Vil hjorten utkonkurrere elgen på fôringsstasjonene?

Hjortebestanden har økt på Østlandet de siste årene. For bare noen år tilbake var hjorten et uvanlig syn i skogene på Østlandet. Jaktstatistikken for hjort i Hedmark, som har hatt en kraftig vekst siden midten av 2000-tallet, kan trolig gjenspeile denne bestandsveksten. Men med hjorten kommer også en del bekymringer, da særlig for grunneiere og jegere. Grunneierne er redd for økonomiske tap gjennom skogskader, og jegerne er redd for at hjorten utkonkurrerer og presser elgen ut av området, noe som kan gi både en nedsatt rekreasjonsverdi og økonomisk verdi. Mens andre ser på hjorten som et positivt tilskudd ved at de får en ny og spennende art å jakte på.

Elgfôring

Østerdalen har en lang historie med fôring av elg, med formålet å redusere trafikkulykker mellom bil og elg, og for å redusere skogskader. De siste årene har også hjorten blitt observert i større og større grad på disse fôringsstasjonene. Når to arter konkurrerer om de samme ressursene, og disse ressursene er konsentrert på små områder, kan det oppstå forstyrrelseskonkurranse mellom disse artene (Faktaboks). Man kan ofte se at dette skjer mellom individer av samme art på fôringsstasjoner, men skjer dette mellom de to artene også? For å unngå forstyrrelseskonkurranse kan enten elgen og hjorten bruke ulike fôringsstasjoner, eller de kan bruke de samme fôringsstasjonene, men til ulike tider av døgnet. For å få svar på dette spørsmålet har vi studert fôringsstasjoner i Rendalen, Stor-Elvdal, Elverum og Stange kommuner i Hedmark fylke. Vi har brukt data fra møkktellinger rundt fôringsstasjoner i Østerdalen, i tillegg til GPS-data fra GPS-merket elg og hjort for å analysere bruken av fôringsstasjonene i tid og rom.

Les også: Silofôring av elg reduserer ikke beiteskader

Blir de samme fôringsstasjonene brukt av elg og hjort?

Vi kunne dokumentere spor etter elg og hjort på alle fôringsstasjonene vi studerte. Ikke alle fôringsstasjonene hadde spor etter begge arter innen samme døgn, men alle fôringsstasjonene hadde hatt besøk av både elg og hjort på en ukentlig basis. Vi fant en negativ sammenheng mellom tettheten av elgmøkk og hjortemøkk på samme fôring; høye tettheter av elgmøkk var bare registrert på fôringer med lave tettheter av hjortemøkk, og motsatt (Figur 1). Det var aldri store tettheter av begge arter tilstede på samme fôringsstasjon. Dette kan bety at artene unngår hverandre i rom til en viss grad.

Hvilke andre faktorer kan påvirke hvor mye elgen og hjorten oppholder seg ved fôringsstasjonen i løpet av et døgn? Vi fant for hjorten at antall møkkhauger rundt fôringsstasjonene minker med minkende volum av fôr, det vil si at det er større sjans for at hjort oppholder seg på fôringene hvis det er mye mat tilgjengelig. For elgen derimot var ikke fôrtilgangen noe avgjørende faktor – den brukte fôringsstasjonene like mye om det var lite eller mye mat å ta av. En annen forskjell mellom elg og hjort var at tettheten av elgmøkk var sammenlignbar i de ulike regionene i studieområdet, mens det var store regionale forskjeller for hjorten. Dette kan ha en sammenheng med tettheten av de to artene generelt i studieområdet; Elgtettheten er veldig høg vinterstid med en jevn fordeling langs dalbunnen i Østerdalen, og elgene har trolig gått til de samme fôringsstasjonene i generasjoner. Hjortetettheten derimot er fortsatt forholdsvis lav i hjortens utbredelsesfront, noe som sammen med lokale variasjoner i snøforhold og klima kan føre til den observerte klumpvise fordelingen av hjort i Østerdalen.

Elgen har lagt seg ned midt i matfatet, mens hjortebukkene beiter rundt han. Foto © Viltkamera/Høgskolen i Hedmark.

Unngår hjorten og elgen hverandre ved å besøke fôringsstasjonene til ulike tider av døgnet?

Med gjennomsnittlig 25% for elg og 22% for hjort var det ingen nevneverdig forskjell på hvor stor andel av sin tid de to artene bruker på fôringsstasjonene. Begge artene utnyttet nok fôringsstasjonene som sin hovedmatkilde. Av de tre vintermånedene januar, februar og mars, var februar den måneden de utnyttet fôringsstasjonene mest. I februar er temperaturen lavest og snødybdn høyest i snitt over de siste 10 årene i studieområdet. Snødybden er nok den viktigste faktoren til at dyrene holder seg mest på fôringene i februar, siden mulighetene til å finne naturlig mat minsker med økende snødybde.

Begge artene brukte fôringsstasjonene i hovedsak på natta, noe som gjenspeiler deres vanlige aktivitetsmønster gjennom døgnet med mest aktivitet i skumrings-, natt- og lysningstimene. Hjorten viser et mye tydeligere døgnmønster for bruken av fôringsstasjonene enn hva elgen gjør. Det er veldig sjelden at hjorten bruker fôringsstasjonene på dagtid, men den er en hyppig gjest nattestid. Elgen derimot fordeler oppholdstiden sin litt mer utover døgnet.

En viktig begrensning av denne analysen er at vi ikke har noe data fra GPS-merket elg og hjort i samme år ved samme fôringsstasjon. Det at vi ikke ser noe gjensidig unngåelse i tid kan rett og slett være at dyrene ikke ble overvåket simultant. Som oppfølging ble det i år satt opp viltkamera ved flere fôringsstasjoner, for å se om de to artene skyr hverandre i tid, og om det foregår direkte interaksjoner mellom dyrene.

Hvor langt unna trekker dyrene når de ikke er på fôring?

Gjennomsnittlig avstand på ettermiddagen (mellom kl. 14:00 – 16:00) var på litt over 600 m, uavhengig av art. Men generelt sett over hele døgnet holdt elgen seg lenger unna enn hjorten. En grunn til at elgen trekker lenger bort fra fôringen enn det hjorten gjør, kan være fordi elgen i utgangspunktet er et solitært dyr, og må trekke såpass langt ut for å finne et område for seg selv. Hjorten derimot er et sosialt dyr som kan stå i små flokker nærmere fôringen. En annen grunn kan være at hjorten er mer påvirket av snøforholdene enn det elgen er, slik at det koster for mye å bevege seg for langt for hjorten.

Konklusjon

Det kan se ut som at hjorten har tatt over og dominerer noen av fôringsstasjonene som opprinnelig er satt opp for elg, noe som kan tyde på en pågående forstyrrelseskonkurranse der hjorten fremgår som vinner i noen tilfeller. Hvis hjortebestanden fortsetter å øke slik den har gjort de siste årene, er det en mulighet for at hjorten kan ta over flere fôringsstasjoner for elg, og det kan være med på å redusere effektene av den egentlige hensikten med fôring av elg. Kanskje kan til og med eksistensen av fôringsstasjoner være en av grunnene til at hjortebestanden har økt såpass de siste årene i Hedmark. Hvis elgfôring skal gjennomføres i et område av ulike grunner, anbefaler vi derfor å legge ut minst to rundballer per fôringsplass i en passelig avstand på 20-50 m, slik at elgen kan ha sin «egen» rundballe.