Mye elg spiser mye trær
Elg spiser trær – mye elg spiser mye trær. Dersom man gjør en rå og ukritisk generalisering kan man si at skogeiere utenfor vinterbeiteområdene vil ha en høy elgbestand å jakte på, mens skogeierne i vinterbeiteområdene vil ha en lav elgbestand for å minimalisere beiteskader på skogen. Det er ingen tvil om at elgen påfører skognæringa store tap. Skal man oppnå en bærekraftig utnyttelse av både elg og skog må man nærme seg en optimal økonomisk og økologisk forvaltning av skoglandskapet ved å ta hensyn til verdiene både fra elg og skog. Dersom man som grunneier skal forvalte sin eiendom etter et mål om optimal avkastning som skal være økonomisk og økologisk bærekraftig, må man se på elg og skog som ressurser som skal gi oss avkastning i dag samtidig som fremtidige generasjoner skal ha mulighet til å høste av disse ressursene.Elgbeite i furuforyngelser er ikke et problem – med mindre det blir for mye av det. Etter sluttavvirkning og en vellykket forynging kan det stå så mye som 2-3000 trær per dekar, elgen kan godt spise av disse så lenge den lar det være igjen 200 trær per dekar som kan utvikle seg til den framtidige skogen. Se omtale av Høgskolen i Hedmarks elg-skog prosjekt i forrige Hjorteviltet. Dersom det er færre trær enn dette går det på bekostning av fremtidig skogproduksjon med hensyn på volum og kvalitet. Ett ytterpunkt i tilnærmingen til elg-skog- problematikken er å skyte ned elgstammen slik at man ikke får beiteskader som truer skogproduksjonen i vinterbeiteområder. Konsekvensen av dette er at man ikke utnytter det økonomiske potensialet i skoglandskapet. Et bedre alternativ er kanskje at man i tillegg til å redusere stammen, gjør tiltak for å redusere de økonomiske konsekvensene av en høy elgtetthet. Kostnadene av disse tiltakene kan så spres over et større område – også til de områder som nyter godt av en høy elgbestand på høsten uten å være belastet med skogskader.[caption id="attachment_9633" align="alignnone" width="610"] Ved å forvalte elg og skog økonomisk og økologisk optimalt kan man høste av en elgbestand samtidig som man produserer skog. Foto: Lisbeth Vedaa.[/caption]
Optimal forvaltning
Elgregion Mjøsa-Glomma og Evenstad Vilt- og Næringssenter, Høgskolen i Hedmark jobber for å utvikle en forvaltning hvor man optimaliserer inntjeningen per arealenhet. Om vi starter med en elgtetthet på 0 vil man kunne øke totale inntekter ved å øke elgbestanden, men ved et gitt nivå vil inntektene avta, som følge av beiteskader og en reduksjon i skogproduksjon (figur 1). En optimal forvaltning krever at vi identifiserer dette knekkpunktet hvor totale inntekter er størst. Modellen kan videreutvikles til også å ta hensyn til andre verdier fra skogen, slik som småvilt, bærplukking, friluftsliv og biologisk mangfold.Dersom man gjør tiltak for å hindre skogskader fra elg kan man flytte det optimale punktet for forvaltning fra en lav elgbestand til venstre mot en høyere elgbestand til høyre (figur 1), og slik sett oppnå en høyere avkastning.[caption id="attachment_9631" align="alignnone" width="610"] Figur 1. Tenkt modell over inntekter per areal fra hhv. elg og skogbruk. Med økende elgtetthet øker inntektene fra elgjakt (stiplet grønn linje), men samtidig reduseres inntektene fra skogsproduksjon (prikket oransje linje). Totale inntekter (heltrukken blå linje) vil øke med økende elgtetthet, opp til et optimalt nivå (markert med pilen), før inntektene reduseres som følge av for høy beitebelastning.[/caption]
Tiltak
Det finnes en rekke tiltak som kan redusere beitebelastningen samtidig som man har en høy elgtetthet. Tiltakene inkluderer vinterfôring av elg, vinterjakt i vinterbeiteområder, inngjerding av furuforyngelser, brønnrydding i foryngelsene og tilrettelegging langs skogsbilveier for økt fôrproduksjon m.m. Vi er i gang med de fleste av disse tiltakene;
Mye kan tyde på at fôret som benyttes til vinterforing av elg er av dårlig næringsmessig kvalitet, og slik sett ikke klarer å være en sterk nok «elgmagnet» til å begrense skogskader. Vi er i gang med et pilotprosjekt i Koppang Utmarksområde hvor vi fôrer med tradisjonelle grasballer og grøntfôrballer (havre, erter), foreløpige observasjoner (februar 2015) tyder på at elgene foretrekker grøntfôrballer framfor grasballer. Neste steg er å undersøke om fôring med grøntforballer kan begrense beiteskader på omkringliggende furubestand (med bestand i skogbrukssammenheng menes et avgrenset skogareal med relativt lik tresetting).
