Artikkelen er hentet fra Hjorteviltet.
I september 2020 ble det påvist klassisk skrantesjuke (CWD) på en villreinbukk felt på Hardangervidda. Dette skapte en ny situasjon for forvaltningen av CWD og reiste en rekke nye spørsmål og behov for kunnskap. Derfor startet NINA, i samarbeid med UiO og NIBIO, et merkeprosjekt for villrein, elg og hjort på Hardangervidda og i omkringliggende områder. Prosjektet gjennomføres på oppdrag fra Miljødirektoratet. Formålet er å kunne samle data og utvide kunnskapen om dyras arealbruk og risiko for smittespredning, samt å bidra til mer effektiv bestandsovervåking. Vintrene 2021 og 2022 ble til sammen 70 villrein, 47 elg og 21 hjort GPS-merket.
Bakgrunn for prosjektet
Skrantesjuke (CWD) ble oppdaget hos en villreinsimle i Nordfjella sone 1 i mars 2016. Dette førte til massiv overvåking og funn av flere smittede villrein i denne bestanden, med påfølgende prosess mot uttak av stammen på over 2000 reinsdyr. Etter dette har det i regi av det nasjonale kartleggingsprogrammet for CWD blitt testet et stort antall hjortedyr fra hele landet. Per mai 2022 har det blitt testet om lag 148 000 hjortedyr. Det er også påvist atypisk CWD, som man frykter mindre, hos totalt 11 elger og 3 hjort spredt over landet.
Funnet av klassisk CWD på villreinbukken på Hardangervidda var det første og hittil eneste funnet av klassisk CWD utenfor sone 1 i Nordfjella. Dette skapte en dramatisk ny situasjon i forvaltningen av CWD. Det er ikke kjent hvordan reinsdyret ble smittet, eller hvor smitten kom fra, selv om det er naturlig å se det i sammenheng med utbruddet i Nordfjella. I Nord-Amerika ble den første smitten blant ville hjortedyr påvist i 1981 i Colorado, etter at sykdommen først ble beskrevet i 1967 blant hjortedyr i hegn. Videre geografisk spredning gjør at CWD i dag er påvist i 30 stater i USA og 4 provinser i Canada. CWD utgjør der et betydelig problem med store konsekvenser for hjortedyrbestandene, hjorteviltjakta, og økosystemet dyra er en del av. Målet for forvaltningen er å unngå en liknende utvikling i Norge.
Vi mangler gode data på hvordan ulike hjortedyrarter bruker Hardangervidda og andre fjellområder. Dette er nødvendig kunnskap både for å bedre forstå risikoen for at sykdommen sprer seg til villrein i andre områder enn Hardangervidda og Nordfjella, og for å forstå risikoen for smitte fra rein til elg og hjort. Mer kunnskap om arealbruken og sesongvandringer til elg og hjort gjør det også mulig å bedre avgrense forvaltningssoner ut over villreinområdene, og som grunnlag for å iverksette tiltak for å håndtere sykdommen.
Prosjektets målsettinger
Prosjektets hovedmål er å skaffe ny kunnskap om arealbruk til hjortedyr som grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av klassisk CWD på Hardangervidda.For å dekke dette kunnskapsbehovet ble det GPS-merket villrein, elg og hjort på Hardangervidda og i tilgrensende områder. For villrein inkluderte dette også merking i Setesdal Ryfylke villreinområde, mens det for elg og hjort inkluderte nærliggende områder i tilgrensende dalfører.
Prosjektet har følgende delmål:
Delmål 1: Bidra med kunnskap som kan redusere risiko for geografisk spredning av CWD.
Etter funnet av CWD på Hardangervidda er det behov for en tettere og mer nøyaktig overvåking av villreinbestanden, inkludert dyrenes bevegelse mellom tilgrensende områder og dermed fare for geografisk spredning av sykdommen. Lokal kunnskap tilsier at det er jevnlig kontakt mellom villreinbestandene på Hardangervidda og i Setesdal. Særlig bukker fra Setesdal bruker i perioder areal på Hardangervidda. Siden bukker med større sannsynlighet er smittet med CWD, er det avgjørende å vite mer om deres arealbruk.
Ulike forvaltningstiltak kan også påvirke risikoen for geografisk spredning av CWD til andre villreinområder. Ett iverksatt tiltak er å hindre bevegelser av villrein mellom ulike villreinområder. Delvis ved hjelp av GPS-merka villrein, overvåker Statens naturoppsyn bevegelsene til villrein langs E134 for å redusere risiko for at dyr beveger seg mellom Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. Dersom villrein observeres nær vegen kan de forhindre dyrene fra å krysse, og de kan eventuelt felle enkeltdyr eller mindre flokker ved behov. Et tilsvarende opplegg er også etablert langs riksveg 7, hvor målet er å hindre utveksling av dyr mellom sentrale deler av Hardangervidda og områdene nord for riksveg 7. Villrein i sistnevnte område bruker også arealer i Nordfjella sone 2.
