Østfoldskogen byr ikke elgen på spesielt godt beite. Likevel var kalvevektene på starten av 2000-tallet svært høye i fylket. I dag er de redusert med 20 kg.
Er dette en del av en større, generell trend? Kan det hende at vi i en del regioner har tynnet ut bestandene uhensiktsmessig hardt i de beste delene av valdene? Vi tester hypotesen med beiteforholdene sommerstid i Østfold som utgangspunkt.
Ga vektrekorder på 2000-tallet
Jamfør artikkelen foran, hadde Indre Østfold tidlig på 2000-tallet kalvevekter som trolig var norgesrekord da. Det er overraskende, siden beitet overveiende består av bjørk og blåbærlyng (se også….
I Indre Østfold er det faktisk knapt påvist beiting eller forekomst av urter5, og det er sparsomt med rogn. Beitestudiet viser rett nok et ørevier-innslag på drøyt 15 prosent i juli. Men sammenlignet med andre områder hvor det også beites vier, er det lite sannsynlig at dette skulle gi slaktevekter hos kalv på over 80 kg.
Merk i tillegg at dette er et gjennomsnitt for 59 oksekalver veid i årene 2006–2010. Det er nesten 10 kg mer enn i Solør, som hadde de nest tyngste kalvene.
Stamklientell blant elgene
Trolig skyldes rekordvektene en utstrakt åkerbeiting for deler av bestanden. For å registrere omfanget, telte man åkerelg i nabokommunen Rakkestad i juni og ut august 20061. Tellingen ble gjort hver uke fra kl. 22 langs ei bilrute. Kjøreruta ble lagt der åker grenset opp til skog, og det ble benyttet lyskaster og kikkert.
Elgene beitet stort sett i havreåkere det meste av sommeren. Bare noen få dyr ble registrert i åkere med raps, hvete eller bygg. Basert på dyr som lett kunne gjenkjennes, var konklusjonen også at det var de samme elgene som beitet i de samme åkrene kveld etter kveld; trolig dyr med hjemmeområde grensende opp til åkrene. Mye tyder på at det altså ikke var trekk til åkrene langveisfra.
Småflekker favoriserer åkerbeitet
Når det gjelder områdene med lave slaktevekter vest for fjorden, ble åker-beiting undersøkt sommeren 2005 ved å sammenligne korninnhold i møkk fra Rakkestad og Halden i Østfold, med Re og Kjose (Brunlanes) i Vestfold2. Man fant korn i et varierende antall prøver fra Østfold (faktisk også hvete), mens man ikke fant korn i prøvene fra Vestfold.
I de to kommunene på vestsiden dyrkes det også havre, men bare på halvparten så stort areal som i Østfold3. Vestfold har også «hardere» infrastruktur-grenser med dårligere viltpassasjer langs vei og jernbane. Viktigere er antagelig at skog og dyrka mark er mer «flekkvis» fordelt i Østfold sammenlignet med Vestfold.
Svensk havre også på retur
Jeg drøftet problemstillingen med Gunnar Kjellin, en ivrig svensk jeger med lang «fartstid» i elgskogen. Han ga noen interessante betraktninger til svar:
– Något som man lägger märke till, inte minst i de för älgarna så viktiga «mellanbygderna» med mindre åkrar och mera skog, är att havre odlas otroligt mycket mindre än när jag var barn. Då kunde älgkalvarna ha slaktvikter på 70-90 kg här i våra fina marker. En expert från Småland visade statistik därifrån. Där har havrearealerna under en 25-årsperiod minskat med cirka 90 prosent! Det gäller nog resten av landet också. Havren har varit ett väldigt viktigt kraftfoder för älgfamiljerna under cirka 100 år, både för älgkorna innan brunsten och efter en ansträngande sommar med kalvar, och för de snabbt växande kalvarna naturligtvis, skriver han i en personlig meddelelse.
Fra åkerelg til skogselg
Ut fra registreringene i 2006 ble det anslått at åkerelg utgjorde 10–20 prosent av stammen, men det kan være under-estimert. Det var en overvekt av eldre ku.
Nå skiller elgen i Indre Østfold seg ut – ikke bare med tidligere høye kalvevekter, men også med kraftigst vektnedgang av samtlige studieområder. Kalvevektene har gått ned over 20 kg fra perioden 2006 – 2010 til i dag.
Det kan neppe forklares med en nedgang i havreareal. Det var en nedgang fram til 2005, men de siste 15 – 20 årene har arealet vært relativt stabilt.
En mer sannsynlig forklaring er at den åkernære – g dermed høyproduktive delen av bestanden, er skutt ned. Disse dyrene er lettest tilgjengelig, og stammen har vært tettest her. Spesielt der dyrene oppholder seg i små skogteiger, kan jakta gjennomføres effektivt. Det kan også være skadefelling for å redusere åkerbeitet.
Etter at denne delen av stammen er tynnet ut, jaktes det mer på den mindre produktive skogselgen, noe som gir de gjennomsnittlige og synkende vekter.
Vi kan også nevne en undersøkelse fra naboskogene mot nord (Elgregion øst)4: Her viser det seg at kalvevektene er høyest i valdene med lengst grense mot dyrka mark, mens skogstraktene lengre inne er lavvektsområder (Fig. 2).
Konsekvenser for forvaltningen
Et interessant moment er at enslige, eldre kuer dominerer blant åkerelgene. Vi har også registrert at kalveførende, radiomerka kuer beiter alene i åkrene, mens kalvene holder seg i skogkanten og tar bare korte turer ut i åkeren for å die. Det er en alminnelig erfaring at kalvene er mer sky enn kuene.
Mye tyder altså på at elgen ikke trives spesielt godt i åpne åkere og bruker disse først når bestanden blir stor. Få kalver på åkrene tyder videre på at det er kuene som må ha bedre kondisjon og melke-produksjon enn det Østfoldskogen gir, hvis man skal oppnå høye kalvevekter.
Ved sviktende kondisjon i en hjorteviltstamme, er det vanlige forvaltningsgrepet å redusere tettheten for å bedre beitetilgangen pr. dyr. Men dersom hypotesen om åkerelgen stemmer, vil ikke dette være det riktige tiltaket for Østfolds del. Heller bør stammen økes!
Som det framgår av fjorårets Hjortevilt-artikkel om Østfold-elgen, er beiteslitasjen på bjørk og rogn synkende i fylket. Vi kan anta at det er en konsekvens av hard beskatning gjennom jakt og dermed en synkende bestand.
Behold flere dyr på de beste beitene
Generelt forventer vi – spesielt for skogstrakter a la Østfold – at lavereliggende deler nær bygdene jevnt over har frodigere beiter enn høyereliggende beiter lengre inn. Men kalvevektene i Indre Østfold skiller seg så markert ut, at «kraftfôr» som havre også må spille en viktig rolle.
Skal kondisjonen og rekordvektene for elgen i Østfold komme tilbake, må altså stammen bygges opp igjen med større tetthet i de bygde-/åkernære delene av valdene. Kanskje vil utsatte gårdbrukere dog ha et ord med i laget her.
Vektnedgangen i norske elgstammer er ofte satt i et genetisk/arvelig perspektiv, der det antas at stammene er utarmet fordi de beste dyrene er skutt ut. Og det vanker gjerne klapp på skuldra fra jaktlaget når man feller en stor og tung kalv.
Men kanskje har vi i en del områder heller et problem med for sterk avskyting i de beste teigene; at vi har minsket andelen av dyr der vi har de beste beitene?