Silofôring av elg reduserer ikke beiteskader

Dalbunnen i Stor-Elvdal i Hedmark er et viktig område for elg vinterstid, på grunn av lite snø og god tilgang på beite.

Den høye elgtettheten vinterstid fører til store beiteskader på furua, i tillegg til mange viltpåkjørsler på riksvei 3 og Rørosbanen. De siste 25 årene har det derfor blitt lagt ut silo for å trekke elgen bort fra transportårer og skog man ønsker å beskytte.

– På de årene har tallet på fôringsplasser økt fra noen få til over 100. I dag ligger 95 prosent av skogen nærmere enn 7 km fra en fôringsplass.

Det forklarer Karen Marie Mathisen som er postdoktor ved avdeling for anvendt økologi og landbruksfag ved Høgskolen i Hedmark.

– Det har også vært en enorm økning i mengden fôr – fra noen få siloballer til 1500 tonn silo i året. Tre av fire elger bruker i dag fôringsplassene.

Det vil i praksis vil si at over halvparten av matbehovet til elgen i Stor-Elvdal dekkes inn på fôringsplassene.

Mer skader nå enn før

Til tross for dette er beiteskadene i dag større enn for ti år siden.

– Elgbestanden i område har vært nokså konstant, med en elgtetthet på rundt 1,3 elg per kvadratkilometer. Det virker derfor ikke sannsynlig at fôring har ført til en tettere elgbestand, forteller Mathisen.

Forskeren sier at vi derfor må se på forholdet mellom elgbestanden og tilgangen på naturlig fôr for å finne forklaringen.

– Den skogen som produserer mest elgfôr er ungskog, og den har det blitt mindre av i Hedmark de siste tjuefem årene. Vi tror derfor at økningen i silofôr har erstattet en nedgang i naturlig fôr.

En rekke forskere ved Høgskolen i Hedmark gikk i 2014 gjennom forskning gjort på fôring av hjortevilt. I denne studien pekes det på at forvalterne sterkt bør vurdere å redusere bestanden når det er hardt beitepress på skogen.

Det er fordi skogen tåler veldig lite beitepress og produserer mindre naturlig fôr når den er helt nedbeita. Selv om det fôres med silo får ikke skuddene være nok i fred.

Fôring styrer elgens områdebruk

Mathisen forklarer at det i starten virket som om fôring kunne styre elgens beiting.

– I 1998 undersøkte forskere beitepress i ungskog i ulik avstand til fôringsplasser. Da var beitepresset på furu høyt nær fôringsplassen, men mindre når man kom et par hunder meter lengre bort, forteller forskeren.

– Disse resultatene tydet på at man kunne styre elgen unna ungskog med fôringsplasser.

Sonene med høye beiteskader rundt fôringsplassen utvidet seg imidlertid raskt. Da studie ble gjentatt ti år seinere var beitepresset høyt opp mot en kilometer fra siloballene.

– Beiteskader på furu var generelt høyt i hele landskapet. Faktisk var hele 60 prosent av alle toppskudd på furu i beitehøyde spist av, forklarer Karen Marie Mathisen.

Gran er vanligvis ikke elgens foretrukne beiteplanter, men nær fôringsplassen var hele 40 prosent av toppskudd på gran spist av.

– Det tyder på at siloen ikke tilfredsstiller elgens næringsbehov.

Forskningsgjennomgangen fra 2014 tyder likevel på at silofôringen reduserer vekttapet på vinteren og økt reproduksjon. Høstvekta var derimot i størst grad styrt av kvaliteten på sommerbeite.

Naturlig fôrtilgang må vurderes

Karen Marie Mathisen legger til at selv om man kan styre elgen til fôringsplassen, er det vanskelig å kontrollere beite.

– Elgen velger fôr av høy kvalitet først, før den tar det nest beste. Antagelig foretrekker elgen furutoppene fremfor den siloen som blir lagt ut.

– Det er antagelig årsaken til at beiteskadene på fura er høy over alt.

Mathisen mener det er viktig å vurdere konsekvensene på lang sikt før man begynner med fôring.

– Dette studie gjelder riktignok bare ett område. Det illustrerer like fullt at informasjon om naturlig fôrtilgang er viktig når man skal forvalte elgstammen.

Hun forklarer at det er tre forutsetninger må oppfylles for at fôring skal være et vellykket tiltak for å redusere beiteskader.

– For det første må elgstammen og tilgang på naturlig fôr holdes konstant. Til sist må maten som legges ut på fôringsplassene være mer attraktivt enn furutoppskudd.

Hun legger til at skogbrukstiltak kan erstatte silofôring dersom man ønsker å opprettholde en tett elgstamme.

Forhindrer fôring trafikkulykker?

I fjorårets forskningsgjennomgangen fra Høgskolen i Hedmark trekkes det fram at to av tre undersøkelser av vilt og trafikk tyder på fôring gir en halvering av ulykker.

– Samtidig fører fôring til øka bestander som igjen fører til flere påkjørsler. Dette må undersøkes nærmere for å trekke klare konklusjoner, skriver forskerne.

I studien trekkes det også fram andre potensielt negative konsekvenser av fôring.

– De fleste sykdommer og parasitter sprer seg lettere i tette bestander, skriver forskerne i sine avsluttende råd.

– Forvaltere må være oppmerksomme på at sykdom kan komme og forberedt på at bestanden i så fall må skytes ned til en langt lavere nivå.

En master fra i fjor peker nettopp på at elgen i Hedmark jevnt over har mye parasitter, og at dette er noe som etter hvert kan gå ut over både slaktevekt og kjøttkvalitet. Masterforfatter Tina Ličina gir ikke silofôring skylda for det høye parasittnivået, men det faktum at fôringa opprettholder en tett elgbestand kan forsterke problemet.

– Sykdom – inkludert parasitter – smitter lettere i tette bestander. Av den grunn er det svært viktig å ha god og oppdatert kunnskap om helsetilstanden i populasjonen, forklarer Ličina.