Villrein

Karaktertrekk, vekst og utvikling

Utbredelse

Rein (Rangifer tarandus) finnes som flere underarter og er utbredt over store deler av den nordlige halvkule, både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Ut fra levevis kan reinen deles i to hovedgrupper; tundrarein, som stort sett lever nord for barskoggrensa eller i alpine områder (også kalt arktisk rein), og skogsrein, som lever i barskogsområder som grenser opp mot tundraen.

I Norge lever villreinen (Rangifer tarandus tarandus) kun i fjellområdene fra sør i Trøndelag og sørover. Reinen i resten av landet inngår i samisk tamreindrift. I tillegg til villreinen på fastlandet, har vi også svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) som en endemisk underart på Svalbard.

Karaktertrekk

Kroppslengde inntil 220 cm, boghøyde inntil 125 cm. Totalvekt for en bukk kan være opp til 270 kg, slaktevekt 50-140 kg. Simla er betydelig mindre. Gråbrun, strihåret pels, også mellom klauvene og på mulen. Pelsfargen kan variere mellom bestander og avhenger ofte av genetisk opphav (tamrein eller villrein). Begge kjønn har gevir.

Avtrykket etter klauvene er halvmåneformet, 9-10 cm brede og 8-9 cm lange. Dette varierer med alder, kjønn og underlag. Avføringen består av små, uregelmessige kuler, 12-15 mm lange og 7-10 mm brede. Avføringen varierer med kosten. Svalbardrein har tettere og lengre pels, mer kompakt kroppsform og er mer kortbeint.

Tilpasninger

Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger enn nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren, eventuelt etter abortering i løpet av vinteren. Dette er sannsynligvis en tilpasning for å sikre drektige simler høyere status i flokken når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen. På Svalbard, hvor kjønnene er mindre segregert gjennom sesongen, er det ikke uvanlig å observere simler med gevir jage store gevirløse bukker bort fra de beste beiteflekkene.

Reinens vinterpels er ekstremt tykk og kraftig. Sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr, har reinen tre ganger så mange dekkhår, med ca. 700 hår per kvadratcentimeter i vinterpelsen. I tillegg har den et lag med underull. Den tykke pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snøen den ofte ligger på vinterstid. Reinen har fire dypt kløftende klauver. Disse fungerer som spesialkonstruerte ”truger”, slik at det er lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren. Dessuten er de velegna til å grave i snøen med.

Luktesansen er spesielt godt utviklet hos reinen, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene på vinteren kan finne lav helt ned til 60 cm under snøen.

Reproduksjon

Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at simlekalver har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3.-5. leveår før de får delta i paringen.

I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør dem mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og de legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.

Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med barflekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai, etter at de har gått drektig i ca. 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene, og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Variasjonen i tidspunkt mellom villreinområder er sterkt korrelert med tidspunkt for vårstart, og jo seinere vårstart, jo mer synkron er også kalvingen innad i bestanden. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene å komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og den kan da følge henne tilbake til flokken og etter hvert videre til nye beiteområder.

Diett

Reinens tilpasning til lav som vinterbeite er ett av dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater. Den er egnet til å holde kroppsforbrenningen ved like, men dårlig egnet til vekst fordi den inneholder lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og planter med lavere næringsverdi. Reinen kan klare seg uten lav, hvis dette ikke er tilgjengelig. Dette har en for eksempel sett på Sør-Georgia, der det tidligere fantes rein som var satt ut. Her levde reinen utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. På samme måte er svalbardreinen tilpasset en diett uten lav. Hvis reinen har lav i dietten, er den avhengig av å beite dette i større eller mindre mengder gjennom hele året. Hvis ikke vil mikrobene som bryter ned laven i tarmen dø. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir eller knokler som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne usikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten. Nyere forskningsdata antyder at dette fenomenet har økt i omfang hos norsk fastlandsvillrein, uten at man vet hvorfor.

For å skaffe seg nok proteiner til vekst og forplantning, må reinen ha tilgang til grønne planter i tidlig spirefase. Det finner den der snøen smelter, og groen spirer frem om våren og utover forsommeren. Reinen følger den grønne bølgen oppover i fjellet for hele tiden å ha tilgang på de ”ferskeste” plantene, og dermed få i seg mest mulig protein som kan brukes til vekst. Mens reinen er i stand til å fordøye 30-40 % av plantematerialet de spiser om vinteren, er de i stand til å utnytte 70-80 % eller mer av vårvegetasjonen. Det slår ut på dyrenes vekst utover sommeren og høsten.

Om sommeren spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et spesielt fenomen om våren er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.

Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.

