Norsk hjorteviltforskning: Tre pionérer ser seg tilbake

De gode historiene sitter løst når de pensjonerte og pasjonerte hjorteviltprofessorene Olav Hjeljord (84), Rolf Langvatn (84) og Eigil Reimers (85) møtes for en prat med Hjorteviltet.

Åstedet er Kristine Bonnevies hus, altså biologibygget på Blindern for de som ikke har gått på Universitetet i Oslo. Den unge forskerkollegaen Giorgia Ausilio fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU)/ Universitetet i Innlandet avd. Evenstad (en oppgradering fra høyskole som blir avlagt en visitt under samtalen) intervjuer «the grumpy ol’ gits». For det maner til respekt å møte 250 år levd liv og 165 år viltfaglig spisskompetanse:

Langvatn, Reimers og Hjeljord har prega viltforskning i Skandinavia som professorer, pionerer og personligheter. Med hver sin «signaturart» har de forma forvaltning og forståelse av henholdsvis hjort, rein og elg, levd i felten i all slags vær, skrevet vitenskapelige artikler og veileda en ny generasjon biologer.

Forskernes spede start

– Så når og hvordan starta det hele? spør Giorgia innledningsvis.

– Det skjedde på Hardangervidda, der jeg lå på ei hytte med mor og far, rekapitulerer reinforsker Reimers.

– Jeg var tolv år, og så for første gang en reinsflokk. De passerte langs et vann, og jeg tenkte: Disse vil jeg løpe etter og se nærmere på; jeg er jo sprek som bare det. Men jeg måtte gi opp: Den elegante beinføringen! De fløt gjennom terrenget og jeg tenkte: Hjelpe og trøste, dette er spennende dyr som jeg vil lære mer om.

For dem som frykter denne professorpraten blir vilt romantiserende: Olavs tilnærming var av en ganske annen karakter.

– Jeg var født med en ubendig jaktlyst, og vokste opp i kanten av en svær, statlig skog som nesten var urskog den gangen (Sølvverketskogene i Kongsberg; red.anm). Det ga grobunn til en medfødt lidenskap for vilt og urørt natur.

Olav la løypa videre med skogbruksutdannelse ved daværende Norges landbrukshøgskole. En utmerket utdannelse, men det traff ikke helt biologens interesser.

Jeg ville forstå naturen. Det var mye driftsteknikk i skogfaget den gangen. Så jeg reiste til Alaska og studerte viltstell der noen år. Der traff jeg for øvrig Eigil, og vi begynte å jakte sammen. Som amerikanerne sier: «People that shoot together, stay together.

Som tredjemann i troikaen hadde Rolf staka ut en helt annen kurs.

– Jeg skulle bli noe så traurig som pilot. Som 17-åring fikk jeg stipend fra Luftforsvaret i 1958 for å ta seilflysertifikat, i håp om at vi ville bli jagerpiloter. Jeg gjorde meg ferdig med artium og var klar for neste skritt. Men med 21 år som myndighetsalder måtte foreldrene mine gi tillatelse til å søke på flyskolen. Det fikk jeg ikke, sier han med ettertrykk.

I kaoset som oppsto, tok Rolf en lærereksamen, vel vitende at lærer skulle han IKKE bli.

– Men jeg begynte å studere, og endte i løypa som mange realister tar: Kjemi, matematikk, biologi og hele rukla.

Viltforvaltning på rundgang

I løpet av studiet ble Rolf «av forståelige grunner hengende fast» i Trondheim, som han sjøl uttrykker det.

– Ja, hun var lab-assistent på det ene kurset. Så fikk jeg forespørsel om å være feltassistent for Arne Belsaas. Han dekte Trøndelag og Møre og Romsdal som en av fire statlige viltkonsulenter som styrte viltstellet. Det tilhørte Landbruks-departementet, så norsk viltforvaltning har en tendens til å gå i ring, bemerker Rolf tørt om de jaktbare artenes retur til landbrukets departementale kretser.

