Det er lenge siden storfuglen blei freda på leiken om våren. Det var lett å skyte spillende tiurer, og fangstene kunne være store. Det var nok ikke bare frykten for bestanden som gjorde at vårjakt blei forbudt i 1932, men også etiske vurderinger.
Tanken var å la dem forplante seg i fred. For flere av hjortedyra våre er det annerledes. Der har vi ikke kommet det grann lenger, snarere tvert imot.
Det er spesielt elgen jeg har vært opptatt av. Jeg bruker ethvert viltforedrag til å påpeke at vi fortsatt jakter på det største hjortedyret vårt midt i brunsten.
Nærmøter med elgfamilier
Jeg har hatt muligheten til å følge elgfamilier over tid, spesielt i fjellstrøk der det er mer glissen skog. Mye av dette har jeg vist i forskjellige naturfilmer på NRK.
Noen vil huske «Elgenes dal», fra Sarek i svensk Lappland. Andre vil huske jakten på trollelgen i «Norske naturperler», eller nærmøtene i serien «Villdyr og villmark» med Alaskas kjempeelger i brunsten – i sjølveste Denali nasjonalpark.
Det forundrer meg hvor lite viltforskningen tar utgangspunkt i atferdsstudier med synsobservasjoner over lengre perioder. Det nærmeste man kommer, er studier med radiohalsbånd eller satellitthalsbånd. Det har sjølsagt gitt oss mye ny viten, men hvorfor ikke også spe på med en kikkert og en porsjon tålmodighet?
Det man kan se – og som jeg har sett – er et omfattende paringsritual, og hvor mye tid oksene investerer i dette.
Med storoksens tålmodighet
Mot slutten av september blir oksen mer og mer brunstig. Han blir mer interessert i speiding enn beiting. Men speidingen foregår helst ved hjelp av luktesansen:
Det gjelder å oppspore kuene, gå gjennom så mye av terrenget som mulig og sjekke kuenes status. Hvem av dem kommer i brunst først? Hvor bør han posisjonere seg for å spre genene?
Våpenet – geviret – er for lengst ute av slira og klart til bruk. Ikke direkte mot andre okser i kampen om kuene, men like gjerne mot busker og kratt. Det gjelder å vise seg fram og utstråle styrke.
Dessuten setter atferden igjen mest mulig av egne dufter. Det feies mot greiner og torv, det graves grop etter grop i bakken. Dem pisser han i og velter seg rundt. Da får han tatt med seg parfymen sin rundt i terrenget.
Når han gjennom duftsjekk har funnet ei ku som nærmer seg eggløsning, er han tett ved henne hele tida. En erfaren okse sjekker kua stadig bak, men presser henne aldri når hun smetter unna.
Han er tålmodig. Graver bare nye groper og venter. Slik holder han på, mens hun tillater at han stadig bruker mer tid på å slikke henne bak.
Sceneskifte på Hardangervidda
Akkurat dette har jeg sett flere ganger. En gang fulgte jeg det tett i en bortgjemt sidedal på Hardangervidda:
Det er den 28. september, og familien har fått gå i fred i mange dager mens han forbereder henne for det som skal skje.
Men så kommer et sceneskifte – nå er det hun som kommer til ham: Etter en kort stund deiser hun ned i brunstgropa hans, nærmest i transe av godlukter og hormoner. Han legger seg ved sida av henne, og hun kaster hodet mot ham og gnir seg mot kroppen hans.
Nå er hun straks klar for paring. Det skjer bare noen få dager i året i månedsskiftet september-oktober. Men det mørkner, og det blir teppefall på teaterscenen: Jeg får ikke sett at neste års kalver trolig blir unnfanget denne natta.
I Sarek fikk jeg se storoksen bestige kua. Han kurtiserte henne i flere dager, og omsider svarte hun med forlokkende rauting. Hun signaliserte høybrunst.
Jaktstartens tragedie
Tragedien er jaktstarten 25. september. Med loven i hånd kunne jeg som jeger skutt oksen jeg hadde i «kikkertsiktet» i dalen på Hardangervidda.
Mange dagers kurtisering ville vært forgjeves. Dette var en stor og erfaren okse som bandt kua til seg med dufter og kurtise. I beste fall hadde det rett etterpå kommet en annen okse, en ungstut kanskje, som utnyttet muligheten.
I verste fall kommer det ingen andre okser, og hun blir ikke paret i løpet av denne eggløsningen. Da går det to–tre uker til neste sjanse.
Om hun blir paret da, vil det uansett få alvorlige følger: Kalvene blir født seinere på våren og har dårligere odds for å overleve. Da kan en bare tenke på følgene hvis også denne eggløsningen tapes: Det blir små kalver til høsten.
Fra vondt til verre med nye jakttider
Det verste er at startdato for elgjakta blei endra så seint som i 2017 – i feil retning. Før dette starta jakta 5. oktober i lavereliggende deler av Sør- og Østlandet, og fram til 2001 var det dessuten brunstpause 2.–9. oktober på mesteparten av det resterende arealet.
Direktoratet ønska å samordne jakttidene, noe som hørtes fornuftig ut. Men i stedet for å flytte all jaktstart til 5. oktober, eller aller helst 10. oktober, fjerna de først brunstpausen (2002), og etablerte deretter felles jaktstart 25. september i 2017.
Det er ikke langsiktig og god, evolusjonær tankegang å felle de største elgoksene. Utallige bilder er blitt tatt av kjempeokser som ligger døde i lyngen med en stolt jeger poserende bak.
Heldigvis driver ikke så veldig mange norske jegere med troféjakt. Men det er nok dessverre atskillige jegere som ønsker å felle den virkelig gromme elgoksen. Et argument som jeg ofte får høre, er at hvis ikke vi tar de største oksene, tar sikkert nabojaktlagene dem.
Bildeserien under viser ulike stadier i brunsten, hentet fra film- og videoopptak.
Foto: Arne Nævra
