Tragisk for villreinen

Oppdagelsen av skrantesjuke (CWD) hos villrein i Nordfjella i 2016 traff de som driver med dyrehelse og hjorteviltforvaltning med stort alvor. Den gangen ble det tatt et tungt valg om å utrydde bestanden i Nordfjella sone 1 for å forsøke å unngå at smitten spredte seg. Bak beslutningen lå grundige faglige vurderinger.Det var ingen garanti mot at sykdommen allerede hadde spredt seg, eller ville bli påvist andre steder. Å ta ut en populasjon med sikker forekomst av smitte, ville uansett begrense videre smittespredning.Nå som sykdommen er funnet på Hardangervidda er situasjonen en annen, men noen prinsipper gjelder uansett: 1: Vi må bruke eksisterende kunnskap og ekspertise, og iverksette umiddelbare tiltak for å begrense spredningsfaren og få bedre oversikt. Utvidet jakt for blant annet å få inn flere prøver, var derfor viktig. Vi innførte også hygienetiltak for jegerne på Hardangervidda, og gikk ut med anbefalinger til beitenæringen for å redusere samlingsplasser hvor dyr lettere smitter hverandre.2: Vi må ha oppdatert kunnskap om sykdommen og den nye situasjonen for å kunne vurdere langsiktige tiltak.Mattilsynet og Miljødirektoratet har derfor bestilt en faglig vurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). VKM har oppnevnt en komite sammensatt av eksperter fra veterinærfaglige og økologiske fagmiljøer. Fristen for å levere rapporten er januar 2021. Miljødirektoratet og Mattilsynet vil også vurdere flere forhold enn det som kommer frem i VKM-rapporten, blant annet samfunnsmessige forhold. Det vil med andre ord ikke bare være biologiske eller veterinærfaglig vurderinger som vil ligge til grunn for videre håndtering. Etter en samlet vurdering vil vi gi råd til våre departementer om strategi og videre tiltak.Vi vet at skrantesjuke er en svært alvorlig sykdom for hjortedyr som fører med seg lidelse og død for dyrene som blir smittet. Sykdommen er smittsom, og smittestoffet overlever lenge i naturen. Det finnes ingen vaksine eller behandling, og sykdommen går ikke over av seg selv. Vi kan ikke satse på at naturen ordner opp. Tvert imot, erfaringene fra USA, hvor den samme sykdommen har eksistert siden 60-tallet, viser at det bare blir verre.Mange er bekymret for hva som skal skje videre med villreinen på Hardangervidda. Villreinbestanden på Hardangervidda representerer en stor andel av den europeiske fjellreinen som Norge har et særskilt ansvar for å ivareta. Det ansvaret tar vi på alvor, og det er viktig for oss å ha en god dialog med regional og lokal villreinforvaltning og andre berørte parter. Derfor har vi jevnlige møter hvor vi diskuterer tiltak, alternativer og utveksler kunnskap.Vi har fortsatt et mål om at villreinbestanden i Nordfjella, som ble utryddet i 2017-2018, skal bygges opp igjen når det er faglig forsvarlig. Vi skal ha et tett og løpende samarbeid med villreinnemd, villreinutvalg og andre relevante fagmiljøer også i denne saken.Mattilsynet og Miljødirektoratet er avhengige av et godt samarbeid med lokale parter både når det gjelder å innhente kunnskap og å få gjennomført tiltak. Det er viktig og nyttig med tett dialog med de som er mest berørt av sykdommen. Jegerne gjør en prisverdig innsats ved å samle inn prøver fra felte dyr under jakta. Dette vil være viktig også i de kommende jaktsesongene.Forekomsten av skrantesjuke er et veiskille i norsk viltforvaltning. Derfor er det viktig at vi tør å handle raskt, men samtidig tenker langsiktig. Vi har ansvaret for friske hjortedyr i Norge og at også fremtidige generasjoner har mulighet til blant annet å utøve reindrift og jakt.