Atferd, aktivitetsmønster og leveområder

Områdebruk og flokkatferd

Villreinen bruker leveområdene på en helt annen måte enn de andre hjortedyrene i Norge. Elg, hjort og rådyr lever hovedsakelig i skog og danner sjelden store flokker. Villreinen lever derimot i flokker, og hovedsakelig i høgfjellet. Størrelsen på flokkene kan variere fra noen titalls dyr til mange hundre dyr i samme flokk. Man antar at villreinens flokkstruktur er en tilpasning til å leve sammen med rovdyr. Det samme ser vi også hos andre arter, f.eks. hos gnu på savannene i Afrika. Jo flere dyr man er i flokken, desto mindre sannsynlig er det å bli drept av rovdyr.

En villreinflokk på flere hundre dyr krever mye mat. Det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen må forflytte seg over store deler av leveområdet. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er avgjørende for hvor villreinen finner mat til ulike årstider. I de større villreinområdene i Norge ser vi at sommer- og vinterbeitene fordeler seg over områder med store forskjeller når det gjelder snømengde og mattilgang. Vinterbeitene er ofte områder med lite snø og gode forekomster av lavbeiter, mens vår- og sommerbeitene er områder med tidlig snøsmelting og god tilgang på frodige beiter. Med bakgrunn i dette kan man anta at store og sammenhengende fjellområder er nødvendige for at villreinen skal sikres gode leveforhold i framtida.

Villreinen i Norge lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre flokker, fra noen få til ca. 100 dyr, som i hovedsak består av bukker i ulike aldrer. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre dyr, i hovedsak kalver, simler og ungdyr, det vil si fjorårskalvene.

Bukkeflokkene og fostringsflokkene blander seg om høsten og lever sammen til brunsten er over. Da mister bukkene geviret, og samtidig status, og trekker sammen i egne bukkeflokker igjen. Bukkeflokkene bruker i større grad randområdene i leveområdet, mens fostringsflokkene bruker sentrale deler av leveområdet. Dette kommer tydeligst frem om våren. Da velger simlene å trekke til sine mer eller mindre faste kalvingsområder, som ofte er langt til fjells og også gjerne langt fra folk. Her finner de kuperte områder, hvor den enkelte simla finner en trygg plass for kalving. Her er den relativt trygg for rovdyr, samtidig som den får ro sammen med kalven.

Om våren velger bukkeflokkene en helt annen strategi. Bukkene oppsøker randområdene som først får frodige og næringsrike vårbeiter. Dette medfører at bukkene ofte observeres langt nede i skogen, gjerne tett inntil bebyggelse og veier. Det er overraskende for mange å se villrein så nært bebyggelse og veier, men da må man huske at dette er bukkeflokker med en helt annen terskel for forstyrrelser enn de mer sky fostringsflokkene.

Kulturbæreren

Lenge før våre nordiske ”veidegener” skilte lag fra de gjenværende ”jordbruksgenene” i Mellom-Europa, var reinen det viktigste næringsgrunnlaget for våre europeiske stamfedre. Villreinen har vært i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 10.000 år siden. Siden den gang har villreinen og nordmannen hatt en tett sammenvevd historie. På samme måte som våre forfedre i Europa var inspirert til å drive jakt og fangst på denne ressursen for 30.000 år siden, så har dette også vært en tradisjon i Norge i lange perioder etter at reinen kom trekkende nordover i etterkant av siste istid.

Jakt som påvirkningsfaktor

Jaktforvaltning er den klart viktigste bestandsregulerende faktoren for villreinen på fastlandet. Villreinen lever i dag i et fjelløkosystem med unaturlig lavt predasjonstrykk. På Hardangervidda og i Snøhetta har historien vist at for lavt jakttrykk vil kunne medføre overabundans (bestanden kommer langt over bærekapasiteten), redusert kondisjon og overbeiting av lavressursene, med langvarige negative konsekvenser.

Trusler og utfordringer for fremtiden

De opprinnelige villreinfjell i Norge bestod av fire store hovedregioner. Det var sannsynligvis stor intern utveksling av dyr innad i disse regionene. I dag er situasjonen en ganske annen. De fire opprinnelige regionene i Norge deles av forvaltningen inn i 24 mer eller mindre atskilte villreinområder. Flere av disse villreinområdene består i sin tur av mer eller mindre isolerte delbestander.

Denne oppsplittingen skyldes tekniske inngrep og forstyrrelser.

