Omkring 1990 ble elgens sommerbeiter kartlagt i Agder innland, Agder kyst, Akershus innland, Akershus lavland, Indre Østfold, Solør, Nord-Østerdal og Nord-Trøndelag (Fig 1). Undersøkelsene ble utført som masteroppgaver av studenter ved universitetene i Oslo, Trondheim og på Ås.
Klimaendringer, parasittbelastning og samfunnsutvikling hører med i det store bildet, men her fokuserer vi på sommer-beitet: Oppgavene representerer trolig sammenlagt de mest omfattende studiene av elgens sommerdiett. Med nedgang i slaktevektene og økt interesse for sommerbeitets betydning, fortjener materialet en nærmere gjennomgang.
Blåbær og bjørk i vest – urter i øst
Rapportene viser at elgen beiter på 30–40 arter i studieområdene (Fig. 1). Men selv der elgen har mye å velge i, er det sjelden mer enn 8–10 arter som enkeltvis utgjør over 5 prosent av inntaket.
Holder vi Indre Østfold utenom, går det et skille fra de fire vestlige til de tre østlige områdene: I vest dominerer bjørk og blåbær, mens høyvokste urter, bregner og til dels vier er viktigere i øst og i Nord-Trøndelag. Akershus er i en mellomstilling.
Elgens beiting i feltsjiktet varierer fra 20 prosent i Agder kyst til over 70 prosent østover. I Solør, Nord-Østerdalen og Nord-Trøndelag er de viktigste beiteplantene i feltsjiktet geitrams, mjødurt, skogstorknebb, skogburkne og ormetelg.
I studieområdet Agder kyst er eik et viktig beite, mens det knapt blir registrert urtebeiting. I Agder innland har urter et markert innslag, men det gjelder rome som er giftig for husdyr, og som neppe heller er kvalitetsbeite for elgen.
Innen hvert område varierer beitet etter hvert som ulike planter vokser fram (fenologien – Fig. 2). På forsommeren gir bjørka friskt lauv på lysåpne hogster før vegetasjonen ellers kommer skikkelig i gang. Urter og bregner står på dietten fra juli til midten av august.
Beite i feltsjiktet, spesielt på blåbærlyng, kan være underestimert fordi det er vanskelig å oppdage. Med unntak av Indre Østfold ble studiene avslutta sist i august. Fra begynnelsen av september til midten av oktober dominerte blåbærlyng dietten i Indre Østfold.
Elgen følger ikke snøgrensa
Elgene i studieområdet Akershus lavland og Akershus innland har felles vinterbeite på Romerikssletta. Lavlandselgens sommerbeite overlapper med vinterbeitene, mens innlandselgene har et sesongtrekk opp til høyere sommerbeiter i Hurdal (ca 15 km i luftlinje).
Trekket skjer i starten av mai, før snøen er smeltet i høyden. Innlandselgene får dermed 2–3 uker mer på vinterbeite enn lavlandselgen. Det kan forklare lavere kalvevekter for innlandselgen. Et tilsvarende trekk har elgen i Agder innland.
Elg som trekker mot høyere sommerbeiter følger altså ikke snøgrensa slik det er påvist for hjort. Kanskje unngår elgen en strabasiøs ferd med nyfødt kalv ved å trekke tidlig?
Hva liker elgen best?
Områder som har godt utvalg av mulige beiteplanter, er best egnet for å rangere artenes «smakelighet». Nord-Østerdalen og Nord-Trøndelag utmerker seg med en spesielt artsrik flora.
I Nord-Østerdalen gir ulike metoder denne preferanseindeksen for de sju mest smakelige artene:
Turt
Vier (ikke inkl. selje)
Skogstorknebb
Geitrams
Bjørk
Mjødurt
Marikåpe
Nord-Trøndelag har tilsvarende bilde, men her er bregnen skogburkne på førsteplass og rogn nummer to. Preferansene varierer gjennom sommeren. Bjørk kommer høyt opp fordi den utgjør mye av beitet på forsommeren.
I de andre studieområdene kommer rogn et stykke ned på lista. Det skyldes nok at rogna her er hardt nedbeitet, og dermed har lite mat å tilby. Elgen foretrekker hengebjørk (Betula pendula) framfor vanlig bjørk (B. pubescens), som dominerer busksjiktet østover.
Vier og selje er preferert og særs viktig i Indre Østfold og Nord-Østerdalen. Karakteristisk nok beites vier først utpå sommeren: Vier har sen skuddskyting, særlig i eldre skog, og tilbyr friskt bladverk utpå sommeren.
Vegetasjon i skyggen har dessuten lavere innhold av antibeitestoffer og fiber. Antibeitestoffene har mindre betydning for hjortevilt enn for de mindre planteeterne, men når bjørk er mindre smakelig enn rogn, og rødhyll ikke beites av elg overhodet, har det nok med antibeitestoffer å gjøre. Hva angår en og samme planteart, er det godt dokumentert at planter i skyggen har lavere innhold av energirike forsvarsstoffer. Urter beites da også gjerne i skyggefull og glissen gammelskog.
I Solør tyder registreringene på at geitrams er det viktigste beite i feltsjiktet. Det stemmer overens med tidligere studier i Värmland, hvor geitrams utgjorde det viktigste sommerbeite etter bjørk.
Urtene gir kvalitetsbeite
Tidligere sommerbeiteundersøkelser har påvist lite urter i ekskrementanalyser. Antagelig skyldes det at urter blir borte i fordøyelsesprosessen og påvises derfor sjelden i ekskrementene.
I de åtte studieområdene varierer elgens kondisjon målt som oksekalvens slaktevekt (Fig. 3). Holder vi Indre Østfold utenfor (se egen artikkel), var kalvene i 1990 ca. 10 kg tyngre på urtebeitene i øst sammenlignet med bjørk/blåbær-beitene i vest.
I dag er forskjellen enda større, omkring 20 kg om vi sammenligner Agder med Solør og Nord-Østerdalen. Størst er nedgangen i Agder kyst, der slaktevekta til kalvene nå bare er rundt 45 kg.
Her må vi ta med ulik bestandstetthet og dermed beitekonkurranse (tabell 1).
