Artikkel fra Tidsskriftet Hjorteviltet
Hogstflater har vært hjorteviltets største matfat de siste 50 årene. Flater med trær i elgens beitehøyde utgjør normalt bare rundt 10 prosent av skogarealet. Likevel har de produsert rundt 50 prosent av all kvist hjorteviltet har å beite på i skogen (1).
Det betyr ikke at hjorteviltet henter all maten sin fra hogstflater. Mye av det viktige feltsjiktet finnes først og fremst i eldre skog, så som blåbærlyng og til dels en del høge urter.
I særdeleshet er hogstflater viktig for elg, som trenger 10-15 kg kvist per døgn gjennom vinteren. Elgen har store utfordringer i hele sørlige Skandinavia, med historisk lave slaktevekter og kalverater. Fenomenet brer seg gradvis nordover.
Det er flere mulige grunner til dette, som historisk overbeite, arealinngrep, stedvis fortsatt for mange dyr i forhold til matfatet, innvandrende hjort – og i de senere årene, endret klima (2).
Utydelige krav
Skogbruket kan bidra positivt til å motvirke trøbbelet for elgen. Hjorteviltvennlig skogbruk har i årtier vært på læreplanen til skog- og viltkandidater. Skogbrukets kursinstitutt sin instruks for ungskogpleie (2019) sier for eksempel at «Rogn, selje, osp og dels hegg, vier og einer m.fl. er viktige beitetrær for hjortedyr, og småtrær av disse treslagene bør i stor grad få stå, spesielt der beitetrykket er stort».
Det har derimot vært stilt svært få krav til skogbruket. Sertifiseringsordningen for tømmer (PEFC) har kun med det vage «det skal […] tas hensyn til viltbeite, spesielt ROS-arter» (Kravpunkt 15), men uten nærmere retningslinjer om hvor og hvordan hensyn skal tas.
Det er på tide å få konkretisert hva hjorteviltvennlig skogbruk innebærer.
Gamle laurbær og synder
Flatehogstene ble et nirvana for elgen, og kanskje også interessehaverne. Skogbruk har av mange vært ansett som et utelukkende gode for elg. Men med flatehogst kom også behovet for å fjerne lauv – i første omgang mekanisk, og etter hvert også kjemisk.
Da dette var på topp i 1980-årene ble det teppesprøyta glyphosat på rundt 130 000 daa årlig, fra både luft og bakke. Som følge av offentlig debatt og et større forskningsprosjekt, ble sprøytinga etter hvert kraftig redusert utover 90-tallet. Det har knapt vært storskala sprøyta i norske skoger de siste tiårene.
Men effektene av glyphosat er langvarige, da middelet dreper rotnettet. Vårt inntrykk fra felt er at der det ble intensivt sprøyta for 30-40 år siden, mangler fortsatt i stor grad lauvet, særlig der man var aktive med ryddesaga i de påfølgende tiårene. (Se også 3).
Ifølge statistikk over tilskudd har mekanisk rydding hatt ganske jevn aktivitet de siste 30 årene (11). Men bak den statistikken tror vi det skjuler seg noen viktige endringer.
Fra nirvana til nemesis?
I takt med samfunnet ellers, blir skogbruket såkalt profesjonalisert. Norske grunneiere har tradisjonelt hatt et sterkt engasjement for viltet, men antall grunneiere som skjøtter sin egen skog har falt drastisk de siste årene (Fig. 1).
En stadig større andel av skogen skjøttes nå i stedet av innleid arbeidskraft, ofte organisert via skogeierlag. Det øker avstanden mellom hjorteviltinteressene og den som går med ryddesaga.
I forbindelse med våre beitetakseringer har vi flere ganger møtt på slike innleide arbeidslag. Instruksen de sier å ha fått er å fjerne alt lauv, mens noen skogeiere på sin side skylder på språkproblemer med utenlandsk arbeidskraft.
Uansett hvor skoen trykker, tror vi det i flere skogtrakter er grunnlag for å si at kunnskapen om hjorteviltet har gått tapt bak ryddesaga. Det gjelder ikke over det ganske land. Det finnes fortsatt mange grunneiere som tar godt vare på elgbeite.
Men vi er inne i en periode med økte tømmerpriser og tilskudd til både lauvrydding og høyere plantetall som angivelige klimatiltak. Da vil trolig stadig flere skogeiere ty til innleid arbeidskraft for å få jobben gjort. Høyere plantetetthet av gran formørker skogen (granifisering), som sammen med ukritisk lauvrydding blir alt annet enn hjorteviltvennlig skogbruk. Nirvana kan bli nemesis.
Ukritisk lauvrydding slår tilbake
Noe lauvrydding må til for virkesproduksjon, men ukritisk fjerning av lauv kan fort bli nettotap for skogeier i form av tapte jaktinntekter (4) og økte beiteskader på barplantene og innmark. Vi har funnet klart flere beiteskader i furubestander der det er mindre lauvtre i landskapet rundt (5,6).
I Sør-Sverige, med høy grad av granifisering, fant vi også flere beiteskader på gran der elg tyr til unaturlig beite i form av kålplanter og beter fra innmark (7,8). Hjortevilt er da tilbøyelig til å bruke gran til fiberregulering, både grantopper i foryngelsen og bark i eldre skog.
En fersk metastudie på tvers av Skandinavia anbefaler å ha 65 prosent lauv inne i barbestander for at lauvet skal skåne mest mulig av barforyngelsen mot beiting (9). Andelen vil naturlig nok variere fra sted til sted, avhengig av hvilke treslag som inngår, bonitet og hvilket og hvor mange hjortevilt som beiter.
Det er ellers flere fordeler for skogeier med å ha blandingsbestander (bar/ lauv eller barblanding). Det er et skifte i praksis som utvikler seg raskt i Europa fordi utfordringene med enartsbestander øker på grunn av parasitter, vind, skred og brann i et varmere klima (10).
Anbefalinger
Hvor mye lauv som bør fjernes, er delvis et politisk spørsmål, delvis et privatøkonomisk anliggende og uansett stedsavhengig. Fra forskerhold kan vi gi generelle anbefalinger, som kan bidra i avveiningen mellom maksimal virkesproduksjon og et hjorteviltvennlig skogbruk. Disse kan også skogbruket bruke som grunnlag videre til å sette sammen sin egen lokale og illustrerte «Veileder til lauvrydding» på ulike språk.
To råd gjelder uavhengig om man rydder gran-, furu- eller barblandingsbestander: Så snart bartrærne har fått toppen over lauvoppslaget, er det normalt unødvendig med mer lauvrydding. Og svartelista arter bør alltid bekjempes 100 prosent. De har uansett sjelden beiteverdi og tar opp vokseplass for bedre beite. Rødhyll er et typisk eksempel på dette.
