Artikkel fra Tidsskriftet Hjorteviltet
Hver vår og forsommer ligger tusenvis av rådyrkillinger skjult i norske gressenger. Rådyrkillingenes medfødte instinkt med å forbli urørlig og «trykke» i vegetasjonen de første ukene etter fødselen, hjelper dem til å unngå rovdyr og andre farer mens geita beiter i nærområdet.
Denne sårbare perioden sammenfaller ofte med at bøndene gjennomfører førsteslåtten, der gresset i engene blir mat for tamdyr av ulike slag. Men det samme instinktet som beskytter rådyrkjeene fra rovdyr, gjør dem nå svært sårbare:
Moderne slåmaskiner kjører i høy hastighet og har stor kuttebredde. Bonden har derfor ingen mulighet til å oppdage et lite rådyr som ligger i høyt gress og gjemmer seg.
Resultatet er skadde eller døde killinger. Det gjør at kjøttrester kan havne i rundballene, noe som i verste fall forårsaker botulisme hos husdyra som spiser av fôret. I tillegg til de dyrevelferdsmessige utfordringene, gir problemet store utgifter til veterinær, eller avliving og påfølgende tap av inntekter.
Uansett er det ingen bønder som synes det er greit at killinger blir drept under innhøstingen. De fleste er villige til å strekke seg langt for å unngå slike dødsfall.
Kan drepe opp mot annethvert kje
Hvor stort er problemet? Ifølge en svensk studie fra 2002, er slått trolig den viktigste dødelighetsfaktoren for rådyrkillinger i områder med intensivt jordbruk. Anslagsvis blir 25 – 44 prosent av den årlige rekrutteringen drept under slåtten (Jarnemo, 2002).
Bøndene har testet ulike metoder for å unngå å kjøre over killingene med slåmaskina. Det har vært forsøkt med hundesøk, gå manngard gjennom jordet eller henge ut luktstoffer slik at geita forstyrres og ikke legger igjen killingene i enger som skal slås.
Alle disse metodene har nok en viss effekt og reduserer dødeligheten av killinger, men det er i liten grad testet hvor stor virkningen er. Det best dokumenterte er da Jarnemo (2002) målte effekten på skremmeinnretninger laget av plastsekker som ble satt ut før slåtten:
Svarte plastsekker ble festet til cirka 2 meter lange stenger og plassert på gressenger der merkede killinger lå. Tanken var at dette ville skremme rådyrgeitene fra å plassere kjeene i åkeren, eller få dem til å flytte killinger som allerede lå der.
Ressurskrevende metoder
Av 22 killinger som lå i nærheten av sekkene, flyttet geitene 18 av kjeene innen dagen etter at sekkene ble satt ut, og tre til ble fjernet neste dag. Kjeene ble alltid flyttet til en annen åker eller habitat uten slike skremsler.
Killingene i eksperimentene ble flyttet i større grad enn kjeene fra en kontrollgruppe. De ble flyttet lengre avstander enn både kontrollkjeene og de avstandene som geitene hadde flyttet kjeene i dagene før eksperimentet.
Resultatene antyder at bruken av denne metoden kan være effektiv for å redusere dødeligheten blant rådyrkje. Men felles for disse «tradisjonelle» metodene er at de krever betydelig logistikk av frivillige og mye tidsbruk, for eksempel for å gå manngard.
I tillegg krever det forarbeid i flere dager for å holde rådyra unna jordet som skal slåes. Det er ofte vanskelig for bonden å planlegge slåttetidspunkt flere dager i forveien, siden været er avgjørende for når slåtten kan gjennomføres.
Moderne teknologi tilbyr nye løsninger
Smarte hoder har kommet opp med en ny og moderne løsning – å bruke droner påmontert et termisk kamera. Droneteknologien og utstyr som kan festes på droner har utviklet seg raskt de siste årene. Teknologien har også blitt billigere i innkjøp og bruk.
Det er uklart hvem som hadde ideen først, men trolig var det et samarbeid mellom bønder og jegere i Mellom-Europa. I Norge var Dag Bjerkestrand i Averøy kommune og Kenneth Halvorsen i Bjørkelangen JFF tidligst ute som initiativtakere.
Rundt om i landet har flere kommuner og lokale jegerforeninger tatt i bruk det nye verktøyet. Siden 2020 har flere gjenger hovedsakelig bestående av frivillige jegere stått opp klokken 3–4 hver morgen i slåtten for å fly drone og flytte killinger.
Kommunen som kommandosentral
Arbeidet starter ved at man først fanger opp slåttetidspunkt fra bonden. Her finnes det flere løsninger, men alle krever en form for dialog og kommunikasjon mellom dugnadsmannskapet og bøndene i området. Kommunen kan spille en viktig rolle som kommunikasjonssentral.
Spesielt på dager med fint og godt egnet slåttevær kan det strømme inn med etterspørsler etter dronesøk. Da er det ikke uvanlig at pilotene må starte i 3-tida om natta med kjøring.