Nesten alle villrein som tidligere er merket med GPS-halsbånd (n=414) har vært simler (94 %), og ingen bukker har vært merket på Hardangervidda. Vi har derfor veldig begrenset kunnskap om bukkenes arealbruk og vandringer gjennom året, og ingen håndfast kunnskap fra Hardangervidda. Det forventes at bukkene bruker arealene annerledes enn simler, og at de oftere bruker de mer perifere deler av villreinområdene. Vi vil sammenligne simlene og bukkenes arealbruk som grunnlag for å vurdere risiko for geografisk spredning av CWD.
Delmål 2: Bidra til sikrere overvåking av villreinbestanden.
Behovet for god bestandsovervåking har økt med oppdagelsen av CWD. Gjennom GPS merking får vi bedre oversikt over hvor villreinflokkene på Hardangervidda og Setesdal Ryfylke befinner seg på ulike tider av året, noe som gir et bedre utgangspunkt for gode kalve- og strukturtellinger, og evt. minimumstellinger. Dette vil i neste omgang gi bedre estimater på minimumsstørrelse av bestanden, kalverekruttering, og kjønns- og alderssammensetning. For forvaltningen vil materialet gi et bedre grunnlag for fastsetting av fellingskvoter, og for å avgjøre hvorvidt andre tiltak er nødvendig for å redusere bestanden eller endre sammensetningen. Dette tallgrunnlaget kombinert med CWD-testing, vil også brukes til å beregne antallet smittede dyr.
Delmål 3: Bidra med kunnskap som kan belyse risiko for smitte (spillover) til elg og hjort.
Smitte av klassisk CWD mellom individer kan skje på flere måter. De to viktigste måtene for smitteoverføring er 1) ved direkte kontakt mellom individer (horisontal overføring) og 2) gjennom inntak av prioner i miljøet (miljøsmitte). Det antas at CWD smitter nokså lett mellom ulike arter av hjortedyr. I USA og Canada er mulhjort, hvithalehjort og wapitihjort mest påvirket, og CWD har sannsynligvis smittet mellom disse artene flere ganger. Både hjort og elg er mottagelige for CWD.
Kunnskap om sesongmessig romlig overlapp i arealbruken mellom hjorteviltarter er viktig for å vurdere faren for smitte mellom arter. Overlappende arealbruk er trolig størst om våren og gjennom sommeren, når dyrene utvider arealbruken. På Hardangervidda ser vi imidlertid allerede at enkelte GPS-merkede elger oppholder seg innenfor villreinområdet gjennom hele året.
Delmål 4: Bidra med kunnskap som grunnlag for sonering og andre forvaltningstiltak.
Forvaltningssoner bør i så stor grad som mulig være tilpasset størrelsen på de ulike artenes leveområder gjennom hele året. Vi vil studere de GPS-merkede elgene og hjortenes områdebruk og sesongvandringer for å legge et bedre grunnlag for å definere utstrekningen av eventuelle tiltaksområder.
Delmål 5: Bidra med kunnskap som kan dokumentere sideeffekter av forvaltningstiltak.
I forbindelse med håndteringen av CWD kan det bli iverksatt ulike forvaltningstiltak som vil endre bestandenes størrelse og kjønns- og alderssammensetning. Dette og andre tiltak som økt jakt, utvidelse av jakttider, og eventuelt felling av dyr utenom ordinær jakttid, kan medføre endret atferd. I noen tilfeller kan slik atferd påvirke faren for smittespredning. For eksempel medførte statlig felling av bestanden i Nordfjella at villreinen oppsøkte områder som det ikke var kjent at var benyttet tidligere, trolig på grunn av økte forstyrrelser.
Vi ønsker å lage en systematisk oversikt over alle tiltak forvaltningen iverksetter (som dato, type tiltak, omfang o.l.). Dette gjør det mulig å undersøke hvordan tiltakene påvirker de GPS-merkede dyrenes bevegelser, og om dette har relevans for geografisk smittespredning eller smitteoverføring mellom arter. Ett annet eksempel på en mulig negativ effekt av igangsatte tiltak er den mulige effekten av høyt bukkeuttak (og dermed skjev kjønnsrate) på kalvingstidspunktet og rekrutteringsrate for villrein.
