Naturmangfoldloven, eller lov om forvaltning av naturens mangfold som er dens fulle navn, gir rammebetingelser for hvordan vi skal bruke norsk natur på en bærekraftig måte. Som navnet tilsier, er bevaring av naturmangfoldet en viktig del av loven, noe som også omfatter artene elg, hjort, rådyr og villrein.

Naturmangfoldloven sier noe om hvilke grunnleggende krav som må være oppfylt før man kan åpne for jakt på en art. Loven er derfor viktig for blant annet kommuner som befinner seg i randsonen av utbredelsesområdet til hjorteviltartene, og som kunne tenke seg for å åpne for jakt. Et av hovedprinsippene i naturmangfoldloven er at det kan åpnes for jakt først når arten produserer et høstingsverdig overskudd. Basiskunnskap om bestandsutviklinga i eget område, og nærliggende områder er derfor en forutsetning.

Lov om jakt og fangst av vilt er en sentral lov i hjorteviltforvaltninga, og gir de overordna retningslinjene for jakt og fangst, herunder jegerprøve, jegeravgift og fellingsavgift. Viltloven inneholder bestemmelser om hvem som har rett til å jakte. Det er grunneier som har enerett til jakt og fangst, men jaktretten kan overlates til andre ved nærmere avtale.

En rekke forskrifter er hjemlet i viltloven. Disse gir nærmere føringer for hvordan hjorteviltet skal forvaltes. Det er disse forskriftene sm er “oppslagsverket” for forvaltere eller jegere når de skal få klarhet i hvilke regler som gjelder for jakt og hjorteviltforvaltning.

Lov om skogbruk skal i hovedsak fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene, men den er også relevant for forvaltning av hjortevilt. Dette gjelder først og fremst beiteskader på skogforyngelse, og behovet for å regulere beitetrykket fra hjortevilt.

Lovens § 9 gir kommunen plikt til å vurdere om det er behov for å regulere hjorteviltbestanden dersom beiting av hjortevilt fører til vesentlige skader på skog som er under forynging, eller beiting er til vesentlig hinder for å overholde plikten til å forynge skogen, jf. § 6. Kommunen kan pålegge skogeieren å iverksette tiltak for å rette opp skogskader som følge av beiting fra hjortevilt.

Fjelloven bærer egentlig det lange navnet lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane, og gir regler for forvaltning av statsallmenningene. Fjelloven regulerer retten til aktiviteter som jakt, fangst og fiske i statsallmenninger.

Denne loven sørger for at både den lokale befolkninga og andre norske statsborgere og utlendinger bosatt i landet kan få tillatelse til å drive jakt og fiske i slike områder. Det er også fjelloven som sier at alle kommuner som har statsallmenning skal ha et fjellstyre.

Lov om dyrevelferd har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr, og omfatter både husdyr og viltlevende dyr.

Flere punkter er relevante for hjortevilt. Det ene er plikten til å hjelpe dyr som er åpenbart sykt, skadet eller hjelpeløst. Når man påtreffer et slikt dyr, for eksempel hjortevilt, skal man varsle eieren eller politiet umiddelbart. Kommunen kan her regnes som eieren av hjorteviltet. Hvis dyret ikke kan leve eller bli friskt skal kommunen sørge for at dyret blir avlivet innen rimelig tid, gitt at det er mulig.

Dyrevelferdsloven gir også retningslinjer for ivaretakelse av dyrevelferd dersom det er gitt tillatelse til aktiviteter som merking av dyr, transport, forsøk og undervisning, samt innfanging og håndtering av viltlevende dyr.

Formålet med lov om matproduksjon og mattrygghet mv. er å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon. Matloven gjelder også for produksjon av viltkjøtt.

Lov om jordskifte o.a. skal i hovedsak bidra til å omarbeide uhensiktsmessige eiendomsforhold og legge til rette for hensiktsmessige driftsenheter. Den var sin tid utarbeidet med tanke på landbruksnæringa, men er i dag viktig også i andre saker relatert til eiendomsforhold.