Et tiltak som har vært mye benyttet sørover i Europa er inngjerding av foryngelsesfelt. Vi har i Løten Almenning satt opp et nettinggjerde før vinteren 2014/15, her skal vi sette opp flere gjerder før vinteren 2015/16. I tillegg skal vi sette opp et «nedbrytbart» gjerde hos Per Sjølie i Åmot bygd av stedegne materialer. Vi gjør økonomiske beregninger for å se om og når dette kan lønne seg, og hvor man kan kutte kostnader.
Rydding rundt enkelttrær (brønnrydding) i furuforyngelser vil kunne gi disse et konkurransefortrinn og dermed hurtig vekst ut av beitehøyde. Dette er et tiltak vi ønsker å prøve ut, men vi har så langt ikke kommet i gang.
I år har vi gjort et forsøk med produksjon av elgfôr langs skogsbilveikanter. Tiltaket besto i å hogge veikanten ut til 5 m bredde, hvorpå den resterende vegetasjonen ble kappet på en meters høyde for å stimulere skuddskyting. I tillegg ble deler av strekningene gjødslet. Resultatene fra dette går inn i en masteroppgave som blir ferdig våren 2015.
Ved tynning i bestand legger man i bestandets etableringsfase opp stikkveier hvor maskinene kan kjøre, dette er et areal som uansett ikke vil kunne benyttes til skogproduksjon. Derimot kan dette arealet brukes til å produsere elgfôr som ROS-artene og toppkappet furu.
Vi kommer til å presentere flere resultater fra de ulike tiltakene i neste års utgave av Hjorteviltet. I tillegg til disse tiltakene ute i felt, må man også få til en mer helhetlig forvaltning av elg og skog. I dagens skogforvaltning fokuserer man ofte på enkeltbestand både når det gjelder utfordringer og løsninger. Vi mener det er viktig å gjøre flere av de nevnte tiltakene parallelt, samt fokusere på større forvaltningsenheter for å finne gode løsninger.[caption id="attachment_9635" align="alignleft" width="300"] Furu beitet hardt over mange år, uten mulighet til å utvikle seg til fremtidig tømmer. Foto: Glommen.[/caption]
Skala
Hjorteviltforskriften legger opp til bedre samarbeid om elgforvaltningen. I så måte er etablering av elgregioner et steg i riktig retning. For å oppnå en optimal forvaltning for elg og skog er man nødt til å tenke på større romlig skala enn hva som ofte er tilfelle i dag (se illustrasjon).Elgforvaltning må gjennomføres på en skala som er biologisk meningsfull, og ikke på bakgrunn av administrative grenser. En bestandsvis forvaltning av elgen er svaret på dette. Utfordringen er at vi ikke veit hva som er en elgbestand, og hvor grensene mellom en bestand og den neste går. Enkeltelger i en bestand eller hele bestander trekker lange avstander mellom sommer og vinterbeiteområder og dette skaper utfordringer i forvaltningen. Et verktøy som vi ønsker å prøve ut er genetiske analyser (DNA) for å definere hvor skillene mellom de ulike bestandene går, og hvordan arealbruken er. Når man har kunnskap om de enkelte bestandenes trekk og utbredelse kan man bygge opp en tilpasset forvaltning. Dersom forvaltningsområdet og elgbestandens årlige leveområde sammenfaller kan man lettere beregne en økonomisk og økologisk optimal bestandsstørrelse. Grunneierne kan så utarbeide en fordelingsnøkkel seg imellom innenfor dette forvaltningsområdet, i henhold til kostnader og inntekter de har av elg.[caption id="attachment_9632" align="alignnone" width="610"] Dagens elgforvaltningssituasjon. Deler av elgbestanden trekker fra høyereliggende sommerområder til lavereliggende vinterområder som får en høyere elgtetthet med påfølgende beiteskader. Slik det er i dag forvalter ulike rettighetshavere elg innenfor sitt område (stiplet linje). En optimal forvaltning av skog og elg krever at man forvalter elgen på et romlig nivå som omfatter både vinterområdene og sommerområdene. Ill. Kjell Ivar Nerli.[/caption]
Tekst:
Simen Pedersen, Førsteamanuensis, og Ole Bakmann, Senterleder, Evenstad Vilt- og Næringssenter, Høgskolen i HedmarkJo Petter Grindstad, Leder, Elgregion Mjøsa-GlommaJohan Fischer, Driftsjef, Løiten Almenning