Søket med drone og termisk kamera er uansett mest effektiv når temperaturforskjellen mellom vegetasjon, jord og stein er størst sammenlignet med kroppstemperaturen hos et rådyr. Utover formiddagen kan det blir vanskelig å se forskjell i den såkalte «varmesignaturen» hos en stein eller en jordflekk oppvarmet i sola versus en liten killing.
Viktig teamarbeid
En pilot med medhjelpere flyr så dronen over jordet som skal slås. Det er viktig at piloten jobber systematisk for å ikke glemme områder av jordet. Her er det viktig å gjøre det enkelt og effektivt:
Rette linjer uten å måtte svinge for mye er en forutsetning for å være effektiv og få dekt jordet på en strukturert måte. Flyhøyden er avhengig av modellen og pilotens kunnskap og øvelse, men ca. 50 meters høyde fungerer oftest bra.
Når piloten finner en killing med dronen, går en eller flere medhjelpere ut i enga for å lokalisere og flytte killingen. Når «flytteteamet» nærmer seg de siste meterne til liggeplassen, er det viktig å passe på hvor man setter føttene sine for å ikke tråkke på killingen. Til og med på kort avstand er killingene forbausende godt kamuflert og vanskelige å se.
Dronepiloten kan hjelpe til med lokaliseringen ved å senke dronen noen få meter direkte over killingen. Det er viktig å ha en form for samband, da piloten ofte står et godt stykke unna. Den gode, gamle jaktradioen er et godt hjelpemiddel for piloten til å guide inn mannskapet de siste meterne.
Krever planlegging
Når medhjelperne er nærme nok, gjelder det å ta det siste steget forsiktig, men bestemt for å få tak i killingen. Det er viktig å bruke hansker både for killingen og flyttemannskapets skyld, samt å håndtere killingen på en god, dyrevelferdsmessig måte.
Det innebærer at man på forhånd har planlagt hvem som skal flytte og hvor killingen skal flyttes. Den beste flytteplassen ser ut til å være i et skogholt eller under noen busker på motsatt siden av en bekk, eller over en skråning som killingen mest sannsynlig ikke vil krysse de neste timene.
Ikke alle killinger blir nemlig liggende på flytteplassen. Det virker som om killinger som er mest stresset under flyttingen, oftest er de som springer med en gang fra flytteplassen. Det er derfor en stor fordel å være raskt ute med slåmaskinen etter at killingene er båret ut.
Norges største og hyggeligste dugnad
Er killingene litt større, flykter de ofte mens flytteteamet fortsatt nærmer seg. Dette er egentlig det beste alternativet, fordi man da unngår å håndtere dyret fysisk. Likevel er det viktig å følge etter killingen for å være sikker på at den faktisk forlater enga som skal slåes. Disse killingene er mer tilbøyelige til å gå inn på jordet igjen etter at dronemannskapet er ferdig med å søke av området.
Mens en killing flyttes, starter ofte søket i resten av enga, for det er som regel flere enn ett kje på hvert jorde! Operasjonene gjentas til hele jordet er klarert.
Så reiser teamet videre til neste jorde for samme prosedyre der. Det betyr at det ofte blir hektiske morgenstunder når mange bønder skal slå. Men dette kan uten tvil beskrives som en av Norges største og hyggeligste dugnader.
Hvordan stresse killinger minst mulig
Det er klart at metoden redder killinger fra en sikker død i slåtten. Samtidig er det utvilsomt stressende for en liten, forsvarsløs rådyrkilling å bli plukket opp av et illeluktende «udyr», båret av gårde og bli lagt igjen på en helt annen plass.
Rådyrprosjektet ved Universitet i Sørøst-Norge har samarbeidet med Indre Østfold kommune, NIBIO, lokale jegerforeninger og droneorganisasjonen UAS Norway. Vi har testet hvilken effekt flyttingen har på killingene:
Hvordan kan vi minimere stresset killingen opplever og gjennomføre transporten best mulig dyrevelferdsmessig? For å finne ut av dette, loggførte vi stressnivået hos killingene ved tre ulike flyttemetoder: flytting for hånd, flytting i en tøypose, flytting i en eske (se faktaboks).
316 killinger på flyttefot
Våren 2024 fant rådyrprosjektets gjeng av frivillige dronepiloter 316 rådyrkillinger. Alle situasjonene ble registrert i en spesialutviklet app. Disse fordelte seg slik:
106 (56 %) bukker
82 (44 %) geiter
Resten av kjeene hadde ukjent kjønn, vanligvis fordi de sprang ut av enga selv før vi fikk fanget dem. Fra et dyrevelferdsmessig standpunkt er jo dette den beste måten å bli «flyttet» på.
Vi bedømte stressresponsen under håndtering subjektivt på en skala fra 1 til 5. Nivå 1 tilsvarte «ingen sprelling eller piping» og nivå 5 tilsvarte «kraftig, kontinuerlig sprelling og nødskrik».
