Har det konsekvenser å jakte i elgbrunsten?

Brunstjakt i de fleste kommuner, men ikke alle

En forutsetning for å inndele slik, er at jaktlagene faktisk endret jakttidspraksis. Det var ikke alltid tilfelle – og dessuten vanskelig å etterprøve fram til 2002. Etter at Hjorteviltregisteret ble operativt i 2003 har imidlertid flere kommuner registrert sett elg og jegerdager på datonivå, og dette ble standarden fra 2019.

I materialet innsamlet etter 2003 ser vi at jaktlagene stort sett har tatt i bruk hele jakttidsrammen i forskriften (Figur 2), men ikke alltid. I de første årene etter jakttidsendringen i 2003 praktiserte flere kommuner i gruppe 2 gammel ordning (se lavere jaktinnsats fra dagnummer 275–282 i Figur 2), men de aller fleste kommuner tilpasset seg raskt det nye regimet.

Likevel ser vi at jaktinnsatsen i den tidligere brunstpausen (2. til 9. oktober) er betydelig lavere enn innsatsen i den første jaktuka (25. september til 1. oktober). Det er typisk for elgjakta i Norge, med synkende jaktinnsats i løpet av sesongen. Det samme ser vi for jaktinnsatsen i kommunegruppe 1, der det alltid har vært tillatt med jakt under brunsten (Figur 2).

Naturlig kontrollgruppe

Også i gruppe 3 (lavlandet sønnafjells) varierte interessen for tidligere jaktstart da det ble lov i 2017. I 40 av 71 kommuner har det i årene etter vært ingen eller lav jaktinnsats før 5. oktober (gruppe 3b, Figur 3), mens de andre kommunene har hatt høyere innsats (gruppe 3a). Hvis kalverekruttering og vekter faktisk påvirkes av forstyrrelser før og under brunsten, burde vi derfor se minimal effekt i kommunegruppe 3b, og en negativ effekt i kommunegruppe 3a.

Gitt hypotesen bør vi likevel forvente størst effekt i gruppe 2, der det har vært lov å jakte under høybrunsten siden 2003. Her er jaktinnsatsen (andel jegerdager per dag) i den tidligere brunstpausen som i gruppe 3a, men antallet år med brunstjakt er høyere.

I tillegg har gruppe 2 høy jaktinnsats i uka før høybrunsten, slik at mange elgkyr fikk fraskutt kalven rett før eggløsningen. Det vil nok snarere forsterke enn svekke elgkuas respons på jegernes forstyrrelser.

Kommuner i gruppe 1 har alltid praktisert brunstjakt. Her er det følgelig mindre grunn til å forvente synkende kalverekruttering og -vekter som skyldes jakttidsendringer. Ergo har vi en kontrollgruppe.

Synkende bestandskondisjon, men skyldes det brunstjakt?

De siste 20–30 årene har kalverekruttering og -vekter utviklet seg i negativ retning i det meste av landet. Nedgangen er størst i gruppe 3 (Figur 4, høyre panel), og mer moderat i gruppe 1 og 2 (venstre).

I samme periode er jaktsesongen utvidet til å omfatte elgens høybrunst i flere kommuner. Har dette medvirket til den observerte nedgangen? I så fall burde vi se en sterkere nedgang etter at brunstjakt ble tillatt i 2002 og 2017, og størst nedgang i kommuner som faktisk tok i bruk den nye ordningen.

Figur 4 viser at den observerte utviklingen i liten grad samsvarer med disse forventningene:

Vi finner størst nedgang i kalvku-andel og kalvevekter i kommuner som har jaktet minst under høybrunsten (høyre panel). Her begynte kondisjonsnedgangen lenge før jaktstarten ble framskyndet i 2017.

Det er ingen tydelig forskjell mellom gruppe 3a (brunstjakt praktisert) og 3b (brunstjakt lite praktisert) etter 2017. Faktisk er tendensen delvis motsatt av forventet, ettersom kommuner i gruppe 3b viste størst nedgang i kalvevekter etter at brunstjakt ble tillatt (Figur 4).

Gruppe 1 og 2 har samme utvikling (Figur 4, venstre panel), men svakere. I gruppe 2 ble trenden riktignok negativ etter at brunstfredningen opphørte i 2002, men det samme var tilfelle i gruppe 1 der brunstfredning ikke har vært praktisert (Figur 1). Dette rimer dårlig med at innføring av brunstjakt forklarer nedgangen i kalvkuandel og kalvevekter. Merk også lav kalvkuandel i gruppe 1 og 2 på 1990-tallet, da gruppe 2 fortsatt hadde brunstfredning.

Traumatiseres kua?

At nedgangen skyldes høy kalveavskyting før og under brunsten får også liten støtte: Riktignok går kalvkuandel og vekter ned i gruppe 3 samtidig som kalveavskytningen øker etter 2017 (Figur 5), men skyldes det at elgkua traumatiseres av å miste kalven?

Siden gruppe 3 i snitt har jaktet lite før og under brunsten selv etter at jaktstart ble framskyndet, har kun få elgkyr mistet kalven før parring. Dette gjelder spesielt i gruppe 3b, der andelen felte kalver var særlig høy i siste periode (2017–2023), men der fordelingen av jaktinnsatsen tilsier at kalvene stort sett må ha blitt felt etter 5. oktober (Figur 3).

I gruppe 1 og 2 har kalveuttaket for det meste sunket i studieperioden. Dermed er det lite sannsynlig at nedgangen i kalverekruttering og -vekter kan tilskrives traumatiske effekter av å miste kalv(er).