Arealtap som direkte følge av inngrep

Dette er effekter som er direkte knyttet til selve inngrepet og som ofte er av begrenset omfang. Unntakene er tilfeller der det fysiske inngrepet dekker store arealer, eller hvor inngrepet har en effekt som skaper barrierer. Eksempler på at slike effekter kan være betydningsfulle i forbindelse med villrein, er etablering av vannkraftmagasiner i spesielle beiteområder, eller ved at viktige trekkveier endres på grunn av f.eks. et hyttefelt.

Barriereeffekter

Dette er effekter som kan oppstå enten ved store endringer i leveområdet, eller ved at mennesker bygger langsgående barrierer som hindrer normale trekk mellom områder. Veger, stier, jernbane, kraftledninger eller oljerørledninger er eksempler på slike inngrep. Redusert utveksling av genetisk materiale, endring i beitebelastning og endra tilgang til viktige sesongbeiter eller viktige habitater (f.eks. kalvingsområder), er biologiske effekter av at det dannes slike barrierer.

Fysiologiske og atferdsmessige reaksjoner hos enkeltindivider

Slike effekter er dokumentert hos en rekke arter og oftest i forbindelse med eksperimentelle undersøkelser der dyr er utsatt for ulike stimuli. Disse effektene er direkte knyttet til en spesifikk forstyrrelse og avtar ofte etter kort tid. Et eksempel på dette er økt forbrenning og redusert tid til å søke etter mat som en følge av menneskelig ferdsel. Over tid vil slike effekter kunne ha betydning for dyras kondisjon.

Summen av disse effektene fra forstyrrelser, inngrep og begrensinger i naturmiljøet antas å påvirke bestandsforholdene i form av redusert vekst, reproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelser, samt endringer i bestandsgenetikken og den langsiktige levedyktigheten.

Klimaendringer

Snøens egenskaper vil endres som følge av klimaendringer. For eksempel vil mildere vintre, med mer nedbør i form av regn i høgfjellet, kunne føre til at det oftere dannes islag på, i eller under snølaget. For villreinen betyr dette i så fall at vinterbeitet vil bli vesentlig forverret i enkelte områder. Varmere og lengre somre kan føre til endringer i plantevekst og -sammensetning, samt nedsmelting av is- og snøbreer i fjellet. Dette er viktige områder for villreinen om sommeren, hvor den kan avkjøle seg og komme seg vekk fra insektplager. Mengden av forskjellige typer insekter kan også endre seg. Reduserte is- og snøbreer i fjellet fører dermed til økte forstyrrelser og stress for villreinen. Dette er kun eksempler på mulige effekter av framtidige klimaendringer. Kunnskapen om disse effektene er foreløpig begrensa, med mindre man ser til Svalbard. Her er nettoeffekten av de siste tiåras dramatiske oppvarming foreløpig klart positiv, med en tredobling av bestanden. Dette er dog neppe overførbart til fastlandet.

Rovdyr

Predatorer som jerv og kongeørn vil i enkelte villreinområder kunne ha en ikke ubetydelig effekt på bestanden, og da spesielt kalverekrutteringa, men det er per i dag lite forskning på og kunnskap om dette.

Parasitter og sjukdommer

I enkelte villreinområder kan parasitter og sjukdommer spille en betydelig rolle for bestanden, både på kort og lang sikt. Betydningen kan endre seg for eksempel under et varmere klima, eller med endringer i beitenæringa. Forskning kan tyde på at innvollsormen Nematodirus battus overføres fra sau til rein, med mulige negative konsekvenser for kalvevekst og -overlevelse i Knutshø. Fotråte er en smittsom, kronisk bakterieinfeksjon i klauvene på småfe og rein. Det har vært observert flere fotråteutbrudd i Rondane og på Hardangervidda, med store negative effekter på kalveoverlevelsen. I 2016 ble det ved en tilfeldighet oppdaget et tilfelle av den smittsomme og dødelige prionsjukdommen skrantesjuke (Chronic Wasting Disease, CWD) i Nordfjella sone 1. Denne bestanden ble utryddet som et forvaltningstiltak mot spredning, men det ble allikevel funnet smitta dyr på Hardangervidda i ettertid, med påfølgende avbøtende tiltak.

Genetisk utvasking

Forvaltninga har definert 24 villreinområder, men brorparten av disse bestandene er av tamreinopphav. Bestander av genetisk opprinnelig villrein finner man i all hovedsak i Dovre-Rondaneregionen, men selv her er det en viss innblanding av tamrein i det genetiske materialet. Hardangerviddabestanden har et blandingsopphav og står i fare for videre utvasking ved økt utveksling med enkelte nabobestander. I et bevaringsbiologisk perspektiv er den genetiske utvaskingen en betydelig trussel mot levedyktigheten til den norske villreinen, noe som står i sterk kontrast mot det generelle forvaltningsmålet om reduserte barrierer.