Kampen for villreinen

– Selv om det hadde vært drevet med tamrein i regionen i over hundre år var folkeopinionen sterkt for gjeninnførelse av villrein. Det var lange reinjakttradisjoner i område, så villreinen var en iboende del av folket i fjellbygdene.

Det forteller Per Jordhøy. Han har vært redaktør for boka «Reinheimen og Breheimen – Frå pil og boge til lasso og gevær». Boka har blitt gitt ut av Villreinutvalget i Ottadalsområdet, i anledning at det i år er 50 år siden Trio tamreinlag i Reinheimen-Breheimen ble avviklet.

Tamreintradisjoner i Sør-Norge

Tamreindriften startet i Sør-Norge allerede på andre halvdel av 1700-tallet, da hundre tamrein ble satt ut på Hardangervidda. Driften spredte seg ytterligere utover 1800-tallet, da det ble satt i gang drift i blant annet Ryfylket og Ottadalsområdet. Tamreinen ble kjøpt både på Røros, i Nord-Norge og i Sverige og deretter drevet sørover.

Mange av forsøkene på tamreinhold var likevel mislykket. Historiske kilder forteller blant annet historien om hvordan et «interesseskab» av folk fra Geiranger og Norddal i 1849 kjøpte 72 rein for 22 kroner per dyr. Før ti år var omme var imidlertid alle dyrene slaktet, og driften gitt opp. Tamreinentusiasmen gikk dessuten hardt utover villreinen.

– De som drev med tamrein likte ikke at det var villrein i området, siden denne blandet seg med den tamme reinen og gjorde den mer ustyrlig. De ønsket derfor å kvitte seg med villreinen, for å få bedre kontroll på flokkene sine, forklarer Jordhøy.

Utryddet villreinen

Bjørn Dalen er nasjonalparkforvalter i Breheimen og har skrevet om tamreinen i jublieumsboka. Han forteller at intensiv jakt på starten av 1900-tallet førte til en merkbar reduksjon av villreinbestanden, særlig på Vestlandet. Jegerne i Stryn, Geiranger og Jostedalen dro derfor stadig lengre øst for å finne rein. Dette skapte enorm irritasjon hos tamreininteressene i Skjåk.

– Det ble sendt flere henvendelser til landbruksdepartementet for å få løyve til å skyte ned det som var igjen av villreinstammen i område, forklarer Dalen.

Den 9. desember 1920 fikk de til slutt svar, i form at et pålegg om å samle reinen eller skyte den ned. Tamreinselskapet ble dermed kvitt jegerne fra vest, samtidig med at de fikk en etterlengtet anledning til å kvitte seg med den ville reinen som skapte problemer for tamreinflokkene.

Trio tamreinlag

I første halvdel av 1900-tallet var det flere tamreinlag i drift i Ottadalsområdet. I 1954 ble imidlertid tamreinlagene i Skjåk, Lesja og Grytten slått sammen til Trio tamreinlag. I starten hadde Trio god økonomi, og de solgte livdyr til både Canada og Grønland. Det krevde imidlertid store ressurser å holde styr på reinen i et så stort område, og etter noen dårlige investeringer begynte laget å gå i underskudd. Da så villreininteressene sitt snitt til å komme på banen.

– I 1962 skrev villreinforkjemperen Øystein Mølmen et brev til tamreinlaget, der han spurte om de var villige til å selge reinen, slik at denne kunne brukes i oppbygningen av en villreinstamme i distriktet, forteller Per Jordhøy.

Amper stemning

Andelshaverne i Trio stemte over forslaget og over 70 prosent gikk inn for avvikling. Til tross for at den store majoriteten var for avgjørelsen, skapte avviklingen en opphetet debatt.

– Næringa gav mange arbeidsplasser lokalt – så det er ikke så rart at stemningen ble amper. Realiteten er at Trio tamreinlag uansett ikke hadde noen fremtid, siden driften ikke var lønnsom, utdyper Jordhøy.

En del av reinen fra Trio ble solgt til Sør-Trøndelag, og ble drevet nordover med snøskuter. Mange av de som observerte dette mente tamreindriften i Ottadalen hadde hatt en fremtid, om de hadde brukt snøskuter også her. Det tok likevel ikke lang tid før tapet av tamreindrifta kunne døyves med gleden over villreinjakt.

– Bestanden ble raskt jaktbar – allerede i 1967 ble den første jaktkvoten på 400 dyr tildelt.

Omkring 1980 var det igjen private interesser i Skjåk som arbeidet for å danne et nytt tamreinlag. Da hadde imidlertid villreininteressene i området blitt så sterke at tamreindrift ikke var realistisk, og planene ble skrinlagt.

Les mer om villreinens historie i boka «Reinheimen og Breheimen – Frå pil og boge til lasso og gevær»