For Olav handla det om å være på rett sted til rett tid: Etter noen år som første naturvernkonsulent på Svalbard, skulle Landbrukshøgskolen på Ås etablere en ny studieretning for naturforvaltning.

– De trengte én naturvernmann, én fiskemann, og én viltmann, så da smatt jeg inn i viltmannrollen. Det ble alt fra elg og ulv til rype og skogsfugl. Det ga en allsidighet som jeg har trivdes godt med.

Universitetets herrer

Eigil var først ute til å etablere seg som universitetets herre:

– Jeg kom til Universitetet i Oslo tidlig på 60-tallet. Faktisk var jeg studentrepresentant her da dette bygget ble bygd. Vi holdt flere studentaksjoner for å sikre studentene skikkelige arbeidsforhold.

Det humoristiske høydepunktet var da han og Thor Heyerdahl jr. satte inn annonse i Aftenposten om at universitetet måtte avhende forsøksdyrene på grunn av plassmangel – inkludert en snill bjørn og en ape. Osloborgerne troppa opp med bur for å overta rotter og mus.

– Det var litt vondt å påpeke at det var 1. april. Men verst var det nok for zoologi-professor Bjørn Føyn, som fikk besøk på kontoret av alle som ville overta en snill Bjørn, humrer Eigil.

Vitenskapelige gjennombrudd

Giorgia er fasinert av hjorteviltforskningas rivende utvikling under trioens glansdager. Hver for seg – og på hver sin art – har de tre levert arbeid som fortsatt siteres og danner grunnlaget for hennes generasjon forskere. Hvordan kom de opp med alle disse ideene?

– Vi mangla en god metode for å aldersbestemme dyr. Ideen var at hvis jeg kobla meg på biokjemikerne, kunne vi finne soner i tannsnittet omtrent som årringer. Vi dekalsinerte tennene, altså fjerna kalsium kjemisk. Da ble de omtrent som viskelær, slik at vi kunne snitte dem i tre hundredels millimeter, farge dem og lese av sonene, sier Eigil.

Han var sjøl bare en hårsbredd – eller et tannsnitt – unna å bli offer for en spøk den gangen: Metoden ble testa ved å bruke tennene til dyr med kjent alder. Men kollegaen som skaffa kjevene, oppga med vilje feil alder på to prøver.

– Noen uker seinere spurte han hvordan arbeidet gikk: Jeg måtte meddele at jeg trodde vi hadde vært på riktig spor, men at hypotesen så ut til å falle ved at det var et par avvik. Da lo han og fortalte at han hadde lagt det inn som en syretest – og den hadde vi jo da bestått, humrer Eigil.

Bygde på hverandres arbeid

Metoden for å aldersbestemme vilt ble et løft for bestandsovervåkinga. Det la grunnlaget for tidsserier og simuleringer i norsk viltforvaltning, påpeker Rolf:

– Du skal ha all ære for dette, Eigil. Jeg bygde videre med demografiske data og tidsserier etter hvert som vi begynte å samle inn materiale på hjort. Sist jeg sjekka, kom jeg til at jeg har analysert 105 700 hjortekjever. Ved Songli forsøksgård brukte jeg tamdyr med kjent avlshistorikk for å utvikle prosedyrer for reproduksjonsanalyse – en plattform som nye forskere kunne videreutvikle.

Tidsserier med biologiske data, bedre metoder for demografisk analyse og økt regnekapasitet ga innsikt i økologiske prosesser. Seinere ble informasjonen kobla til fysiske faktorer som værdata og større meteorologiske system.

– I ettertid vil jeg hevde at viktige gjennombrudd innen økologisk forståelse skjedde i grensesnittet mellom tradisjonelle fagområder, fastslår Rolf.

Elg med regnefeil

Ved landbrukshøgskolen på Ås var også Olav i full sving med å sysselsette studenter og framtidige forskere. Her var oppmerksomheta særlig retta mot elg og beite.