Delmål 6: Merverdi i andre prosjekter med problemstillinger knyttet til CWD og andre tema.
I forbindelse med prosjektet vil vi så langt som mulig bidra til merverdi i andre prosjekter. Veterinærinstituttet driver metodeutprøving av tonsillbiopsi for å teste for CWD på levende dyr. Deler av møkkprøvene fra GPS-merkede dyr vil benyttes til undersøkelser av innvollsparasitter, og blodprøver kan bli undersøkt for sykdomsorganismer (patogener). Det er også samarbeid og koordinering med det pågående merkeprosjektet på hjort i Lærdal. Til sammen skal prosjektene skaffe kunnskap om hjortedyrene fra Hardangervidda- og Nordfjellaregionen.
Noen resultater så langt
Merking
I 2021 og 2022 ble totalt 20 reinsbukker og 28 simler merket på Hardangervidda, mens 14 reinsbukker og 8 simler ble merket i Setesdal-Ryfylke. I tillegg inngår det 6 simler i prosjektet som ble GPS-merket på Hardangervidda i 2019.Som del av prosjektet ble det i 2021 og 2022 også merket 47 elg på Hardangervidda og nærliggende områder, og 21 hjort i dalfører rundt Hardangervidda og Setesdal. Elgene var fordelt på 26 okser og 21 kyr, mens hjorten var fordelt på 6 bukker og 15 koller. Det er fortsatt et mål å merke noen flere hjorter vinteren 2023, ettersom det på grunn av lite snø ikke ble mulig å få merket det antallet som var planlagt i 2022. Posisjonsdata blir fortløpende publisert i dyreposisjoner.no.
Eksempler på dødsårsaker hos GPS-merka dyr
Flere av de GPS-merkede individene har omkommet i løpet av studieperioden (2021-2022). Et fåtall villrein er skutt under jakta, og en av villreinbukkene merket i Setesdal Ryfylke i 2021 ble felt av SNO høsten 2021. Årsaken var at dette dyret hadde krysset E134 og oppholdt seg innenfor Hardangervidda villreinområde i en viss periode, og ble da felt med bakgrunn i beslutninger om å redusere faren for potensiell spredning av CWD til Setesdal Ryfylke. En annen villreinbukk som ble merket på Hardangervidda vinteren 2021 druknet høsten 2021 (Figur 2). Det samme skjedde med en av elgene som ble merket i 2021. For elgen skjedde dette bare noen uker etter at den var merket. Med bistand fra ettersøkspersonell fra Nore og Uvdal kommune ble elgkua funnet i Numedalslågen der den hadde gått gjennom en isbro. Der ble den værende 1 – 2 meter under isen inntil den døde. Vanndybden var kun 30 – 60 cm, men kua var ikke i stand til å komme seg opp (Figur 3 og 4). Ytterligere en GPS-merket elg har druknet, i Venemodammen i Vinje, på grunn av usikker is som følge av vassdragsregulering. Vi har også to tilfeller hvor GPS-merkede elger har omkommet som følge av snøras eller fall utenfor bratte skrenter/fjellsider. Også to av GPS-hjortene har omkommet, men uten at dødsårsakene var opplagt. Hos den ene var det tydelig slitte tenner. Data om døde GPS-merka dyr vil inngå i analyser av dødelighet av hjortedyr utenom jakt.
Overlapp i arealbruk
Foreløpige analyser viser at det er betydelig overlapp i arealbruk mellom elgene og villreinen merket på Vidda, og langt mer enn mellom GPS-merket villrein og hjort (Figur 5). Dette er et annet bilde enn hva vi har sett i Nordfjella, hvor mange hjort bruker deler av villreinområdet om sommeren. Dette illustrerer behovet for regionale undersøkelser. Estimater på individuelle leveområder, og andre analyser, vil først gjennomføres når vi har minst ett år med data tilgjengelig for de fleste individene.
Abonnere på Hjorteviltet? Gå til bestilling
Hjorteviltet kommer ut en gang hvert år, og er i salg og distribusjon til abonnenter første uka i august hvert år.
Tekst: Christer Moe Rolandsen 1, Erling Meisingset 3, Olav Strand 1, Erling J. Solberg 1, Roy Andersen 1, Øystein Brekkum 3, Morten Heim 1, Bram Van Moorter 1 & Atle Mysterud 1,2
1 Norsk institutt for naturforskning (NINA), Postboks 5685 Torgarden, 7485 Trondheim
2 Universitetet i Oslo (UiO), Postboks 1066 Blindern, 0316 Oslo
3 Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Gunnars vei 6, 6630 Tingvoll