Tirsdag 24. mai møttes arbeidsgruppa for reetablering av villreinstammen i Nordfjella for tredje gang for å diskutere hvordan en reetablering bør foregå. De skal levere en tilrådning til Miljødirektoratet og Mattilsynet.– Dette er krevende prosesser, og utrolig lærerikt. Jeg setter stor pris på å få sitte rundt bordet sammen med lokale ressurspersoner, forskere og forvaltere. Til sammen får vi et bredt spekter av fagområder, som alle er viktige for å få den fulle forståelsen av kompleksiteten i dette. Når vi lærer av hverandre og forstår hverandres bilde av situasjonen bedre, kan vi i fellesskap arbeide oss fram til bedre løsninger, og komme med mer nyanserte, faglige råd. Så må vi tåle at vi ikke blir fullt ut enige i alt, og puste lettet ut over at det er direktoratene som må ta avgjørelsene i de aller vanskeligste prinsippspørsmålene, sier Siri Bøthun, som sitter i gruppa på vegne av villreinnemnda.[caption id="attachment_14549" align="alignnone" width="718"] Reetableringsgruppa var samlet på Gardermoen 24. mai 2022. Foto: Jørn Thomassen[/caption]Her er noen av spørsmålene som arbeidsgruppa diskuterer:
Når skal reetableringen skje?
Det har fra starten av vært planen at en villreinbestand skal reetableres så raskt som mulig i Nordfjella sone 1, gitt at det er forsvarlig. Det er også et sterkt ønske lokalt om å få villreinen tilbake i fjellet.Skrantesjuke smitter også gjennom miljøet, noe som betyr at villreinen kan bli smittet ved å ta opp smittestoff når de beiter. Jo lenger tid som går, jo større sannsynlighet er det for at skrantesjukeprioner i jord brytes ned, dersom disse fremdeles finnes i miljøet. Området skal ligge i brakk i minimum fem år før reetablering, for å minimere faren for smitte via miljøet. Det betyr altså at første mulighet vil være reetablering i 2023.Det finnes ingen metode for å friskmelde Nordfjella sone 1 for smitte i miljøet. Det vil dermed følge en viss risiko med å sette inn igjen dyr i området, også etter at en antar at smittefaren er liten.En generell utfordring med å flytte rein, er at det er vanskelig å kontrollere om dyrene blir værende i området de flyttes til, eller om de vil forsøke å trekke tilbake dit de kom fra. Dyra må overvåkes og grensene voktes i en lengre periode for å sikre at de blir i sonen, ikke minst for å ha en ekstra sikkerhet mot å ta med eventuell smitte fra miljøet inn i andre områder, utenfor Nordfjella.Et premiss for reetablering er at bestanden i sone 2 skal være «friskmeldt», dvs. at det med 99% sikkerhet er fravær av CWD i bestanden. Det er også et ufravikelig krav at bestanden som reinen hentes fra skal være «friskmeldt».
Hvor skal reinen hentes fra?
En stor del av diskusjonen i gruppa handler om valget av kildebestand, altså hvor reinen som skal settes ut skal komme fra.Valg av kildebestand krever vanskelige avveininger mellom smittehensyn og bevaringsbiologi. Flere muligheter er diskutert, men gruppa har særlig fokusert på to grunnleggende modeller. Den ene modellen vektlegger bevaringsbiologi, der det er fokus på at bestanden som reetableres, skal være genetisk lik bestanden som var i området før saneringa. Den andre har det sterkeste fokuset på smittevern, der det er viktigst at dyra er minst mulig mottakelige for skrantesjuke, og egner seg best mulig for overvåking.
Reetablere med villrein fra Nordfjella sone 2?
Bestanden i Nordfjella sone 2 er nært sone 1 i geografi, og er dessuten selv en del av den dyrestammen som ble skutt ut. Bruk av villrein fra dette området vil bidra til å bevare bestanden slik den var.Dersom rein selv kan gå, eller eventuelt drives over til Nordfjella sone 1, er dette mindre dyrevelferdsmessig belastende enn løsninger der man flytter rein fra områder langt unna.De gode beitene som er i sone 1 bidrar til å minske risikoen for tilbakevandring. Likevel har denne løsninga en økt risiko for utveksling av dyr mellom sone 1 og sone 2.Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta å bli 99 % sikker på at det ikke er skrantesjuke blant villreinen i sone 2. Det er anslått at det kan ta tre til fem år (dvs. jaktsesonger) til. Det er usikkerhet i anslaget, da dette er avhengig av fellingsresultatene år for år, ettersom man baserer seg på prøver tatt av felte dyr. Raskest mulig friskmelding krever et høyere uttak av dyr, og en vesentlig større andel av voksen bukk i uttaket, enn en vil gjøre i en normal situasjon. Etter jakta i 2021 lå denne prosenten på ca 88.
Etablere ny stamme som er mer genetisk motstandsdyktig mot skrantesjuke?
Noen rein er mer genetisk mottakelige for å bli smittet av skrantesjuke enn andre. Ved å bruke dyr som er mindre disponert for å få skrantesjuke, kan vi på sikt minimere sjansen for å få et nytt utbrudd av CWD fra miljøsmitte. Tamrein fra de fleste områder er generelt mindre genetisk disponert for sykdommen, og det er mulig å plukke ut enkeltindivider som har riktig type gener. Å sette ut tamrein for å lage ny villreinstamme er likevel et alternativ med lav prioritet i gruppa.Et annet alternativ er å skape en ny stamme ved avl. Med utgangspunkt i tamreinsimler kan en krysse inn gentesta villreinbukker i flere runder. Andelen «ville» gener da vil øke for hver generasjon. Om friskmeldingsstatus gjør det mulig bør disse bukkene komme fra Nordfjella sone 2. Alternativet gir en stamme i sone 1 med lavere mottakelighet for skrantesjuke enn den opprinnelige stammen.Den viktigste utfordringen med dette alternativet er at tamreingenene kan påvirke bestanden både livshistorie- og atferdsmessig. Norge har den siste gjenlevende villreinen i Europa, og arten er rødlista både internasjonalt og nasjonalt. Bestander med opprinnelse fra utsatt tamrein defineres ikke som villrein i denne sammenhengen.En alternativ måte å påvirke genetikken i den «nye» stammen er å tilføre bukker som vi vet har en gunstig genetisk sammensetning til villreinstammen i Nordfjella sone 2, i en oppbyggingsfase før overføring av dyr til sone 1.Å velge ut genetisk «riktig» rein fra en villreinstamme krever gentesting av mange bukker. I begge modeller diskuteres det altså om man kan/skal tilføre gener fra villreinbukk som er gentestet og funnet å ha genvariantene med lavest mottakelighet for skrantesjuke. Testingen må skje ved bedøving av dyret, som så merkes og slippes. Etter testing må dyr med de «rette» gen-sekvensene fanges igjen. Dette utfordrer dyrevelferden.
Veien videre
Etter planen skal gruppa levere et utkast til en rapport fra arbeidet til Miljødirektoratet og Mattilsynet før sommeren, og en endelig rapport innen utgangen av august. Rapporten vil inneholde faglige tilrådninger om hvordan en slik reetablering bør foregå, samtidig som den skal synliggjøre hvilke faktorer gruppa er uenige om.Norsk Villreinsenter Sør er sekretariat i prosessen, og skal sammenfatte innspillene fra gruppa sammen med prosessleder for arbeidet som er Jørn Thomassen fra NINA.Rapporten fra reetableringsgruppa blir et viktig grunnlag for Miljødirektoratet og Mattilsynet i deres arbeid med selve reetableringsplanen. Planen skal leveres til Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet før utgangen av 2022.
Arbeidsgruppa for reetablering av villreinstammen i Nordfjella
Disse er representert i gruppa:
Villreinutvalet for Nordfjella (lokalt forvaltingsorgan; felles organisasjon for grunneierne og rettighetshaverne)
Villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell (Offentlig nemnd med forvaltingsansvar for de tre villreinområdene)
Lokal CWD koordinator
Villreinrådet i Norge (Fellesorganisasjon som representerer villreinutvalg og villreinnemnder i Norge)
Filefjell Reinlag (Reindriftslag i Sør Norge, eiger og driver reindrift med tamrein i Filefjellsområdet, som grenser til Nordfjella)
Veterinærinstituttet
Universitetet i Oslo
NINA
NMBU
Universitetet i Tromsø
Sveriges lantbruksuniversitet