er jakttiden den samme som norsk hare. Sørhare er kategorisert til svært høy risiko siden den har stort invasjonspotensiale og stor negativ påvirkning på norsk hare gjennom hybridisering og spredning av parasitter og patogener.

Moskus ble utryddet fra Norge for 30 000 år siden, men ble importert fra Grønland på 1950-tallet. Det kunne vært vurdert som en re-introduksjon, men Artsdatabanken mener tidsperioden er for lang. Moskus kategoriseres derfor som en fremmed art med potensiell høy risiko [7] med stort invasjonspotensiale, men ingen kjent negativ påvirkning. Forvaltningsmålet er en levedyktig bestand på Dovre [9]. Lisensfelling settes i gang av SNO når bestanden er for stor. Utvandrere skytes eller skremmes tilbake.

Dåhjort stammer fra Midtøsten og Sentral-Asia, men er spredt i Europa som rømlinger fra dåhjortfarmer. Dåhjort ble importert til Norge i 1901 til en hjortefarm [7]. Det er i dag flere dåhjortfarmer, men ingen nasjonal oversikt over antall, rømlinger eller vill bestand. De fleste viltlevende dåhjortene finnes imidlertid i Østfold. Dåhjort kategoriseres til potensiell høy risiko siden den har stort invasjonspotensiale, men ingen kjent negativ påvirkning. Dåhjort forvaltes gjennom jakt med samme jakttid som elg.

Intern uenighet i villsvinforvaltning

I revidert handlingsplan mot villsvin kommer det tydelig frem at Miljødirektoratet og Mattilsynet er uenig i flere forvaltningstiltak [14]. Mattilsynet vil bygge villsvingjerde, overstyre grunneiers rettigheter og involvere SNO.

Miljødirektoratet er uenig. De mener det er uklokt å overstyre grunneiers rettigheter og bruke SNO, siden det kan redusere både jakttilgang på grunneiernes eiendommer og forvaltningsstøtten blant de lokale jegerne.

Videre er Miljødirektoratet og Mattilsynet uenige i selve forvaltningsmålet. Miljødirektoratet mener at målsetningen burde være å unngå populasjonsvekst etter at bestanden er skutt ned til et minimum. Mattilsynet mener utrydding er målsettingen og at det ikke muliggjør å forvalte en minimumsbestand.

Selektiv prioritering

Villsvinforvaltningen styres ikke bare av handlingsplanen, men også av nasjonal forvaltningsplan for fremmede arter [17]. Blant dens 28 forvaltningsmål, er få oppnådd og flere enten forlatt eller ignorert (personlig korrespondanse, Miljødirektoratet), til tross for at målene er grunnleggende for å prioritere ressursbruken mellom de ulike artene.

Videre kommer det frem at planter prioriteres, siden de gir størst risiko for stedegne arter og naturtyper. De utgjør 53 prosent av de fremmede artene, mens pattedyr bare utgjør 2 prosent [7].

Miljødirektoratet bekrefter at fjerning av fremmede planter og nødvendige endringer i lovverket, har tatt lengre tid enn ventet, og at flere av de nasjonale målene dermed ikke mulig å nå.

Sprik i alle retninger

Artsdatabankens klassifisering er basert på økologiske vurderinger, men praktisk forvaltning virker basert på andre ting. Vår sammenligning av arter viser det tydelig. Det viser også forvaltningstiltakene og uenigheten mellom Miljødirektoratet og Mattilsynet.

Det innebærer ikke at Artsdatabankens vurdering er uten betydning: At villsvin står på fremmedartslista, er trolig nødvendig for at utrydningspolitikken og forvaltningen kan skje innenfor lovlighetens rammer. Jakt hele året, termiske sikter og høye kompensasjonsordninger hadde neppe vært mulig hvis arten var klassifisert som stedegen. Artsdatabankens vurdering legger med andre ord til rette for en forvaltning som gagner svinekjøttprodusenter og andre som har økonomisk eller politisk interesse av å utrydde villsvinet.

Svinaktig uheldig

For å oppsummere:

• Villsvinet krysser norskegrensen uten menneskelig hjelp. Det er udiskutabelt.

• Arten kommer fra et land som regner den som stedegen. Det er også udiskutabelt.

• Arten har tidligere hatt naturlig tilhold i Norge, rett nok for om lag 1000 år siden. Også det er sikker kunnskap.

Slik sett hadde det ikke vært oppsiktsvekkende om Artsdatabanken fulgte svenskene og klassifiserte villsvinet som stedegen. Den norske klassifiseringen innebærer isteden implisitt en kritikk av svensk naturforvaltning.

Artsdatabankens nettsider igjen: «Det er verdt å merke seg at arter som er fremmede i våre naboland (transportert dit av mennesker), er fremmede også i Norge om arten ikke forekommer naturlig her. Dette gjelder selv om de på egenhånd har spredt seg fra nabolandet til Norge» [18].

Men det motsatte er altså ikke tilfelle – selv når en art vandrer inn på egne bein fra et land som regner den som hjemmehørende, og selv om arten hadde naturlig tilhold hos oss før. Snakk om griseuflaks for villsvinet – og for folk med interesse for en jaktbar villsvinbestand i Norge.