Historien om villreinfangsten strekker seg over tusener av år, og følger både reinens og menneskets utvikling fram til moderne tid hvor reinjegere i disse dager smyger seg rundt i fjellene.Med de siste bestandene av villrein i Europa har Norge et særlig ansvar for å bevare både arten og de verdiene reinen representerer. I forbindelse med lanseringen av den gamle villreinfangsten i Sør-Norge som verdensarvprosjekt ble det utarbeidet en faglig grunnlagsrapport i 2006. NINA-rapporten «Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport» sammenfatter og kategoriserer nye funn siden den gang, og kompletterer den omfattende kartleggingen av fangstkulturen i sør-norske fjell.Per Jordhøy, en av drivkreftene bak prosjektet og forfatter av rapporten, har jobbet med villrein og kartlegging av fangstkulturen i store deler av sin yrkesaktive karriere. Han har på ingen måte lagt engasjementet til side, til tross for at han nå har tittelen pensjonist.– Selv om vi ennå ikke har kommet i mål med selve verdensarvstatusen er ikke tematikken mindre aktuell. Prosjektet har bidratt til en økt interesse for tematikken villreinfangst, og vi har fått mye ny kunnskap i kjølvannet av prosjektet som også er av stor betydning for dagens forvaltning.
Viktig kunnskap for dagens forvaltning
Fjellområdene Dovre, Rondane og Reinheimen rommer rike kulturminner. Et unikt kulturlandskap der variasjonen og tettheten i fangstanlegg for rein er større her enn noe annet sted i verden. Dette gir oss et innblikk i tilværelsen til de første menneskene som kom til Norge for 10.000 år siden, og kan også kan lære oss mye om reinen.– I dag er det i første rekke analyser av tidligere tiders fangstsystemer, deres utforming, omfang og datering, som kan gi oss opplysninger om villreinens opprinnelige arealbruk, forklarer Jordhøy.Jordhøy trekker frem Dovrefjell som et godt eksempel. Et av de største kjente fangstgropsystemer i Europa ligger her - i grenseområdet mellom Snøhetta, Rondane og Knutshø villreinområde, på grensen mellom vinter- og sommerbeiter.[caption id="attachment_13289" align="alignnone" width="610"] Snøhettarein. Foto: Per Jordhøy[/caption]Hjerkinnområdet har vært som et slags veikryss mellom de tre villreinområdene, når flokkene har vandret mellom vinterbeitene i øst og sommerbeitene i vest. I dag er disse trekkene «døde». Det vil si at det er ingen utveksling av dyr her. Fragmentering av fjellområdene har i mange tilfeller brutt de tradisjonelle sesongtrekkene. Tap av beitearealer, forringelse av habitater gjennom kontinuerlige forstyrrelser og etablering av barrierer hindrer reinsdyras naturlige vandringer.– For å forstå hvordan vi skal forvalte reinen sine leveområder trenger vi kunnskap om dynamikken i reinsdyrenes arealbruk. Gamle fangstgroper er her et viktig element for å forstå reinens arealbruksmønster over lang tid. Dette materialet kan si oss noe om hvorvidt det har vært større reinstrekk i motsetning til trekkmønstrene vi ser i dag, som viser en mer avgrenset arealbruk. Innsikt i en slik endringsprosess og hva som har vært reinens optimale beitebruk og trekkmønster, vil være til stor hjelp i fremtidig areal- og bestandsforvaltning.[caption id="attachment_13286" align="alignnone" width="424"] Kartet over fangstsystemene på Dovrefjell formidler hvilket enormt reinstrekk som engang var her.[/caption]
Klimaendringer gir nye funn
NINA har gjennom de siste 20 årene foretatt nyregistreringer av en rekke anlegg. Dette omfatter blant annet mange større fangstgroprekker, rusefangstanlegg og en rekke større buestillingsanlegg. Det er videre gjenregistert mange tidligere dokumenterte anlegg. Ved hjelp GPS-plotter er kartfestingen av objektene langt mer nøyaktig enn på de eldre registreringene.Varmere klima ført til rike fortidsfunn fra avsmeltede fonner i fjellet. Denne tilveksten av relevante data gjør oss bedre i stand til å forstå og forklare hele dynamikken i fangstkulturen innen undersøkelsesområdet.De siste ti årene har forskerne avdekket ny og supplerende kunnskap om blant annet:
Fangstgroprekkenes omfang og utforming (Rondane)
Rusefangstanlegg, nye funn (Rondane, Reinheimen og Snøhetta)
Tidsdybde og alder på ulike fangstmetoder (Reinheimen)
Bruksendringer innen bestemte typer anlegg (Rondane)
De tidligste spor etter reinsfangst i Sør-Norge (Reinheimen/Mørefjella)
Jakt og fangst ved fonner med bakgrunn i klimarelaterte løsfunn (Snøhetta og Reinheimen
[caption id="attachment_13287" align="alignnone" width="610"] Verket i Reinheimen: Et av verdens tydeligste massefangstanlegg for rein.[/caption]
Les mer:
Jordhøy, P. & Hole, R. 2020. Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport. NINA Rapport 1621. Norsk institutt for naturforskning.
Kontakt:
Per Jordhøy Tlf. 980 48 587 E-post: jordhoyper@gmail.com
Villreinfangsten som verdensarv - en ti tusen år lang tradisjon
Prosjektet har som mål å få villreinen og villreinfangsten inn på UNESCOs verdensarvliste.Et grundig faglig arbeid har vist at det ikke noen steder i verden finnes en så stor variasjon i typer fangstanlegg for rein, kombinert med en lang og kontinuerlig historie knyttet til utnyttelsen av denne – og dette i det samme området som det fremdeles i dag finnes, og jaktes, villrein. Dette er hovedbegrunnelse for at området bør bli et kulturlandskap på UNESCOs verdensarvliste.Les mer om verdensarvprosjektet.