I denne artikkelen skriver jeg om hvordan viltforvaltningen i Alaska klarte å snu den negative utviklingen i en bynær elgbestand gjennom forskningsbasert forvaltning over flere tiår. Forvaltningen klarte å bygge opp en jaktbar elgbestand og øke avskytingen i et område med tette rovdyrbestander. Under naturlige forhold er elgtettheter i Alaska mye lavere enn i Skandinavia pga predasjon. Elgtettheter i områder i Alaska med ulv, grizzly - og svartbjørn kan komme opp i nivåene vi ser i Skandinavia, men jaktuttaket er mye lavere pga. mye høyere predasjon. Predasjon alene kan ikke begrense en tett elgbestand selv i områder med tette rovdyrbestander. Den må reguleres gjennom jakt siden det da er beitetilgangen og ikke predasjon som begrenser bestanden. Rovvilttetthetene i Skandinavia er lavere enn i Alaska, og dermed er andelen som er tilgjengelig for jegerne mye høyere.
Delstaten Alaska er i verdensklassen når det gjelder vilt- og fiskeressurser. Dette er et trekkplaster for turister - både jegere, fiskere og de som bare ønsker å oppleve de store villmarksområdene med urørt natur. Men det man ofte ikke vet, er at vilt- og fiskeressursene i Alaska også er sårbare, og krever en god, vitenskapelig basert forvaltning for å sikre gode høstbare bestander.
Alaska Department of Fish and Game (ADF&G) er delstatens fagetat innen vilt- og fiskeforvaltning. ADF&G ble stiftet i 1960, like etter Alaska fikk status som delstat etter mange tiår som territorium. ADF&G har mindre fartstid som forvaltningsorgan enn tilsvarende organer i andre delstater. Det er kanskje en fordel på mange måter? Alle delstater har egne grunnlover, og forfatterne av Alaska sin grunnlov var meget opptatt av en bærekraftig forvaltning av de dyrbare naturressursene i Alaska, herunder vilt og fisk. Derfor er det en egen paragraf i Alaskas grunnlov som sikrer en bærekraftig utnyttelse av fornybare ressurser, noe som mangler i grunnlovene til øvrige amerikanske delstater. Begrunnelsen for denne paragrafen var erfaringer med ulike former for ikke-bærekraftig forvaltning av flere arter, bl.a. laks. Og det gjaldt ikke minst den utstrakte bekjempelse av bjørn og ulv ved bruk av alle tilgjengelige midler som gift, felling fra fly og fra helikopter. Dette førte til at bestanden av ulv og bjørn ble kraftig desimert mange steder i Alaska. Flere biologer hoppet over fra US Fish and Wildlife Service (den føderale vilt og fiskeforvaltningsmyndighet) fordi de ønsket en mer progressiv og vitenskapelig basert forvaltning av vilt- og fiskeressursene enn de opplevde. Derfor satt det langt inne at man skulle drive med rovviltkontroll. Filosofien den gangen var at predasjon hadde liten betydning for viltbestandene og den var mer eller mindre kompensatorisk i forhold til andre dødelighetsfaktorer.
Som en ny etat med begrensede ressurser og personell, var det mange utfordringer å ta fatt i. Alaska var en fattig delstat før oljeboomen som begynte på 1970-tallet. Det var få biologer til å drive moderne, bærekraftig viltforvaltning. Her måtte man fokusere på de største utfordringene i forvaltningen. 1960-tallet var en relativt rolig periode med lavt befolkningstall og relativt gode bestander av høstbare viltarter, herunder elg. Det var først når oljevirksomheten var i full gang fra midten av 1970-tallet at etterspørselen etter elgkjøtt begynte å øke. Viltforvalterne hadde gjort noen feilgrep som gjorde situasjonen enda verre. I tillegg kom det noen harde, snørike vintrer på 1960- og 1970-tallet som slo beina under en tett elgbestand i det bynære viltforvaltningsområdet «Game Management Unit (GMU) 20A», sør for Fairbanks.
I denne artikkelen skal jeg fortelle om hvordan forskningsbasert forvaltning førte til stor vekst i denne elgbestanden, og hvordan man i dag balanserer jaktuttak i en elgbestand med «skandinavisk» elgtetthet og med gode bestander av ulv, grizzlybjørn og svartbjørn.
Studieområdet
GMU 20A er en av 26 forvaltningsenheter i Alaska. Det omfatter 17 000 km2, men kun 13.044 km2 kan betegnes som elghabitat (Young m. fl. 2006), det øvrige er større høyfjellspartier (Figur 1). Kalvingsområdet er i lavtliggende barskog langs elvene, mens vinterbeiteområdet ligger lengre sør i de såkalte «foothills» til Alaska Range (se under). Området ligger sør for Tanana River, og er for det meste villmark uten permanent bebyggelse. Mindre enn 5 % av GMU 20A er tilgjengelig fra veisystemet under høstjakta, og jegerne bruker både småfly og båter for å komme inn i terrenget. Under vinterjakt bruker jegerne snøscootere da elvene er islagte.