Da vi begynte, het det seg at elgen bare trengte 1,5 kg kvistbeite i døgnet. Jeg og flere var overbevist om at det måtte være galt, og en kommafeil ble nevnt. Men toneangivende krefter holdt hardnakka fast ved tallene.

Olav fikk uventa hjelp, da Hans Haagenrud fra Statens viltundersøkelse uanmeldt dukka opp med to elgkalver baki bilen. Studentene ble satt i sving med å samle et par hundre kg med ulike kvisttyper av bjørk, rogn, selje og furu.

– Det var jo litt lånte fjær, for vi kunne bruke metodene til husdyrinstituttet. Men fordøyeleseforsøkene konkluderte ganske riktig med at elgen måtte ha 15 kg kvistbeite, mimrer Olav.

Teknologiens tid

Deres forskning har vært tett sammenvevd med teknologiske framskritt som var avgjørende for å forske på ville dyr. For som Rolf påpeker: «Da jeg starta, fikk du plass til all forskningslitteratur om hjorten i en bærepose».

Likevel var hans første vitenskapelige publikasjon om en pipette som han utvikla for å måle mikrovolumer. Forklaring: Det var for tungvint å dra med seg elektronisk vekt i felt.

– For å teste presisjonen, måtte jeg beregne standardavvik ved å måle stålkuler med kjent størrelse i ulike dimensjoner. Beregningene ble gjort med en regnestav – og det er du for ung til å vite hva er, utbryter Rolf leende og setter øynene i Giorgia før han forklarer:

– Det er en linjalaktig sak der du skyver på noen sleider for å beregne logaritmer. Jeg husker ikke hvor lenge jeg jobba med oppgaven, men det tok mange timer bare å håndregne standardavviket. Vi fikk ikke kalkulatorer før slutten av studiet, forklarer Rolf.

Deretter skjener samtalen ut i en professoral eskapade der herrene minnes de første mobilene (8 kg!) og datamaskinene de stifta bekjentskap med («datamaskinen hadde ikke et eget rom – den VAR et eget rom», «bare strømmen til kjølinga kunne forsynt flere eneboliger» osv). Men Rolf henter det pent inn:

– Vi hadde ikke Google, vi hadde ikke PC – ja, til og med kopimaskina var et framskritt. Skulle andres arbeid refereres, skrev vi brev til norske eller utenlandske bibliotek og venta ukesvis for å få låne originalen. Jeg håper forskninga og metodene våre blir vurdert på bakgrunn av teknologien som vi hadde tilgjengelig i vår yrkesaktive periode.

Viltforskningas vidunderliste

Likevel er det ikke datamaskina de tre feltherrene vil trekke fram først på viltforskningas vidunderliste:

– Uten tvil: Telemetri var en tryllestav som revolusjonerte viltforskninga. For eksempel mente man at det var flere bjørnebestander i Norge, helt til vi radiomerka dem. Da viste det seg at de tilbakela titalls mil på få dager, sier Olav.

Han beskriver forskernes Klondyke-stemning der følelsen var at man kunne finne ut av hva som helst, bare de fikk nok data – og penger.

– Sånn har det jo ikke blitt da. Datatilgangen har dessuten fjerna mange forskere fra naturen. Det er synd, for fundamentet for forståelsen skapes egentlig der, sier Olav ettertenksomt. Rolf og Eigil samtykker:

– De har ikke den indre forståelsen for biologiske prosesser som følger av at du lever dag etter dag ute sammen med de organismene du studerer. Men de blir jækla gode til å innhente informasjon via tastetrykk, sier Rolf.