Vi utelukker likevel ikke at økende andel kalv i jaktuttaket kan forklare noe av nedgangen i kalvku-andel, men da som en direkte effekt av økt kalvedødelighet. Fordi kalvku-andelen beregnes fra sett elg-data innsamlet gjennom hele jaktsesongen, vil en økning i andelen felte kalver redusere kalvku-andelen som blir observert og registrert av jegerne ute i skogen.

Dette medvirker sannsynligvis til nedgangen vi ser i andel sett ku med i kalv i gruppe 3 de siste årene. Samme mekanisme kan muligens også forklare den lavere kalvku-andelen på midten av 90-tallet i gruppe 1 og 29.

Hvorfor ingen større effekt?

Dette antyder at innføring av brunstjakt neppe kan forklare nedgangen i kalvku-andel og kalvevekter. Til det er den relative nedgangen i kommuner med brunstjakt altfor lav. Særlig påfallende er den større nedgangen i kalvku-andel og kalvevekt i gruppe 3b (uten brunstjakt), og den mer moderate nedgangen i gruppe 1, der brunstjakt har vært praktisert i minst 35 år. Det motsatte ville være å forvente dersom brunstjakt var en betydelig årsak til nedgangen.

Fraværet av en mer tydelig effekt kan skyldes flere forhold. Det mest opplagte er at elgen bryr seg lite om jaktrelaterte forstyrrelser under brunsten og at kjønnsdriften langt på veg overstyrer kuas traumer av å miste en kalv.

Alternativt kan det være at få elgkyr får fraskutt kalven før brunsten, eller at få andre elger enn det felte individet berøres av jakta. Begge er lite sannsynlig, da mer enn 80 prosent av elgjakta gjennomføres i perioden 25. september – 15.oktober (Figur 2, 3). Selv ved et moderat jakttrykk må derfor svært mange gjenlevende elger ha opplevd jaktrelaterte forstyrrelser, og mange elgkyr må ha mistet kalven før eller under høybrunsten.

Det betyr likevel ikke at de forstyrres hver dag eller at de mister kalven rett før de normalt får eggløsning. Under toppbrunsten er det mørkt i store deler av døgnet (~ 12 timer), og dermed kan kurtisering og parring også skje når det ikke jaktes.

At andre faktorer har kamuflert betydningen av brunstjakt, finner vi også lite sannsynlig. Lav okseandel og bedekningskapasitet kan føre til synkende rekruttering og vekter8. Det er imidlertid en lite sannsynlig årsak her siden kjønnssammensetningen har blitt jevnere de siste 30 årene (Figur 6).

Tilsvarende er det lite sannsynlig at geografiske forskjeller i elgens levekårsutvikling bidrar til å kamuflere effekten av brunstjakt. Elgens levekår må i så fall ha utviklet seg i veldig forskjellige retning i ulike kommunegrupper. Det stemmer dårlig overens med den jevnt over negative utviklingen vi ser i andre kondisjonsparametere (eks. andelen elgkyr med tvillingkalv, Figur 5).

Alternative forklaringer på kondisjonsnedgangen

Det er likevel hevet over tvil at andre faktorer må ha vært av betydning ettersom kalvevekter og kalverekruttering falt betydelig også før innføringen av jakt under høybrunsten. Hva er årsaken til det, og i hvilken grad kan de samme faktorene stå bak nedgangen etter at brunstjakt ble innført?

Her er det flere muligheter.

En hypotese er at periodevise høye bestandstettheter og klimaendringer har forårsaket nedgangen i vekter og kalveproduksjon. Slike faktorer kan under gitte betingelser påvirke mattilbud, matinntak og energiforbruk i negativ retning, og har i det minste delvis vist dokumenterte effekter også i Norge8,10.

En slik forklaring er også mer i samsvar med utviklingen i kalvku-andel og kalvevekter før brunstjakt ble innført i kommunegruppe 3, og stemmer bedre overens med nedgangen i tvillingandel (Figur 5). Tvillingandelen angir andelen kalveførende elgkyr med tvillingkalv, og påvirkes derfor ikke av andelen elgkyr som bedekkes. Samtidig vet vi at tvillingkalver hovedsakelig produseres av elgkyr med høy kondisjon. Derfor kan vi forvente færre elgkyr med tvillingkalv når levekårene reduseres.

Hvordan gjøre det bedre?

Selv om vi her ikke kan dokumentere negative bestandsmessige konsekvenser av jakttidsendringer, er det likevel god grunn til å utfordre konklusjonen: Analysene over er langt fra perfekte, og mer omfattende studier anbefales før vi helt frikjenner jakt under høybrunsten som en påvirkningsfaktor.

Dette kan være individbaserte studier (radiomerking) av elgens atferd når den forstyrres eksperimentelt, eller mer bestandsretta studier som innlemmes i forvaltningen («adaptiv» forvaltning). For eksempel kan innføring av kontroversielle jakttider gjøres eksperimentelt, med tilfeldig fordeling av tiltakskommuner (med brunstjakt) og kontrollkommuner (uten brunstjakt), og nøye overvåking før, under og etter (before-after-controll-impact: BACI-analyser). En slik tilnærming gir oss langt bedre muligheter til å forstå tiltakets effekt før det blir innført permanent.

Inntil videre tror vi det er best om kommunene selv avgjør om de vil tillate jakt under høybrunsten. Usikkerheten reflektert over kan i seg selv være et argument for å avstå, mens andre vil hevde at brunstjakt uansett er moralsk betenkelig.

Slike argumenter bør imidlertid veies opp mot hva som står på spill i bestandsforvaltningen dersom jaktstart utsettes til etter høybrunsten – og vinteren er rett rundt hjørnet. Her sitter nok den lokale forvaltningen nærmest svaret.