Nye regler for hundejakt
Hovedregelen i viltressursloven § 27 er at det er tillatt å bruke hund under jakt (og selvsagt også under jakthundtrening), med mindre forskriftene sier noe annet. Utøvelsesforskriften gir noen unntak:
Det første unntaket gjelder begrepet «løs på drevet halsende» som endres til «drivende», uten at det innebærer noen praktiske endringer. Det gamle forbudet mot drivende hunder er videreført, med de unntak som fantes.
Det vil si at det er tillatt med drivende hunder ved jakt på gaupe, rødrev og hare, og det er tillatt med kortbeinte hunder (maksimal mankehøyde 41 cm) ved jakt på hjort og rådyr. Her er også elgen tatt inn, og behandles nå på samme måte som hjort og rådyr.
Videre er begrepet «drivende hund» definert i forskriften: «forfølger og driver viltet foran seg med los over lengre tid.»
Forbyr skarpe hunder
I viltressurslovens forarbeider varslet viltmyndighetene et mulig forbud mot det som omtales som «skarpe hunder». Det samme gjaldt en grense for hvor mange hunder som kan være løse samtidig. Dette er vedtatt nå.
Høringsinnspillene har vært samstemte i at skarpe hunder bør forbys under jakt, men også at man bør endre begrepsbruken. Derfor beskrives heller funksjonsmåten, ved at vi kaller det «hund som ved bitt holder, skader eller dreper viltet». Hunder som apporterer småvilt er unntatt.
Reguleringen av antall hunder som brukes, gjelder løse hunder som slippes samtidig på det samme dyret. Det er forbudt å slippe flere enn to hunder samtidig, med unntak for fuglehunder.
Ettersøkshunder
Kravene om tilgang til godkjent ettersøkshund under jakt videreføres slik de er i dag. Det gjelder jakt på elg, hjort og rådyr, og godkjenningsordningen er den samme som før.
For offentlige ettersøk og skadefelling/lisensfelling, har myndighetene mulighet til å gjøre unntak fra jaktutøvelsesreglene. Derfor må svaret på hva som er tillatt finnes i den praksisen som kommunene etablerer for offentlige ettersøk, og miljøforvaltningen for skadefelling og lisensfelling.
Offentlig ettersøk
I viltressursloven § 55 har vi fått et tydeligere regelverk om offentlig ettersøk. Når staten pålegger kommunene ansvar, sier kommuneloven at det bør fremgå direkte av lov eller forskrift, slik at det ikke er noe tvil om hva staten forventer. Kommunene har over lang tid fulgt opp slike ettersøk, og viltressursloven lovfester nå det kommunale ansvaret for ettersøk.
I den nye bestemmelsen heter det at kommunen i rimelig utstrekning skal sørge for ettersøk av sykt og skadet vilt. Det gir kommunen en plikt til å sørge for ettersøk av alt vilt, også småvilt. Årsaken til at vi ikke skiller på storvilt og småvilt, er at dyrevelferdshensyn gjelder for alt vilt.
Når regelen omfatter alt vilt, må omfanget av ansvaret vurderes i lys av hva som er praktisk mulig for en kommune å følge opp. Det er derfor avgrenset til «i rimelig utstrekning».
I praksis vil dette begrenses av kommunens ressurser gjennom blant annet kommunale viltfond. Landbruksdirektoratet leder et tverrsektorielt forum som blant annet skal se på alternative løsninger for å finansiere kommunalt ettersøksarbeid.
Bredere ettersøksrammer
Offentlige ettersøk er ikke omfattet av jaktbegrepet. Det innebærer at den enkelte kommune i stor grad kan bestemme hvordan de vil gjennomføre ettersøket, avhengig av hva som er nødvendig for å finne dyret.
Dyrevelferdshensyn tilsier at begrensninger i utøvelsesreglene ikke bør være til hinder for å gjenfinne og eventuelt avlive det skadde viltet raskest mulig. Jaktutøvelsesreglene er i de fleste tilfeller velegnet og gir et utgangspunkt også for offentlige ettersøk, men kommunen kan altså beslutte å fravike enkelte regler når dette er nødvendig.
Dette gjelder for eksempel spørsmålet om bruk av slipphund som har fått noe oppmerksomhet. Kommunene bør være varsomme med å fravike utøvelsesreglene, jf. kravet om nødvendighet, og kanskje samtidig stille relevante kompetansekrav.
Fellingsavgifter
I viltressursloven § 42 er det tydeliggjort at fellingsavgifter for elg og hjort skal gis i forskrifts form. Dette følger egentlig av forskriftsdefinisjonen i forvaltningsloven, men kommunene har ofte nøyd seg med å sende ut et informasjonsskriv om fellingsavgiftene. Nå har det blitt et tydelig krav.
Fra før fastsetter kommunene åpning for jakt på elg, hjort, rådyr og bever i forskrift. Det samme gjelder minsteareal. Vi anbefaler at kommunene samler disse bestemmelsene i samme forskrift.
Fellingsavgiftene må være innenfor rammene som er satt i statsbudsjettet. Avgiften må settes enten som et eksakt beløp eller en henvisning til makssatsen. Sistnevnte kan gi mindre behov for å revidere forskriften.
Det er ellers ikke tilstrekkelig å vise til et annet kommunalt dokument, som ikke er behandlet etter reglene for forskriftsfastsettelser. Viktige krav er høring/forhåndsvarsling og publisering på Lovdata. Landbruksdirektoratets hjemmesider gir veiledning i dette.
Droner
Viltressursloven § 29 forbyr å bruke luftfartøy til å lokalisere og forfølge vilt, eller avlede viltets oppmerksomhet. Luftfartøy omfatter drone, i tråd med luftfartsloven med forskrifter. Forbudet har noen unntak.
Det første unntaket er i jaktlig ettersøk etter storvilt. Unntaket er avgrenset til storvilt med jakttid. Det trenger ikke være jegeren eller jaktlaget som opererer dronen. Med bruken av drone følger det imidlertid et varslingskrav til kommune, grunneier og politi.
Det neste unntaket er offentlig ettersøk, i tråd med det som er beskrevet ovenfor. Konklusjonen er at kommunen kan gi ettersøkspersonell lov til å bruke drone i et offentlig ettersøk dersom det er nødvendig for å gjenfinne skadd vilt.
I tillegg til viltressurslovens regler om droner, er det viktig å huske annet regelverk, for eksempel egne regler i verneområder. Både ved jaktlig og offentlig ettersøk er det verdt å presisere at dronen er et supplement til ettersøkshunden, ikke en erstatning.