Lover og forskrifter

Naturmangfoldloven, eller lov om forvaltning av naturens mangfold som er dens fulle navn, gir rammebetingelser for hvordan vi skal bruke norsk natur på en bærekraftig måte. Som navnet tilsier, er bevaring av naturmangfoldet en viktig del av loven, noe som også omfatter artene elg, hjort, rådyr og villrein.

Naturmangfoldloven sier noe om hvilke grunnleggende krav som må være oppfylt før man kan åpne for jakt på en art. Loven er derfor viktig for blant annet kommuner som befinner seg i randsonen av utbredelsesområdet til hjorteviltartene, og som kunne tenke seg for å åpne for jakt. Et av hovedprinsippene i naturmangfoldloven er at det kan åpnes for jakt først når arten produserer et høstingsverdig overskudd. Basiskunnskap om bestandsutviklinga i eget område, og nærliggende områder er derfor en forutsetning.

Lov om jakt og fangst av vilt er en sentral lov i hjorteviltforvaltninga, og gir de overordna retningslinjene for jakt og fangst, herunder jegerprøve, jegeravgift og fellingsavgift. Viltloven inneholder bestemmelser om hvem som har rett til å jakte. Det er grunneier som har enerett til jakt og fangst, men jaktretten kan overlates til andre ved nærmere avtale.

En rekke forskrifter er hjemlet i viltloven. Disse gir nærmere føringer for hvordan hjorteviltet skal forvaltes. Det er disse forskriftene sm er “oppslagsverket” for forvaltere eller jegere når de skal få klarhet i hvilke regler som gjelder for jakt og hjorteviltforvaltning.

Lov om skogbruk skal i hovedsak fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene, men den er også relevant for forvaltning av hjortevilt. Dette gjelder først og fremst beiteskader på skogforyngelse, og behovet for å regulere beitetrykket fra hjortevilt.

Lovens § 9 gir kommunen plikt til å vurdere om det er behov for å regulere hjorteviltbestanden dersom beiting av hjortevilt fører til vesentlige skader på skog som er under forynging, eller beiting er til vesentlig hinder for å overholde plikten til å forynge skogen, jf. § 6. Kommunen kan pålegge skogeieren å iverksette tiltak for å rette opp skogskader som følge av beiting fra hjortevilt.

Fjelloven bærer egentlig det lange navnet lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane, og gir regler for forvaltning av statsallmenningene. Fjelloven regulerer retten til aktiviteter som jakt, fangst og fiske i statsallmenninger.

Denne loven sørger for at både den lokale befolkninga og andre norske statsborgere og utlendinger bosatt i landet kan få tillatelse til å drive jakt og fiske i slike områder. Det er også fjelloven som sier at alle kommuner som har statsallmenning skal ha et fjellstyre.

Lov om dyrevelferd har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr, og omfatter både husdyr og viltlevende dyr.

Flere punkter er relevante for hjortevilt. Det ene er plikten til å hjelpe dyr som er åpenbart sykt, skadet eller hjelpeløst. Når man påtreffer et slikt dyr, for eksempel hjortevilt, skal man varsle eieren eller politiet umiddelbart. Kommunen kan her regnes som eieren av hjorteviltet. Hvis dyret ikke kan leve eller bli friskt skal kommunen sørge for at dyret blir avlivet innen rimelig tid, gitt at det er mulig.

Dyrevelferdsloven gir også retningslinjer for ivaretakelse av dyrevelferd dersom det er gitt tillatelse til aktiviteter som merking av dyr, transport, forsøk og undervisning, samt innfanging og håndtering av viltlevende dyr.

Formålet med lov om matproduksjon og mattrygghet mv. er å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon. Matloven gjelder også for produksjon av viltkjøtt.

Lov om jordskifte o.a. skal i hovedsak bidra til å omarbeide uhensiktsmessige eiendomsforhold og legge til rette for hensiktsmessige driftsenheter. Den var sin tid utarbeidet med tanke på landbruksnæringa, men er i dag viktig også i andre saker relatert til eiendomsforhold.

Eiendommer som er vanskelig å utnytte kan legges under jordskifte. Et jordskifte kan skje på mange måter, for eksempel løse opp et sameie, forme eiendommer på nytt eller gi regler for bruken av et område. I privatrettslig sammenheng relatert til hjortevilt kan et relevant jordskifte være å stadfeste regler for utøving av jakt og fangst, bestemme utbyttefordeling og avklare grensetvister. Ofte vil slike rettighetsforhold være avklart av avtaler mellom de aktuelle partene, men om det ikke er enighet kan jordskifteretten fastslå forhold som hvem som har rettigheter i området, størrelsen på den enkeltes andel og etablere regler om medbestemmelse.

Et sameie vil si at noen eier noe sammen, for eksempel et utmarksareal. Lov om sameige gir alle partene som eier tingen sammen rett til å benytte det til vanlig bruk. En eier kan ikke benytte mer en enn det som tilsvarer hans part, eller bruke et på en måte som gir urimelige konsekvenser for de andre i sameiet. En viktig detalj er at det ikke kan utpekes én fysisk del av sameiet som den enkelte part eier. Hver sameier eier det som kalles en ideell andel av sameieobjektet.

Sameieloven er relevant i privatrettslig sammenheng, for eksempel når det gjelder spørsmål relatert til jaktutøvelse og organisering av vald. I utgangspunktet er det flertallet om bestemmer hvordan et område skal utnyttes. Det må imidlertid være i samsvar med den bruken området er ment for og det må benyttes på vanlig måte. Det må også være i tråd med sameieloven.