Villrein

Hva kjennetegner villreinen?

Pels og farge

Villreinen har gråbrun, strihåret pels, også mellom klauvene og på mulen. Reinens vinterpels er ekstremt tykk og kraftig. Sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr har reinen tre ganger så mange dekkhår, med ca. 700 hår per kvadratcentimeter i vinterpelsen. I tillegg har den et lag med underull. Den tykke pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snøen den ofte ligger på vinterstid.

Vekst og kroppsstørrelse

Villreinen har en kroppslengde på inntil 220 cm og en boghøyde på inntil 125 cm. Totalvekt for en bukk kan være opp til 270 kg, slaktevekt 50-140 kg. Simla er betydelig mindre.

Svalbardrein har tettere pels, mer kompakt kroppsform og er mer kortbeint.

Gevir

Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger enn nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene derimot, beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene høyere status i flokken når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen.

Klauver

Reinen har fire dypt kløftende klauver. Disse fungerer som spesialkonstruerte ”truger”, slik at det er lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren. Dessuten er de velegna til å grave i snøen med.

Sportegn

Avtrykket etter klauvene er halvmåneformet, 9-10 cm brede og 8-9 cm lange. Dette varierer med alder, kjønn og underlag. Avføringen består av små, uregelmessige kuler, 12-15 mm lange og 7-10 mm brede. Avføringen varierer med kosten.

Villreinens atferd

Områdebruk og flokkatferd

Villreinen bruker leveområdene på en helt annen måte enn de andre hjortedyrene i Norge. Elg, hjort og rådyr lever hovedsakelig i skog og danner sjelden store flokker. Villreinen derimot, lever i flokker hovedsakelig i høgfjellet. Størrelsen på flokkene kan variere fra noen titalls dyr til flere hundre dyr i samme flokk. Villreinens flokkstruktur er antakeligvis en tilpasning til å leve sammen med rovdyr. Det samme ser vi også hos andre arter, f.eks. hos gnu på savannene i Afrika. Jo flere dyr det er i flokken, desto mindre sannsynlig er det å bli drept av rovdyr.

En villreinflokk på flere hundre dyr krever mye mat. Det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen må forflytte seg over store deler av leveområdet. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er avgjørende for hvor villreinen finner mat til ulike årstider. I de større villreinområdene i Norge, ser vi at sommer- og vinterbeitene fordeler seg over områder med store forskjeller når det gjelder snømengde og mattilgang. Vinterbeitene er ofte områder med lite snø og gode forekomster av lavbeiter, mens vår- og sommerbeitene er områder med tidlig snøsmelting og god tilgang på frodige beiter. Store og sammenhengende fjellområder er derfor nødvendige for at villreinen skal sikres gode leveforhold i framtida.

Villreinen i Norge lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre flokker, fra noen få til ca. 100 dyr, som i hovedsak består av bukker i ulike aldrer. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre dyr, i hovedsak kalver, simler og ungdyr.

Bukkeflokkene og fostringsflokkene blander seg om høsten og lever sammen til brunsten er over. Da mister bukkene geviret, og samtidig status, og trekker sammen i egne bukkeflokker igjen. Bukkeflokkene bruker i større grad randområdene i leveområdet, mens fostringsflokkene bruker sentrale deler av leveområdet. Dette kommer tydeligst frem om våren. Da velger simlene å trekke til sine faste kalvingsområder som ofte er langt til fjells. Her finner de kuperte områder, hvor den enkelte simla finner en trygg plass for kalving. Her er den relativt trygg for rovdyr, samtidig som den får ro sammen med kalven.

Om våren velger bukkeflokkene en helt annen strategi. Bukkene oppsøker randområdene som først får frodige og næringsrike vårbeiter. Dette medfører at bukkene ofte observeres langt nede i skogen, gjerne tett inntil bebyggelse og veier. Det er overraskende for mange å se villrein så nært bebyggelse og veier, men da må man huske at dette er bukkeflokker med en helt annen terskel for forstyrrelser enn de mer sky fostringsflokkene.

Sanser

Luktesansen er spesielt godt utviklet hos reinen, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene på vinteren kan finne lav helt ned til 60 cm under snøen.

Hva spiser villreinen?

