Da forskningen på reinsdyrene startet, var ikke klimaendringer et like stort og omdiskutert problem som i dag. Derfor var prosjektet visjonært mener forsker Stefaniya Kamenova, ved Universitetet i Oslo.
– Jeg har en enorm beundring for kollegene mine som startet prosjektet, sier Kamenova.
Hun har jobbet på prosjektet i tre år og har vært på Svalbard flere ganger, men hittil bare om sommeren og høsten.
Startet med parasitter og populasjonsstørrelse
Steve Albon ved The James Hutton Institute, omtales av kollegene som en av grunnleggerne av prosjektet. Han forteller prosjektet bygger videre på to tidligere studier, som gjorde at de ville utføre en langsiktig undersøkelse. Klimaendringer var ikke en del av den opprinnelige planen.
– Den første studien, av Nick Tyler, indikerte at vinteroverlevelse, og påfølgende kalveantall hos reinsdyrene enten var veldig høyt, eller veldig lavt. Den andre studien, av Odd Halvorsen, viste at parasitter i tarmen kan regulere vertens antall gjennom tetthetsavhengig reduksjon i reproduksjon. Derfor bestemte vi oss for å teste dette gjennom eksperimenter, forklarer Albon.
Slik startet reinsdyrprosjektet som de skulle klare å holde gående i 30 år.
– I 1994 fikk vi midler fra Forskningsrådet sammen med Odd Halvorsen og Rolf Langvatn for å utføre et prosjekt hvor vi gav halvparten av hunnene anti-parasitt-medisin. Den påfølgende vinteren fanget vi dem og fant ut at de av dem som fikk medisin var tyngre og hadde høyere sannsynlighet for å være gravide. I tillegg viste det seg at påvirkningen fra parasittene økte nok med tettheten av reinsdyr til at det bidro til å regulere populasjonsstørrelsen, sier Albon.
De første forsøkene tok seks år
På grunn av variasjoner i vinterforholdene tok det seks år å få nok data til å påvise parasitt-effekten, forteller Albon.
– Mengden snø er kritisk for hvor mange rein som overlever vinteren og hvor mange som reproduserer seg påfølgende vår. Dette må skilles fra effekten av parasitter, forklarer han. Derfor fortsatte vi vår forskning med å se på effekten av klimaendringer. Nå vet vi at Barentsområdet varmes opp raskere enn resten av Arktis.
Han forteller videre at det er to ting som er kritiske for å kunne holde et prosjekt gående over så lang tid:
– Man må ha entusiastiske samarbeidspartnere som er motiverte for forskning over flere år under vanskelige forhold. Og finansiering som kan dekke feltarbeid og laboratoriekostnader. Spesielt lønn for doktorgrader og postdoktorer, sier Albon.
Han understreker at de har vært heldige som har fått mange års sammenhengende finansiering fra Forskningsrådet og UK Natural Environment Research Council, i tillegg til generøs støtte fra deltakerorganisasjonene.
Reinsdyrene på Svalbard er ikke som andre reinsdyr
Reinsdyrene på Svalbard er en egen underart av rein. Kamenova forteller at genetiske tester viser at de har kommet fra Eurasia for noen tusen år siden. Nå har de tilpasset seg forholdene på Svalbard.
– Vi ser at de er mindre og har tegn på det vi kaller insular dwarfism. Det ser vi ofte på dyr som lever på øyer, sammenliknet med tilsvarende arter på fastlandet. De er mindre og har kortere bein, og det gjelder også reinsdyrene på Svalbard, som er den minste underarten av reinsdyr, forklarer Kamenova.
I syv til åtte måneder av året lever de i kulde og delvis i mørke. Kamenova forteller at det bare er ti til femten prosent av arealet på Svalbard som har vegetasjon. Resten er stein og isbreer. Det betyr at det ikke er spesielt mye å spise for en planteeter, men disse reinsdyrene spiser det de finner. For å klare å overleve vinteren har de en enorm evne til å lagre fett.
– De migrerer mindre enn fastlandsreinen, og lever alene eller i svært små flokker. Dette er sannsynligvis en tilpasning til at det er lite mat til en hel flokk, og at de må spare på energien, sier Kamenova.
Døgnrytmen kan ikke følge mørket eller lyset
Selv om reinsdyrene har korte bein og forflytter seg lite kan de være svært raske hvis de må:
– De er veldig raske, sier Kamenova. Selv om de ser ut som små fettballer.
I vinter- og sommermånedene svekkes Svalbardreinsdyrenes døgnrytme slik at de fortsetter å spise, selv om det er konstant mørke eller lys. Andre dyr kan ofte basere døgnrytmen på lys, men det kan ikke disse dyrene ettersom store deler av året er mørkt, eller har midnattssol.
– I tillegg ser de bedre i skumringslys enn mange andre dyr, og de kan se ultrafiolett lys. Det kan være at det hjelper dem å se lav i snøen, forteller Kamenova.
Allsidig diett
For å klare seg kan ikke disse dyrene være kresne. Dietten deres består av planter, polarvier, blomster, mose og sopp. Kamenova forteller at de foretrekker blomster, ettersom disse inneholder mer energi.
– Vi vet ikke om mosespisingen er en tilfeldighet, eller om de får næring ut av det. I tillegg vet vi at de også kan spise tare, men dette er også noe vi vet lite om, sier hun.
Forskerne har blant annet sett på innholdet i Svalbardreinens tarm, og der fant de overraskende mange bakterier som de ikke kjenner til fra før.