Elgbestanden
Elgbestanden i dette området var stor på begynnelsen av 1960-tallet med en vinterbestand på 23.000 elg, dvs ca. 1,8 elg/km2 (Young & Boertje 2011). Elgbestanden vokste seg stor som følge av store skogbranner på 1940-tallet - som førte til bedre næringstilgang, hard bekjempelse av store rovdyr på 1950-tallet, og lav avskyting (kun okser) på 1960-tallet. Elgbestanden krasjet for første gang i midten av 1960-tallet på grunn av harde vinterforhold (dyp snø) og forringet beitegrunnlag. Forvalterne skjønte at bestanden var for tett og innførte reduksjonsavskyting utover 1960-tallet og første delen av 1970-årene som også innbefattet ku og kalv. Vinteren 1975 kom den virkelig store bestandskrasjen, og bestanden ble redusert til ca. 2.800 dyr. Årsaken til denne bestandskrasj er sammensatt: Flere harde, snørike vintre med høy vinterdødelighet, overbeskatning med feilslått «rettet avskyting» mot ku og kalv, samt høy predasjon av en voksende ulvebestand. Her kan det nevnes at befolkningstallet i Fairbanks og omegn var ca. 14.000 innbyggere i 1970, ca. 80.000 i 1975. Oljeboomen med stor innvandring av oljearbeidere hvorav mange var jaktinteresserte mannfolk, hadde stor betydning. På dette tidspunktet hadde jegerne større adgang enn tidligere til de veiløse strøkene ved økt bruk av fly og båt, i tillegg til snøscootere. Det var også flere år uten store skogbranner, og beitegrunnlaget var svært nedslitt etter en lang periode med for tett elgbestand.
Situasjonen var dramatisk i 1970-årene. Jegerne var i harnisk for den feilslåtte forvatningen. Noe måtte gjøres. Derfor ble det igangsatt et omfattende forskningsprosjekt på elg ledet av forsker Dr. Bill Gasaway. Forskningen til Gasaway viste at ulven var den overordnede predatoren på elg i dette området. I tillegg var det også bestander av grizzly- og svartbjørn i elgens leveområder. Det ble da innført avskytning av ulv fra fly og helikopter for å få redusert ulvebestanden. Hardt uttak av ulv gjennom ordinær jakt og fra fly og helikopter førte til en reell nedgang i ulvebestanden utover 1970-tallet fra ca. 14 ulv/1.000 km2 til ca. 4 - 8 ulver/1.000 km2 i årene 1976-1982. Dette inkluderte stort uttak av hele familiegrupper, noe som ga dempet tilvekst i ulvebestanden. Ulvedesimering kombinert med en streng innstramming av jaktuttaket førte til at elgbestanden fordoblet seg fra 0,2 til 0,4 elg/km2 på få år (Figur 1 og Figur 2). Men det skulle ta flere tiår før elgbestanden igjen skulle oppnå «skandinaviske tettheter». Selv om predasjon sto for brorparten av dødeligheten i denne bestanden, vokste bestanden gjennom 1990- og 2000-tallet. Det var igjen reelle bekymringer for at den ville krasje fordi beitegrunnlaget ble hardt belastet.
I tillegg til ulv er det også jaktbare bestander av grizzlybjørn og svartbjørn i området. Begge disse bjørneartene gjør et innhugg i elgbestanden, først og fremst ved å ta kalv. Det som gjør GMU 20A unik, er at ulven er den overordnede predator på elg. I andre områder med svært lave tettheter av elg, har predasjon fra bjørneartene størst betydning. Figur 3 viser at tettheten av ulv hadde en direkte virkning på elgbestanden før ulvekontroll ble innført, men var mindre viktig etter elgbestanden hadde vokst. Man kan si at elgbestanden vokste fra predasjonen, ut av den såkalte «predasjonsgropen». Med begrepet «predasjonsgrop» menes i overført betydning at beitedyrbestanden har falt ned i en grop som rovdyrene hindrer dem å komme opp av.
Både elg- og ulvebestanden i GMU 20A vokste utover på 1980-tallet. Det ble innført kortvarig ulvedesimering igjen vinteren 1990-91, men så opphørte det fordi det ble ansett som unødvendig. Forvalterne innså at elgbestanden måtte beskattes hardere ettersom predasjon alene ikke kunne stoppe tilveksten. Det ble igangsatt nye forskningsprosjekter på 1990-tallet som skulle se nærmere på elgens næringsforhold og faktorer som påvirket reproduksjon og dødelighet. Konklusjonen fra disse studiene var at elgbestanden hadde nådd bæreevnen i terrenget og at man måtte foreta en bestandsreduksjon gjennom hardere jaktuttak, noe som betydde gjeninnføring av jakt på ku og kalv.