Feltlivets fornøyelser

Men for å merke vilt, måtte de først immobiliseres. Der var Rolf med første gang en vill hjort ble merka i forskningsøyemed. Hos foregangsmenn blir det – kremt – litt prøving og feiling:

– Jeg nevnte Belsaas? Viltkonsulentene samarbeid tett med forskningsmiljøene. Vinteren 1966 var det mye snø, slik at hjorten var lett tilgjengelig ved fjordene i Trøndelag. Belsaas hyra inn en dyktig reinsdriftssame for å fange hjort med lasso på en foringsplass, mimrer Rolf.

Men det viste seg å være en vesentlig forskjell på rein og hjort i møte med en lasso: Reinen rygger. Hjorten snur – og så tar han av i full fart.

Jeg husker det første vellykka kastet: Det siste jeg så av lassokasteren, var mønsteret på støvelsålene hans idet han letta. Fra foringsplassen gikk det i nedoverbakke mot fjorden. Vi så bare at han var oppe og vaka som en røyskatt i løssnøen en gang iblant. Men han holdt fast, og vi fikk merka hjorten!

På 70-tallet ble metodene for å bedøve hjortedyr utvikla sammen med veterinær Egil Ole Øen ved veterinærhøgskolen. I starten brukte man mer lærdom fra urfolk: To meter lange blåserør ga 20 meters rekkevidde i stille vær. Over 300 dyr ble merka med lav dødelighet og gode resultat med denne metoden.

Forkledd som isbjørn blant isbjørner

At det skulle gå like godt på ett av Eigils feltforsøk, var ikke gitt. Målet var å teste Svalbardreinens fluktrespons på isbjørn. Sia det var kaldt og tidkrevende å vente på angrep fra en isbjørn, ble løsningen å kle seg ut som isbjørner. På Svalbard.

– Jeg tok på meg alt jeg hadde av hvite klær og finlandshette. Men det viste seg jo at avstandene for å smyge seg inn på reinen, var betydelig lengre når du krabber på alle fire som en isbjørn, ler Eigil.

For originaliteten i forsøket ble han tildelt en IG Nobelpris, som er en humoristisk tildeling som gjøres av et forskningstidsskrift.

Suksess med bismak

– Når dere ser i bakspeilet med 165 års viltfaglig kompetanse: Har man lyktes med norsk hjorteviltforvaltning?

– Vi hadde ett mandat da jeg begynte hos Statens viltundersøkelse i 1971; «å utvikle hjorteviltbestandene» – punktum, innleder Rolf før han fortsetter:

– Hva lå i det? De fleste tenkte vel at bestandene skulle vokse. I 1971 ble det skutt 2600 hjort. I 2024 var tallet 54 800 hjort. Det høres jo ut som en suksess. Dessverre har utviklinga også negative sider. Kondisjon og reproduksjon går ned. Det skjer åpenbart noe vi ikke har full kontroll på, sjøl om økt konkurranse om de beste beitene er vesentlig, sier Rolf.

Problemet er også at kommunene får ansvar uten at ressurser og kompetanse økes, slik at eksisterende kunnskap kan forbedre forvaltningen. Viltansvar blir fordelt i politiske hestehandler der distriktspolitikk veier tyngre enn viltfag.

– Politikere vedtar lovverk uten å vite rekkevidden av beslutningene, istemmer Olav og utdyper:

– Da viltloven ble vedtatt i 1951, hadde man ikke forståelse av eksponentiell vekst. Man forvalta en elgbestand i vekst der kommunene satte konservative og høye arealkrav. Det gjorde at man hele veien skjøt mindre enn tilveksten og fikk et etterslep. Og så blir det omvendt i tilbakegangsfasen: Da henger vi igjen på for stor kvote, sier Olav.

Belsaas igjen

– Hva er det igjen å forske på, hvis dere skulle velge i dag? undrer Giorgia.

