Norge er det kommunene som har ansvaret for fallvilt, og må sørge for ettersøk, avliving og destruering av skadet vilt. Kvaliteten på dette arbeidet oppfattes som varierende. I Hjorteviltet 2023 skriver Pål S. Jensen at det er «tydelig rom for forbedring», og lister opp åtte punkter som kan sammenfattes som en profesjonalisering av ettersøksarbeidet.
En profesjonalisering forutsetter at fallviltgruppene finansieres, både når det gjelder kompensasjon, sikkerhet og utdanning. I dag er det jegerne og kommunen som betaler fallviltarbeidet, uavhengig om dyrene er skadet under jakt, i trafikk, eller er syke.
Formålet med viltfond
De kommunale viltfondenes formål er «å skape økonomisk bakgrunn for å fremme viltforvaltningen i kommunen». Ettersøk og håndtering av fallvilt er kun nevnt som en mulig disponering av midlene.
En undersøkelse knyttet til «Strategi for forvaltning av hjortevilt» (Pedersen m.fl. 2021) viser at halvparten av kommunene bruker mer enn 80 prosent av viltfondet til fallviltarbeid. Noen kommuner har flere ganger større utgifter enn inntekter. I praksis betyr dette at svært mange kommuner egentlig ikke har økonomi til å jobbe etter viltfondets formål.
Systemet i dag
I vår tid tenderer vi til å bruke regler og retningslinjer for å håndtere problemer, og glemmer altfor ofte å ta med fordelene med desentrale og lokalt motiverte systemer. Systemet rundt fallviltarbeid slik det er i dag, har mange slike lokale fordeler:
Kommunen besitter lokal kunnskap gjennom jegere og grunneiere, som er viktig for å utføre arbeidet effektivt og trygt. De har ofte gode nettverk i kommunen og kort responstid.
Fallviltgruppen har relativ stor frihet til å ta avgjørelser. I tillegg har lokale jegere ofte høy motivasjon til å gjøre jobben på bakgrunn i sine interesser for jakt og ettersøk.
Tilfellet Stor-Elvdal
Stor-Elvdal er en elgkommune, med et gjennomsnittlig jaktuttak på 507 elger i året (2013 – 2022). Det er det fjerde høyeste jaktuttaket av elg målt på nasjonalt nivå.
Om vinteren trekker elgen ned mot det naturlige vinterområdet langs Glomma. På vestsiden av Glomma går riksvei 3, mens Rørosbanen følger østsiden. Med finansiell støtte fra Statens vegvesen og Bane NOR, har jaktrettshavere gjennom vinterfôring klart å holde deler av elgbestanden i områder der den er mindre utsatt for påkjørsler (Mathisen et al., 2014).
Viltpåkjørslene i Stor-Elvdal følger ikke nasjonal utvikling, da trenden er synkende. Av den totale avgangen i Stor-Elvdal de siste 10 årene, skyldes 10 prosent trafikk. Men årlig variasjon spenner fra 3 til 25 prosent, i all hovedsak knyttet til snømengden.
Avhengig av dugnad
I Stor-Elvdal ble 56 prosent av fallvilt-elgene påkjørt på jernbanen og 34 prosent på Rv. 3. Det betyr at for 90 prosent av påkjørslene trenger kommunen godvilje fra Statens vegvesen eller Bane NOR dersom forebyggende tiltak skal betales.
Kostnader knyttet til fallvilt varierer med antall hendelser, men over tid spiser de opp i gjennomsnitt 95 prosent av fellingsavgiftene (tabell 1).
I tillegg er det en skjult kostnad ved at fallviltarbeidet avhenger av en stor dugnadsinnsats: Dette er folk som har en vanlig jobb og beredskapsvakt i tillegg. De reelle kostnadene i Stor-Elvdal er derfor mer enn det dobbelte hvis man regner med dugnadstimene.
Økt trafikk og økt fart
Viltpåkjørsler øker med tettere viltbestander, mer trafikk og økt hastighet (Gabrielsson et al., 2022). Elgstammen i Stor-Elvdal er halvert siden 2007 (Storaas et al., 2015) for å redusere beiteskader og tap i trafikken. Likevel har påkjørselstallene vært høye, spesielt i enkeltår.
Samtidig som elgstammen er blitt redusert, har trafikken økt både på vei og bane: Årsdøgntrafikken på Rv. 3 har økt 16 prosent fra 2013 til 2022. Om vinteren passerer over halvparten av trafikken mellom kl. 16 og 08, når det er mørkt og elgen er mest aktiv. I tillegg planlegger Statens vegvesen å bygge ut Rv. 3 for å øke fartsgrensen fra 80 til 90 km/t, uten å ta hensyn til viltet.
Etter at Randkleiv bru i Ringebu ble ødelagt av uværet «Hans», ble en stor andel tog isteden sendt gjennom Østerdalen sist vinter. Det overraskende er at andelen påkjørt elg på bane er 47 prosent mindre enn snittet for de siste 10 årene.
Forslag til endring
Behovet for å endre selve finansieringsmodellen er åpenbar: En av ulempene er at eier av samferdselsårene ikke har økonomisk ansvar for ettersøk. Det medfører at deres interesse for å gjøre tiltak blir mindre.
Isteden har kommunen alle utgifter knyttet til håndtering av fallvilt. Det betyr at kommunens viltfondsmidler som spleiselag fra jegere gjennom fellingsavgiften blir brukt opp på fallvilt, og ikke kan nyttes til det egentlige formålet.
Som foreslått i «Strategi for forvaltning av hjortevilt» (Pedersen et al., 2021) mener vi at eier av samferdselsårene bør få større økonomisk ansvar. De kan betale fellingsavgift for påkjørt vilt, slik at dette går til viltfondet med formål om å dekke kostnadene grunnet trafikk.
Viltfondet hadde vært en ypperlig finansieringskilde for å forske på hvorfor andelen elgpåkjørsler på jernbanen ikke økte i takt med antall tog sist vinter. Det hadde virkelig vært etter viltfondets formål; å fremme viltforvaltning og kunnskap om viltet.
Litteratur
Gabrielsson, M., Östman, C., Lundin, U., Sjölund, A., 2022. Redogörelse för utveckling av viltolyckor (No. TRV 2021/147091:2). Trafikverket.
Jensen, S. P., Offentlige ettersøksekvipasjer – holder de mål? Hjorteviltet 2023, s 8 – 13.
Mathisen, K.M., Milner, J.M., van Beest, F.M., Skarpe, C., 2014. Long-term effects of supplementary feeding of moose on browsing impact at a landscape scale. For. Ecol. Manag. 314, 104–111.
Pedersen, S., Storaas, T., Bergsaker, E., Johnsen, K., Kjelsaas, I., Zimmermann, M., 2021. Evaluering av «Strategi for forvaltning av hjortevilt». Menon 41/2021.
Storaas, T., Murvold, A., Nicolaysen, K., Willebrand, T., 2015. Situasjonsrapport fra Stor-Elvdal. Hjorteviltet 2015, s 64 – 66.