Dette forslaget falt i dårlig jord blant det rådgivende utvalg for viltforvaltningen i Alaska. Endringer i jaktforvaltningen er en demokratisk prosess, der alle kan delta og gi innspill til beslutningsorganet som er Alaska Board of Game, eller BOG. Erfaringene fra 60- og 70-tallet gjorde at mange var skeptiske til avskytning av ku og kalv kunne være positivt for å hindre at elgbestanden krasjet. Likevel gikk BOG inn for det, men avskyting av kalv ble kuttet ut etter en kort periode. Samfunnsforsker Todd Brinkman, Universitet i Alaska viste at jakt på ku og kalv var populært blant lokale jegere, men ikke blant eldre jegere som hadde mest innflytelse gjennom BOG prosessen (Brinkman 2016). Uansett - det ble foretatt en reduksjonsavskyting som førte til en mer bærekraftig forvaltning der målsettingen ble satt til en vinterbestand på 12.000 - 15.000 dyr, eller 0,9 – 1,2 elg/km2. Her er det nå snakk om «skandinaviske elgtettheter» som var drømmen. På 1970-tallet var elgtettheten ca. 0,2 elger/km2. Dette er typisk elgtetthet i områder med naturlige bestander av bjørn og ulv, uten predatorkontroll. Våre undersøkelser viste at i 15 studieområder med naturlige forhold uten predatorkontroll var bestandstettheten 0,2 elg/ km2 mens i 7 områder med predatorkontroll var tettheten ca. 1 elg/ km2. Tilsvarende jaktuttak var 1 elg/85 km2 i forsøksområdene kontra 1 elg/16 km2 utenfor predasjonskontroll. Bestandsoverskuddet – tilgjengelig for jegerne - er mye mindre i GMU 20A enn tilsvarende elgbestander i Skandinavia i områder uten store rovdyr. Predasjon fra de tre rovviltartene står for ca. 40% av årlig kalvedødelighet i GMU 20A, i kontrast til mer enn 75% i områder med lave elgtettheter uten rovviltkontroll.
Alaska - Skandinavia
I de seinere år har man forsket på forholdene mellom store rovdyr og elg i et forvaltningsperspektiv i Norge og Sverige. Forskningsprosjektet på Koppangkjølen i 2000 tallet, og det pågående Grenseviltprosjektet har gitt oss kunnskap om hvordan elgbestander kan forvaltes i områder med ulv og bjørn. Rovviltbestandene i Alaska er atskillig større enn i grensetraktene her, og predasjonstrykket gjenspeiler dette. I GMU 20A har man i dag store tettheter av både ulv og bjørn (inklusivt svartbjørner) sammenlignet med områdene i Sverige og Norge der man har forsket på elg og store rovdyr (Figur 5). Denne figuren viser tallene fra 2018 fra rovdyrinventeringene i Hedmark, sammenlignet med tidligere forskning på Koppangkjølen og nåværende Grenseviltprosjekt. Figur 4 viser forholdet mellom jegernes og ulvenes uttak i elgbestander i Skandinavia kontra Alaska. Som denne figuren viser, har man ved «skandinaviske tettheter» (ca. 1 elg/km2) lavere uttak ved jakt (4%) sammenlignet med uttaket tilskrevet bjørn og ulv (19%) enn tilsvarende situasjon i Skandinavia. Her er det elgjegerne som står for brorparten av uttaket sammenlignet med rovviltet. I områder med lave elgtettheter i Alaska, der man ikke driver aktiv forvaltning, dvs. predasjonskontroll, dør de fleste elgene av predasjon og bare en liten andel er tatt av jegere. Man ser også gjennom denne figuren at skandinaviske elgbestander er mer produktive enn tette elgbestander i Alaska, men at lavtetthetsbestander i Alaska har større vekstpotensial.
Forfatteromtale:
Scott Brainerd har solid faglig bakgrunn for å sammenligne forvaltningen av elg og ulv i Alaska og Skandinavia. Scott studerte viltforvaltning ved University of Alaska i Fairbanks fra 1976. I periodene 1977-82 og 1986 var han forskningstekniker ved ADF&G. Nedskyting av ulvebestanden for å lette predasjonen på elgbestanden var et kontroversielt tiltak som Scott deltok i.
Han kom første gang til Norge i 1988 og var viltkonsulent i NJFF før han ble rovviltforsker i NINA. I 2008 han dro tilbake til Fairbanks og ble forskningssjef i ADF&G. Han kom tilbake til Norge i 2019 og er nå førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet.