Hovedforfatter er Olav Strand, villreinforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) med oppvekst på Innset i Sør-Trøndelag. I arbeidet med å lage en publikumsutstilling ved Hardangervidda nasjonalparksenter og Norsk villreinsenter ved Møsvann i 2011 prøvde forskerne ut en helt ny type radiosender som også hadde et høyoppløselig kamera. Ni simler, fire på Hardangervidda, to i Rondane, ei i Setesdalen og to på Svalbard, fikk utstyret påmontert. Dette resulterte i drøyt 140 000 bilder.«Vi har ingen mulighet til å påvirke hva kameraet tar bilder av, og derfor er det bare hår og pels på 90 prosent av bildene. Omkring 10 000 bilder har et synlig motiv, men det er bare rundt 1000 av disse som er hva en kan kalle fotografisk interessante. Dette er bilder som viser flokken i storm og snøkav. Reinsdyr som er så nediset at øynene ser ut som svarte hull i ei maske av snø og is. Bilder av nyfødte kalver og av kongeørna som sveiper over flokken. Bilder av dyr som trykker seg sammen på ei snøfonn på de heteste sommerdagene og av flokken på vandring. Det er bilder som gir deg følelsen av å være midt i flokken.»Dette skriver Olav Strand innledningsvis i boka som ble utgitt på Kom Forlag. Boka ble lansert på NINA-huset i Trondheim torsdag 12. november og har allerede skapt stor oppmerksomhet og interesse blant folk flest. Ikke det minste rart, for dette er ei bok du blir skikkelig glad i! I tillegg til de mange unike bildene som presenteres i boka, viser Olav Strand til fulle at han også behersker skrivekunsten. «Midt i flokken» er ei sjeldent velskrevet bok. Teksten er rett og slett knakende god! Enkel, men samtidig tankevekkende. Her viser forfatteren at han evner å sette seg i leserens sted - i ett og alt. Tekstmessig har Olav Strand hatt god hjelp av kollega Frid Kvalpskarmo Hansen, som er journalistutdannet og som tidligere har jobbet som reporter i NRK i flere år.Se bildespill og hør Olav Strand fortell om prosjektet:
Et vindu inn i vår egen fortid
Norge er det eneste landet i Europa som ennå har villrein i fjellene. Grådyra fortjener ei bok som dette. Olav forklarer det på sin måte: «Poenget er at villreinen ikke bare er et dyr med grå pels, fire bein og et nevrotisk forhold til veier - det er en art som bærer med seg fortellingen om oss mennesker. Fortellingen om hvordan vi først kom til denne delen av verden, og om hvordan vi overlevde her. Det er derfor vi må ta vare på disse dyra. Det handler ikke om at gamle karer som meg selv skal få lov til å gå på jakt for å kurere dårlig humør. Det handler om å ta vare på et vindu inn i vår egen fortid. Gjennom kjennskap til villreinen lærer vi også om menneskenes utviklingshistorie. Jeg tror det kan bidra til å gi oss røtter. Røtter som kan holde oss fast og gi oss en stødigere kurs når vi går framtidens utfordringer i møte».
Ser alt i sammenheng
For lesere med tilknytning til Forollhogna er seks kapitler av ekstra interesse, eksempelvis der han sitter på Skrubbtangen en dag på tampen av september og filosoferer over tingens tilstand, ser ting i sammenheng:«Jeg løfter kikkerten en siste gang og finner Bratthøa og Tverrfjellet. Bak de fjellene ligger Vangrøftdalen og Dalsbygda. Oldefaren min bodde der. Der sleit han med gardsdrift i bratte bakker og kjørte tunge lass med reinlav som han brukte som fôr til kyrne om vinteren. Som så mange andre i sin generasjon jobbet han for et bedre liv for seg og sine. Det var før det kom vinteråpen veg over Dovrefjell, før vannkraftutbygginga tok til, og velstanden kom til Norge. Selv om jeg sørger over tapet av mitt barndoms paradis i Innerdalen, vil jeg ikke tilbake til min oldefars verden. Selv om jeg som forsker er opptatt av villreinens bevegelsesfrihet anerkjenner jeg også samfunnets mange behov. Men jeg mener likevel at vi mennesker av og til må sette grenser for oss selv og iblant tre til side, slik at andre arters behov kan gå foran».
Boka kan du blant annet kjøpe via
Kom Forlag
.