Artikkel fra Tidsskriftet Hjorteviltet
Med økt hjortebestand øker risikoen for skade på skog og innmark. Hjortens diett består i stor grad av gras, urter og lyng, men dietten varierer med året og etter leveområde.
Om vinteren beiter hjorten imidlertid både skudd og kvister på ulike treslag i større grad. Tilgang på vinterbeiteplanter kan påvirkes over tid av beiteslitasje. Mange steder påvirkes den også av gjengroing, endret skogstruktur og skogbruk.
Skogarealet har økt på Vestlandet, men skogen har blitt tettere og mindre lysåpen. Noe av utviklingen skyldes granplanting, særlig på de mest produktive arealene. Det påvirker beitetilgangen på gras, urter, lyng og busker av ulike arter.
Kartlagt fra Trøndelag til Rogaland
Dagens hjortetetthet, spesielt på Vestlandet, gir barkskader i mange granbestander. Selv om det ikke er et nytt problem (Veiberg, 2001), er mange bekymret for utviklingen.
Barkskadene skjer som regel i løpet av vinteren, og kjennetegnes ved at barken flekkes eller gnages 0,5 til 1,5 m over bakken. Barkskader skjer i «typiske» overvintringsområder, men er likevel ikke jevnt fordelt. Enkelte bestander er mer utsatt.
For å undersøke omfanget, har NIBIO registrert barkskade fra Trøndelag til Rogaland. Kartlegginga ble utført i 2016-2020 gjennom prosjektet «Verknad av hjortebeiting i plantefelt og ung produksjonsskog av gran og furu» (Øpstad et al., 2022). Analysene her er en del av Even Unsgårds PhD-prosjekt.
Hvorfor gnager hjorten bark?
Hjorten gnager bark av flere årsaker. Den mest utbredte hypotesen er mangel på alternativt beite (Gill, 1992). I tette granfelt forsvinner mye bakkevegetasjon når skogen vokser, og bark står igjen som eneste tilgjengelige føde.
Snø påvirker hvor tilgjengelig beite på bakken er, og kan forårsake økt barkgnag om vinteren når hjorten ikke får tak i andre beiteplanter (Kiffner et al., 2008). Kombinasjonen snødekke og mangel på alternativt beite kan forsterke hverandre.
To andre hypoteser er om hjorten medisinerer seg selv mot innvollsparasitter, eller trenger barkens stivelse (Månsson & Jarnemo, 2013): Hjorten får mye protein og lettfordøyelige karbohydrater fra næringsrikt innmarkgras. Bark tilfører stivelse som trengs for fordøyelsen og kulturen i vomma. Det er per i dag ikke gjennomført konkrete studier for å teste disse hypotesene.
450 plantefelt kartlagt for barkskade
For å kartlegge barkskaden, ble 450 plantefelt av vanlig gran (Picea abies) i hogstklasse (HKL) 3 og 4 (yngre og eldre produksjonsskog) i 26 kommuner valgt ut fra Suldal (Rogaland) i sør til Orkland (Trøndelag) i nord. Utvalget ble gjort i samråd med kommunene (25-30 bestander per kommune) der det var tilgjengelige skogbruksplaner.
I hver bestand valgte vi 3-5 prøveflater på 50 m2 avhengig av størrelsen. På hver prøveflate ble alle grantre registrert for skade. Barkskade ble definert som hvor det ble registret åpne sår lengre enn 5 cm og bredere enn 2 cm. Både gamle og nye sår ble registrert, slik at skaden ble definert som akkumulert skade.
For å undersøke skadesannsynlighet, registrerte vi følgende parametre:
• egenskaper ved treet (avstand mellom kvistkranser, kvistmengde per flate, middelhøyde, og antall tre på flata)
• egenskaper ved habitatet lokalt (bestandsalder, hogstklasse og bonitet)
• beliggenhet (avstand til vei, innmark, fjord/ kyst, høyde over havet, topografisk variasjon og helningsretning).
I tillegg målte vi snødybde (desember – mars i 2015-2020) fra seNorge.no.
17 prosent tre med barkskade
Totalt hadde 2512 av 14 990 undersøkte tre barkskader, en skadeandel på 17 prosent. Det ble registrert barkskade i 74 prosent av de 450 plantefeltene. I 26 prosent av granfelta ble det ikke registret skade, mens i 31 prosent av feltene hadde 1–10 prosent av trea barkskader (figur 1).