Et karakteristisk særtrekk for reinen er at den hovedsakelig spiser lav om vinteren. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater. Den er egnet til å holde kroppsforbrenningen ved like, men dårlig egnet til vekst fordi den inneholder lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og planter med lavere næringsverdi. Reinen kan klare seg uten lav, hvis dette ikke er tilgjengelig. Dette har en for eksempel sett på Sør-Georgia, der det tidligere fantes rein som var satt ut. Her levde reinen utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. Hvis reinen har lav i dietten, er den avhengig av å beite dette i større eller mindre mengder gjennom hele året. Hvis ikke vil mikrobene som bryter ned laven i tarmen dø. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir eller knokler som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne usikre på, men de antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.

For å skaffe seg nok proteiner til vekst og forplantning, må reinen ha tilgang til grønne planter i tidlig spirefase. Det finner den der snøen smelter, og groen spirer frem om våren og utover forsommeren. Reinen følger den grønne bølgen oppover i fjellet for hele tiden å ha tilgang på de ”ferskeste” plantene, og dermed få i seg mest mulig protein som kan brukes til vekst. Mens reinen er i stand til å fordøye 30-40 % av plantematerialet de spiser om vinteren, er de i stand til å utnytte 70-80 % eller mer av vårvegetasjonen. Det slår ut på dyrenes vekst utover sommeren og høsten.

Om sommeren spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et spesielt fenomen om våren, er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.

Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.

Forplantning

Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at 4 måneder gamle simler har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3-5 leveår før de får delta i paringen.

I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og de legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.

Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med barflekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca. 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene, og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene å komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til nye beiteområder.

Trusler og utfordringer for fremtiden

De opprinnelige villreinfjell i Norge bestod av fire store hovedregioner. Det var sannsynligvis stor intern utveksling av dyr innad i disse regionene. I dag er situasjonen en ganske annen. De fire opprinnelige regionene i Norge er i dag delt inn i 23 mer eller mindre atskilte villreinområder.

Denne oppsplittingen skyldes tekniske inngrep og forstyrrelser som gir minst fire ulike effekter:

Arealtap som direkte følge av inngrep

Dette er effekter som er direkte knyttet til selve inngrepet og som ofte er av begrenset omfang. Unntakene er tilfeller der det fysiske inngrepet dekker store arealer, eller hvor inngrepet har en effekt som skaper barrierer. Eksempler på at slike effekter kan være betydningsfulle i forbindelse med villrein er etablering av vannkraftmagasiner i spesielle beiteområder, eller ved at viktige trekkveier endres på grunn av f.eks. et hyttefelt.

Les mer om temaet på sidene om prosjektet Renewable Reindeer

Barriereeffekter

Dette er effekter som kan oppstå enten ved store endringer i leveområdet, eller ved at mennesker bygger langsgående barrierer som hindrer normale trekk mellom områder. Veger, jernbane, kraftledninger eller oljerørledninger er eksempler på slike inngrep. Redusert utveksling av genetisk materiale, endring i beitebelastning og endra tilgang til viktige sesongbeiter eller viktige habitater (f.eks. kalvingsområder), er biologiske effekter av at det dannes slike barrierer.

Fysiologiske og atferdsmessige reaksjoner hos enkeltindivider

Slike effekter er dokumentert hos en rekke arter og oftest i forbindelse med eksperimentelle undersøkelser der dyr er utsatt for ulike stimuli. Disse effektene er direkte knyttet til en spesifikk forstyrrelse og avtar ofte etter kort tid. Et eksempel på dette er økt forbrenning og redusert tid til å søke etter mat som en følge av menneskelig ferdsel.

Klimaendringer

Snøens egenskaper, is og snømengde vil endres som følge av klimaendringer. Mildere vintre, med mer nedbør i form av snø i høgfjellet, vil føre til at tettheten i snøen vil øke og faren for nedising av beiter vil også øke. For villreinen betyr dette at vinterbeitet vil bli vesentlig forverret i enkelte områder. Varmere somre fører til økt nedsmelting av is- og snøbreer i fjellet. Dette er viktige områder for villreinen om sommeren, hvor den kan avkjøle seg og komme seg vekk fra insektplager. Reduserte is- og snøbreer i fjellet fører dermed til økte forstyrrelser og stress for villreinen. Dette er kun eksempler på effekter av fremtidige klimaendringer.

Samlede effekter av ulike forstyrrelser og inngrep

Summen av ulike forstyrrelser, inngrep og begrensinger i naturmiljøet omtales ofte som kumulative effekter. De kumulative effektene gir målbare effekter på villrein i form av redusert vekst, reproduksjon og overlevelse.