– Som elgforskere kan vi ikke være bekjente av at vi mangler viten omkring sviktende elgkondisjon. Jeg ville gjennomført et stort prosjekt hvor man skjøt hardt ned i utvalgte områder for å se om det er mulig å få tilbake et høyproduktivt lauvbeite på 2-3 meter, istedenfor dagens halvmeterhøye kvaster. Kanskje må bestandene reduseres så mye at overskuddet blir mindre enn hva et høyt antall lavproduktive dyr gir. Men biologisk mangfold og skogskader må også med i regnestykket. Et slikt prosjekt ville gitt mye viten til nytte for hjorteviltforvaltning generelt, sier Olav.

– Det er nok data å starte med, for vi har et uvurderlig grunnlag i tidsseriene til nasjonalt overvåkingsprogram for elg, hjort og rein, sier Rolf.

– I forvaltningssammenheng er Sett elg og Sett hjort veldig verdifullt, nikker Olav. – Når 100 000 jegere hvert år samler inn data, gir det hele tida oppdatert innsikt. Var det ikke Belsaas som begynte med Sett elg også?

– Jo, og det var mye styr for å komme i gang. Men han var visstnok gammel Kompani Linge-mann, så han lot seg ikke stoppe av annet enn artilleri, humrer Rolf og legger alvorlig til:

– Parallelt med at norsk hjorteviltforvaltning ble utvikla, fikk viltkonsulentene iverksatt tiltak som var basert på ny kunnskap, så som den upopulære kalveskytingen. Men nettopp uttaket av uproduktive dyr ga større overlevelse i produksjonssegmentet, og resulterte i 70-tallets sterke bestandsvekst både for elg og hjort. Vi gjorde bakgrunnsberegningene, men særlig Belsaas og Arne Gabrielsen var viktige i å fronte tiltakene.

Frykt for forskningas framtid

– Kan viltforskninga fortsatt forbedre dagens forvaltning? spør Giorgia.

– Perioden med hjorteviltforskningas framvekst ga nok oss en unik mulighet til å påvirke. Vi fikk da til litt: Viltloven ble jo forandra og forskningsbasert kunnskap fikk gradvis større plass i forvaltninga. Vi var noen unge, frekke fyrer med masse selvtillit, berettiget eller ei, smiler Rolf før han blir alvorlig:

– Norsk viltforvaltning bør være mer lydhør for internasjonal kunnskapsutvikling på området. Men det krever langsiktighet og forutsigbare rammebetingelser for forskninga.

Professorene frykter nemlig at den genuine grunnforskninga går trange tider i møte, særlig når det nå dukker opp universiteter på hvert nes.

– Det er en håpløs inflasjon av distriktshensyn i dette systemet. Alle vet jo at kunnskapen blir smurt for tynt utover i forhold til den substans som forskning faktisk krever, sier Eigil.

Gode råd på veien

Giorgia bemerker tørt at Høgskolen i Innlandet der hun tok sin doktorgrad, akkurat er oppgradert til universitet, og det nikkes anerkjennende rundt bordet til arbeidet på Evenstad. Men – har de noen råd til henne som ung forsker?

– Mitt råd er å bruke tanken din uten å smusse den til med alt som er lest og gjort før av vitenskaplig arbeid: Hva er det JEG har lyst til å arbeide med? Og HVORFOR ønsker jeg å jobbe med dette? Hvis du da ikke aner hvor i landskapet du befinner deg, så har du en jobb å gjøre. Du skal ikke gjøre noe som andre har gjort. Du skal kort og godt dyrke originaliteten, fastslår Eigil.

– Vi er privilegerte, for forskning har elementer av kreativ kunst. Det er ikke mange forunt å ha en sånn betalt jobb. Men en god viltforsker må tåle frustrasjon. Jeg kan garantere mye av det. Bare fortell deg sjøl at «dette takler jeg»: Det blir bedre siden, forsikrer Olav.

– Jeg hadde en sjef som sa: «Notér alt systematisk – det kan bli verdifullt.» Han hadde rett, sier Rolf før han legger til med en latter:

– Men det beste rådet er kanskje å ikke høre for mye på gamle gubber: De har gjort så mye rart underveis.