Villrein (Rangifer tarandus) er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Den underarten vi har i Sør-Norge er fjellrein, også kalt tundrarein (Rangifer tarandus tarandus). Som navnet tilsier lever fjellreinen stort sett nord for barskoggrensa eller i alpine områder.I løpet av de siste 20-30 årene er verdens samlede villreinbestand redusert med om lag 40%. Og da den internasjonale naturvernunionen (IUCN) nylig oppdaterte den globale rødlista for truete arter rykket villreinen inn som nykommer på lista med statusen sårbar (VU).
Migrerende dyrearter sliter verden over
Manuela Panzacchi og Olav Strand, forsker ved Norsk institutt for naturforskning og to av ekspertene som har vurdert
Rangifer
status på global skala, peker på klima og arealendringer knyttet til økt menneskelig fotavtrykk, predasjon, uregulert jakt, og konkurranse med tamrein som noen av årsakene til tilbakegangen i sirkumpolare områder.–Dette er en trend vi ser for en rekke migrerende arter, forklarer Panzacchi. De store vandringene som er karakteristiske for både
Rangifer
i sirkumpolare områder, gnu i Serengeti og flere andre arter verden over står i fare for å opphøre. Dyr som forflytter seg over store områder og krysser grenser møter stadig nye hindringer på veien, og er utsatt fra press på mange kanter.
Norske villreinområder under press
Den norske villreinbestanden regnes som livskraftig på (Norsk rødliste for arter 2015). Foruten Svalbardrein (
Rangifer tarandus platyrhynchus
) teller den norske vilIreinstammen rundt 30.000 dyr, og er stabil. Predasjon og konkurranse med tamrein, utgjør ingen trussel for den norske villreinen, bestandsstørrelsen er tilpasset beiteressursene, og reguleres gjennom jakt.Men også her til lands møter villreinen utfordringer, først og fremst i form av tap av leveområder og fragmentering. Villreinens nomadiske levevis, store flokker og sky atferd krever store, uforstyrrede arealer. Disse områdene er under stadig økende press.Med vannkraftutbygging på 1950-tallet fulgte neddemning av viktig leveområder og trekkveier, og behov for kraftledninger og veier. I tillegg kommer ferdsel, turisme, skiløyper og hyttebygging. Veier og infrastruktur har avskåret villreinen fra de tradisjonelle sesongtrekkene mellom sommer-, vinterbeite og kalvingsområder. Summen utgjør et nettverk av barrierer for villreinen.–Endringene i fjellet har resultert i at de store villreinpopulasjonene har blitt oppsplittet, og den norske villreinstammen består i dag av 23 isolerte delbestander. Mens de fleste av villreinmigrasjonene allerede har opphørt, er de gjenværende raskt i ferd med å forsvinne foran øynene på oss, sier Panzacchi. Klimaendringer, i kombinasjon med habitatfragmentering, kan dessuten forsterke de negative effektene, og gi en økning i sykdomsutbrudd og parasitter.
Forsker for framtida
Med den siste resten av vill fjellrein i Europa har Norge et internasjonalt ansvar for å forvalte villreinen, og sikre reinens leveområder for framtida. Men hvordan kan det gjøres i praksis?Forvaltningen er avhengig av best mulig kunnskap for å sikre villreinen inn i framtida, og Panzacchi leder forskningsprosjektet RenewableReindeer som skal bidra med viktig kunnskap til forvaltningen. Hovedmålet er å finne effektive metoder for å revidere eksisterende vannkraftkonsesjoner, videreutvikle fornybar energi og reiseliv i fjellet og samtidig ivaretar villreinens leveområder.–Vi utvikler blant annet konkrete simuleringsverktøy som viser hvordan villrein responderer hvis vi for eksempel stenger en vei, eller anlegger ei skiløype. Verktøyet vil ha stor verdi for arealplanlegging og utbygging i villreinområder, og har bred støtte blant lokale interesser, miljøforvaltningen og vannkraftindustrien. For eksempel ved å bidra til å identifisere kostnadseffektive og realistiske forslag til avbøtende tiltak, samt å utvikle bærekraftige strategier for arealbruk, forklarer Panzacchi.
Villy Villrein forteller hvilke utfordringer villreinen hans står ovenfor, og hvordan menneskelig aktivitet har skapt barrierer i vandringsrutene.