Det er likevel noen bestander som har betydelig skade: I 11 prosent av bestandene hadde over halvparten av trea barkskade. Skadeomfanget varierer mellom kommuner og fylker, og størst var andelen i Hordaland, mens den var lavest i Trøndelag (figur 3).
Egenskaper ved trea og barkgnag
Avstand mellom kvistkranser, kvisttetthet, middelhøyde og hogstklasse påvirker skadesannsynligheten. Skadene øker ved større avstand mellom kvistkransene, og likedan ved lavere kvisttetthet.
Skadesannsynlighet var høyere i HKL 4 enn i HKL 3, mens den var lavere med økt middelhøyde. Det virker motsigende, siden trea som regel er høyere i HKL 4.
Forklaringen kan være at ved økt middelhøyde (og diameter) blir barken grovere og mindre attraktiv. Middel-høyde forklarer dette bedre enn hogstklasse. Siden vi målte akkumulert skade, kan HKL 4 ha vært «eksponert» lengre for hjort og økt sjansen for skade.
Skogens opportunist
Det var større sjanse for skade nær innmark og lengre fra vei. Gran nær innmark er mer utsatt fordi hjorten oftere oppholder seg her og beveger seg gjennom slike bestander til og fra innmarksbeite. Hjorten foretrekker områder lengre unna vei og andre forstyrrelser på dagtid.
Det var mer skade i områder med variert topografi. Hjorten foretrekker variert terreng, trolig fordi hjorten opplever mer skjul i terrenget.
Når snødybden økte fra et lavt nivå, så økte barkskaden. Men når snømengden når et visst nivå, avtok sannsynligheten for skade igjen. Om høsten trekker hjorten vanligvis bort fra områder med mye snø – noe som påvirker hvilke bestander som er mest utsatt.
Bestandstetthet betyr mest
Faktoren som likevel har størst effekt på forekomsten av barkgnag, var hjortens bestandstetthet. Men sannsynligheten øker ikke lineært: Skaden var lav ved lave til middels tettheter, mens den økte raskt når tettheten oversteg 2 skutte dyr per km2 tellende hjorteareal, som tilsvarer en tetthet på ca. 10 dyr per km2 (figur 2).
Den ikke-lineære sammenhengen antyder en terskel der hjorten begynner å gnage bark. Ved denne terskelen får man en brå endring som raskt øker barkskadene. Siden mye av det tellende arealet ikke brukes av hjorten om vinteren, er den reelle tettheten ofte høyere, selv om det er vanskelig å måle eksakt.
Dette tyder på at hjorten gnager bark når den mangler alternativt beite og at preferansen for granbark egentlig er lav.
Konsekvenser på gran
Når hjorten gnager granbark, reduserer det transporten av vann og næringsstoffer, noe som reduserer granas vekst. Såret gjør treet mer utsatt for råtesopp, som kan redusere vekst og tømmerkvalitet. Treet takler tørke og mekanisk belastning fra vind og snø dårligere, og flere tre kan dø før hogstmoden alder.
Plantefelt på Vestlandet blir sjelden tynnet. Med en vanlig plantetetthet på 200–250 planter per dekar, selvtynnes bestanden betydelig før hogstmoden alder (Øyen, 2000). Selvtynningen skjer mest i HKL4 når overhøyden overstiger 16 meter. Graden vil normalt avhenge av antall tre per dekar. En del barkskadde tre vil trolig også forsvinne som en del av selvtynningen.
Hvis skadenivået er lavt til moderat og tretettheten er over middels høy, vil konsekvensen derfor ikke alltid være stor for volum og kvalitet på tømmeret. Motsatt er effekten klart negativ hvis skadeprosenten er høy og treantallet lavt når skaden skjer.
Tiltak for å redusere barkgnag
Flere tiltak kan senke faren for store skader. Det sikreste er å redusere hjortebestanden. Vår undersøkelse tyder på at 10 dyr per km2 og lavere, gir betydelig mindre barkskade.
I tillegg kan bedre beite i felt- og busksjiktet redusere faren for barkgnag. Det kan tilrettelegges gjennom god skogforvaltning utover bestandsnivå med en variert skogstruktur i hjortens vinterområder.
Mer åpne granfelt og innslag av andre tresorter, kan ha god effekt. Slike bestander har ofte flere foretrukne vinterbeiteplanter som blåbærlyng og grasarter. Å unngå for tette granbestander tett ved hjortens innmarksbeite, kan være et godt tiltak for å unngå skader på trea.