– Det var en enorm diversitet, og mye av det vi fant var helt ukjent og ubeskrevet, sier hun.
Derfor er det mulig at disse bakteriene bidrar til at Svalbardreinen kan spise andre ting enn reinsdyrene på fastlandet.
Varmere klima kan gjøre maten mindre tilgjengelig
En av utfordringene med klimaendringene er, ifølge Kamenova, at det regner mer. Regnet og snøen kan komme om hverandre og danne islag som reinsdyrene ikke klarer å grave forbi. Tidligere var ikke dette et problem fordi det stort sett bare kom snø slik at reinsdyrene kunne grave seg ned til lav om vinteren. Det er ikke alltid mulig lengre.
– Vi ser også at det er hetebølger om sommeren, noe som gjør at dyrene søker seg til snøflekker for å kjøle seg ned i stedet for å spise, sier hun.
Kamenova forklarer at temperaturen har økt fire ganger raskere på Svalbard enn i resten av verden.
– Når isen låser inn maten for resten av vinteren kan det være katastrofalt. Da får vi høy dødelighet med mange rein som sulter i hjel, forklarer hun.
I prosjektet har de fulgt noen av dyrene med GPS-merking.
– Vi forventet at de ville flytte på seg for å finne mat til å overleve, men unge individer med mindre erfaring gjorde ikke nødvendigvis det, sier Kamenova.
De lever alene eller i svært små grupper, og blir kanskje ikke eldre enn 12–13 år. Generelt vil de ikke migrere, men Kamenova forklarer at noen individer likevel flytter på seg uten at forskerne vet hvorfor noen gjør det, men ikke andre. Reinsdyrene har noe hun kaller for buffer-oppførsel som resulterer i at populasjonen har større overlevelse. Noen klimaendringer kan også bidra i reinsdyrenes favør:
– Hvis det regner, og så fryser tidlig om høsten, mens plantene fremdeles er grønne og fulle av næringsstoffer, kan det kapsle dem inn og holde dem friske. På denne måten har reinsdyrene tilgang til friske, men frosne grønne planter som har det samme næringsinnholdet som om sommeren. Vi trenger mer forskning for å forstå den fulle effekten av klimaendringene, forklarer hun.
Tallene bekrefter dette. Ettersom forskerne har fulgt med på populasjonsstørrelsen i flere år, kan de si at det foreløpig ikke ser ut som at klimaendringene har fått konsekvenser for antall individer.
– På et tidspunkt var de nesten utryddet, men i dag er det rundt 22.000 individer, sier hun.
Positive sider ved et varmere klima
Det er også andre effekter av klimaendringene som kan være positive for reinsdyrene.
– Når sommeren blir lengre og varmere ser vi at plantenes produktivitet øker. Vi kaller det klimaendringsparadokset – at det blir hardere vintre, men bedre somre, og reinsdyrene ser foreløpig ut til å være klimavinnere. En av de tingene reinsdyrene spiser mye av for å lagre fett til vinteren er polarvier og den er det mer av om høsten, enn tidligere.
Som en del av prosjektet har de ikke bare fulgt med på reinsdyrene, men også overvåket vegetasjonen.
– Det er en økning i biomasse i arktiske områder, sier Kamenova.
Foreløpig ser det bra ut for reinsdyrene
– Fremtiden for reinsdyrene ser lys ut akkurat nå, men endringene skjer fort, og det er mange endringer, så dette kan også endre seg, advarer Kamenova.
En av endringene de har fulgt med på er mengden parasitter. Foreløpig har ikke dette vært et stort problem, men det kan det bli. Varmere klima vil kunne gi flere parasitter.
– Folk tar det for gitt, men dette prosjektet er en ganske unik anstrengelse med tanke på administrasjon og dedikasjon. Lange tidsserier med biologiske data kan gjøre det lettere å forutsi og forstå konsekvensene av klimaendringer i arktiske strøk, sier hun.
Hva tror du har vært det viktigste dere har funnet ut fra dette arbeidet?
– At kroppsmassen er den ultimate faktoren som avgjør om et individ overlever og reproduserer, noe forklarer både årsvariasjon og populasjonsutviklingen. Individets kroppsmasse holdes nede med parasitter, og det er også en kostnad knyttet til å få kalver. Dersom vinteren kommer sent, er april-vekten høyere, og når det regner på snøen i løpet av vinteren har de lavere vekt om våren. For å spare energi, kan reinsdyrene redusere hjerterytmen fra 100 slag per minutt til 40 slag per minutt om vinteren. I tillegg blir de ytre lagene kaldere. Likevel ville ikke fettreservene til dyrene holdt halve vinteren om de ikke hadde spist underveis, oppsummerer Albon.
Om prosjektet:
Prosjektet har pågått i 30 år og startet i 1994. Forskerne har fulgt med på antall dyr, vegetasjon, diett, parasitter, hvor mye og hvordan dyrene beveger seg, kroppstemperatur, vekt og mye annet. I tillegg følger de noen enkeltindivider tett som har blitt veid og målt og hvor de vet mye om livshistorien slik som antall kalver.
Disse institusjonene har bidratt til reinforskningsprosjektet:
Universitetet i Oslo
Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitetet
Norsk institutt for naturforskning
Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske Universitetet
Norsk Polarinstitutt
Universitetssenteret på Svalbard (UNIS)
Hutton Institute
I tillegg til flere bidrag fra internasjonale partnere