Hvorfor merkes det villrein?
Kvalitetsnormen for villrein har avdekket at det står dårlig til i mange av våre villreinområder. Det er litt ulikt fra område til område hva som er utfordringene, men negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling er gjengangere. For å kunne forstå hva som forårsaker disse trendene, og eventuelt igangsette avbøtende tiltak, er det nødvendig med ny kunnskap. Dette inkluderer kunnskap om sesongmessig arealbruk og trekkpassasjer, og hvordan dette kan ha endret seg fra tidligere, eksempelvis på grunn av endringer i ferdsel og forstyrrelser. Statsforvalterne har også i sine forslag til tiltaksplaner for å bedre forholdene for villrein anbefalt at det setttes i gang forskningsprosjekter som kan skaffe mer kunnskap. Det er spesielt viktig med GPS-overvåking av arealbruken. Denne kunnskapen vil også brukes til å vurdere effekten av avbøtende tiltak som etterhvert iverksettes gjennom tiltaksplanene.
På Hardangervidda er det også funnet skrantesjuke (CWD), og bestanden forvaltes ut ifra myndighetenes mål om å begrense spredningen av CWD. Bestanden på Hardangervidda er derfor redusert gjennom jakt, og andelen voksen bukk i bestanden er også betydelig redusert fordi bukkene har vist seg å være mer utsatt for smitte. Det er viktig å skaffe kunnskap om områdebruk og overlapp mellom villrein, hjort og elg for å vurdere risiko for smitte mellom villreinområder og mellom arter. GPS-data brukes også for å undersøke i hvor stor grad CWD-tiltak som utvidet jakt påvirker dyrenes områdebruk og om redusert andel bukk kan medføre senere kalvingstidspunkt som kan være negativt for bestanden.
Derfor pågår det nå flere forskningsprosjekter, i regi av NINA, hvor GPS-merking skaffer mer kunnskap som kan bidra til å bedre forholdene for villrein. Du kan lese mer om noen av prosjektene her:
GPS-merking i Snøhetta og Knutshø
GPS-merking på Hardangervidda og Setesdal
Hvordan foregår GPS-merking av villrein?
GPS-merkinga er godkjent av Mattilsynet (Forsøksdyrforvaltningen), Miljødirektoratet, vernemyndigheter, kommuner og aktuelle grunneiere. Politiet blir også varslet i forkant av selve merkinga. Merkinga foregår ved at et individ i en flokk bedøves av veterinær fra helikopter. Dette medfører nødvendigvis forstyrrelser og stress, ikke bare for dyret som blir merka, men også for hele flokken. NINA følger derfor en svært streng protokoll for å minimere slik forstyrrelse og unngå unødige negative effekter. Flokken påflyges med helikopteret i maksimalt to minutter, vanligvis mye kortere, til bedøvelsespil er påskutt reinen som skal merkes. Deretter trekker helikopteret seg unna og observerer flokken til det påskutte dyret legger seg ned og sovner, noe som tar 5-15 minutter. Etter den korte jaginga vil flokken vanligvis roe seg i løpet av sekunder eller 1-2 minutter. Dyret som er påskutt med bedøvelsespil vil etter hvert henge etter flokken og legge seg ned, eventuelt trekker flokken seg unna dyret når det sovner. Helikopteret flyr da inntil for å foreta prøvetaking og merking. Dette medfører i noen sjeldne tilfeller at flokken blir jaget unna på nytt, men dette forsøker man så godt det lar seg gjøre å unngå.
Etter at prøvetaking, målinger og merking er foretatt, gis dyret en motgift. Mannskapet avventer situasjonen til dyret våkner (normalt etter få minutter) og etter hvert går eller løper unna. Dette er normalt ca. 40 minutter etter at dyret ble påskutt med bedøvelsespil. Dyrets bevegelser og ve og vel overvåkes deretter nøye gjennom de satellittoverførte GPS-dataene.
I løpet av den siste uka har NINA merket 15 villrein i Snøhetta, 11 på Hardangervidda og 4 i Rondane. Alt som blir gjort i felt blir loggført. Mange som er opptatt av villreinens ve og vel er spesielt bekymret for at merkinga kan ha negative effekter på drektige simler. Veterinærene tilrår at man generelt ikke skal utføre merking etter midten av april. NINA har lagt seg på en restriktiv linje ved å aldri merke etter 31. mars. Det tas også hensyn til forholdene som er i de ulike områdene når det skal merkes. Blant annet blir det ikke merking i Setesdal i år på grunn av de krevende forholdene for villreinen der med tykke islag og dyp snø i vinterbeiteområdene.
Det er bra at folk reagerer på og stiller spørsmål ved slik aktivitet i fjellet, det vitner om at folk bryr seg om villreinen og sier i fra om det som oppfattes som unødvendige forstyrrelser og jaging. I dette tilfellet mener forvaltninga og dyrehelsemyndigheter at forstyrrelsen er et nødvendig ‘onde’ for å etter hvert oppnå bedre vilkår for villreinen. NINA og andre deltakere i prosjektet har allikevel full forståelse for at det kan gi voldsomme inntrykk å observere merkingen, og vi har også forståelse for at det er delte meninger om nødvendigheten av GPS-merking.
