Norsk hjorteviltforvaltning oppsummert i to setninger – lenk opp i firer-blokker
Klima- og miljødepartementet har som politisk organ ansvaret for regjeringens miljøpolitikk. Klima- og miljøpartementet skal legge vekt på at miljøpolitikken får en lokal forankring, og de har ansvaret for å utarbeide årlige budsjetter.
Miljødirektoratet er et utøvende og rådgivende organ underlagt departementet. Miljødirektoratet har ansvar for en rekke oppgaver relatert til hjorteviltforvaltningen. Blant annet har Miljødirektoratet ansvaret for å utarbeide forskrifter og veilede i henhold til disse. Direktoratet skal også kartlegge kunnskapsbehov og finansiere forskning og overvåkning.
Dette går i hovedsak ut på å være veileder og koordinator for kommunene i saker som angår elg, hjort og rådyr. FK skal blant annet bistå og gi råd i saker relatert til hjorteviltforvaltning. Videre skal FK påse at kommuner samarbeider om hjorteviltforvaltninga der det er nødvendig å ivareta bestands- eller samfunnsmessige hensyn på et regionalt nivå. FK har også en viktig rolle som regional planmyndighet, og er blant annet ansvarlig for utarbeiding og oppfølging av regionale planer etter plan- og bygningsloven for de ti fastsatte nasjonale villreinområdene.
Kommunene har et stort ansvar for de offentlige verdier knyttet til hjortevilt, for eksempel opplevelsesverdier, biologisk mangfold, trafikkproblemer og andre skader/ulemper. I tillegg har kommunene både ansvar og utfordringer knyttet til jaktrettshavernes rettigheter og rettssikkerhet.
Det er dessuten kommunen som fastsetter minsteareal, godkjenner vald og tildeler fellingskvoter. Kommunen skal også godkjenne bestandsplanområder og bestandsplaner. Det er viktig at bestandsplaner gjenspeiler målsettingene for bestandsutviklingen som kommunen selv har satt. Siden kommunene også er en sentral aktør i arealforvaltningen, er det viktig at hjorteviltinteresser, ikke minst villrein, blir tatt hensyn til i arealforvaltningssaker.
Siden Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for villrein, er Miljødirektoratet involvert i flere forhold om omhandler denne arten. Det er direktoratet som kan åpne for jakt på villrein, som er formell oppnevner av medlemmene i villreinnemnda, og er klageinstans for vedtak som er fattet av de regionale villreinnemndene.
Miljødirektoratet utpeker også en hovedansvarlig fylkesmann (FM) som skal ha budsjettansvar og ansvar for veiledning og rådgivning overfor villreinnemnda. FM skal også bidra til å ta vare på villreininteresser i arealforvaltningssaker. I tillegg er FM rettsikkerhetsinstans og veileder i tilknytning til klagebehandling av kommunale vedtak.
Villrein i alle villreinområder med areal i to eller flere kommuner skal forvaltes av en villreinnemnd. Villreinnemdene ivaretar dermed den offentlige delen av forvaltningen, og skal arbeide for en langsiktig bærekraftig forvaltning av villreinen og dens leveområder. Som for kommuner, er det viktig at villreinnemndene engasjerer seg i arealforvaltningen i saker relatert til villreinens leveområder. Villreinnemndene skal også fastsette årlig fellingskvote for villrein, og godkjenne vald og bestandsplaner. Bestandsplanene er det villreinutvalgene som utarbeider. Villreinutvalget er jaktrettshavernes og grunneiernes organ, og har ansvaret for driften av hvert enkelt villreinområde.
Både kommunen og villreinnemda er igjennom hjorteviltforskriften pålagt å benytte Hjorteviltregisteret for tildeling av fellingskvoter og rapportering av fellingsresultat. I tillegg kan andre data samlet inn av jegere under jakt, for eksempel «sett elg-skjema», registreres her. Bruk av Hjorteviltregisteret sikrer en enhetlig og felles lagring av data. Alle dataene som er lagret i Hjorteviltregisteret er tilgjengelig for enhver.
Strategi for forvaltning av hjortevilt fra 2009 synliggjør framtidige muligheter og utfordringer i norsk hjorteviltforvaltning. Strategien skal inspirere forvaltere, forskere, grunneiere og andre aktører til å jobbe mot felles og konkrete mål. Disse målene skal bidra til å nå hjorteviltstrategiens visjon: verdsatt lokalt og anerkjent globalt. Tre strategiske hovedgrep presenteres i strategien, og hvert hovedgrep har tre tilhørende «fyrtårn»:
De ni fyrtårnene er eksempler på hva som kan og må gjøres for å realisere hovedgrepene, men disse må suppleres med andre aktiviteter for å nå visjonen. Det er ikke nødvendigvis den offentlige viltforvaltningen som skal være «lokomotivet» for å følge opp de ulike handlingene og aktivitetene. På mange av de nevnte områder kan initiativet ligge hos andre aktører.
Strategien for hjorteviltforvaltningen skal være en «levende plan». Endringer i omgivelsene må bli fanget opp slik at man hele tiden har fokus på aktuelle utfordringer. For å engasjere og mobilisere ulike aktører til felles handling, må det også være dialog om hovedgrepene. Dialogen må gjennomføres på lokale, regionale og nasjonale arenaer. Slik blir strategien et anvendelig verktøy, med både jegeren på stubben så vel som den øvrige forvaltningen som viktige aktører.
Mye av grunnlaget for strategien ble utarbeidet av ei rådgivingsgruppe som besto av representanter fra forskning, rettighetshavere, brukere og forvaltning. Direktoratet for naturforvaltning ferdigstilte strategien i en rapport på 60 sider (DN-rapport 8-2009).