Eiendommer som er vanskelig å utnytte kan legges under jordskifte. Et jordskifte kan skje på mange måter, for eksempel løse opp et sameie, forme eiendommer på nytt eller gi regler for bruken av et område. I privatrettslig sammenheng relatert til hjortevilt kan et relevant jordskifte være å stadfeste regler for utøving av jakt og fangst, bestemme utbyttefordeling og avklare grensetvister. Ofte vil slike rettighetsforhold være avklart av avtaler mellom de aktuelle partene, men om det ikke er enighet kan jordskifteretten fastslå forhold som hvem som har rettigheter i området, størrelsen på den enkeltes andel og etablere regler om medbestemmelse.

Et sameie vil si at noen eier noe sammen, for eksempel et utmarksareal. Lov om sameige gir alle partene som eier tingen sammen rett til å benytte det til vanlig bruk. En eier kan ikke benytte mer en enn det som tilsvarer hans part, eller bruke et på en måte som gir urimelige konsekvenser for de andre i sameiet. En viktig detalj er at det ikke kan utpekes én fysisk del av sameiet som den enkelte part eier. Hver sameier eier det som kalles en ideell andel av sameieobjektet.

Sameieloven er relevant i privatrettslig sammenheng, for eksempel når det gjelder spørsmål relatert til jaktutøvelse og organisering av vald. I utgangspunktet er det flertallet om bestemmer hvordan et område skal utnyttes. Det må imidlertid være i samsvar med den bruken området er ment for og det må benyttes på vanlig måte. Det må også være i tråd med sameieloven.

Forskriftens fulle navn er Forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene om sammenslåing for å oppnå minsteareal for hjorteviltjakt i viltloven § 38. Denne forskriften regulerer den praktiske gjennomføring ved sammenslåing av eiendommer for å oppnå minsteareal for felling av hjortevilt.

Formålet med kommunale viltfond er å skape økonomisk bakgrunn for å fremme viltforvaltningen i kommunen og fylkeskommunen. Forskriften sier noe om hvordan viltfondene kan og ikke kan disponeres.

Fondene brukes blant annet brukes til å fremme viltforvaltning, bidra til å styrke kunnskapen om viltet og skape en god jaktorganisering.

Denne forskriften har som mål å sikre allmennhetens adgang til jakt, felling, fangst, fiske og friluftsliv på statsgrunn. Forskriften skal også bidra til å fremme lokalt næringsliv og ta hensyn til det biologiske mangfoldet.

Forskriften regulerer flere forhold relatert til jakt på elg, hjort, villrein og rådyr på statsgrunn: Den setter for eksempel retningslinjer for priser på jakt, utlysing av jaktmuligheter og tildeling av jakt.

Denne forskriften har mange bestemmelser som tilsvarer forskrift om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn.

Den regulerer blant annet forhold relatert til jakt på elg, hjort, villrein og rådyr i statsallmenninger, og setter den retningslinjer for pris på jakt, utlysing av jaktmuligheter og tildeling av jakt. Det er fjellstyret som er ansvarlig for administrasjonen av jakt, felling og fangst i statsallmenninger.

Miljødirektoratet behandler søknader om uttak og innfanging av levende hjortevilt etter denne forskriften. Unntaket er hjortekalver, som kommunen kan gi tillatelse til å fange inn.

Kommunen kan etter søknad gi tillatelse til innfanging av kalver av rådyr, hjort og elg for overføring til dyrepark når disse er hjelpeløse etter tap av foreldre og ikke kan overleve i naturen.

Forskriften regulerer skadefelling, med unntak av hjortevilt som gjør skade på avling, skog, vann eller annen eiendom, som reguleres jf. naturmangfoldloven § 18.

Korttittelen til denne forskriften er Animaliehygieneforskriften. Den setter krav til lagring og transport av viltkjøtt, den setter begrensninger til omsetningen av vilt og krav til undersøkelse av viltet.

Forskriften gir hygienebestemmelser og betingelser for godkjenning av viltkjøtt. Denne ordningen skal gjøre omsetningen av hjorteviltkjøtt enklere samtidig som kvaliteten og sikkerheten på hjorteviltkjøtt bedres. Forskriften stiller ikke krav til det viltkjøttet jegeren bruker i egen husholdning, eller det som jegeren i mindre mengder byr til andre privathusholdninger.

Forskriftens fulle navn er Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun. Den gjelder for fem påfølgende jaktår, og dagens versjon gjelder fram til 31. mars 2017.

Forskriften har en oversiktlig liste over jakttider på alle jaktbare arter. Med andre ord er alle arter fredet med mindre det er åpnet for jakt på arten. Forskriften sier også noe om i hvilke deler av landet det er tillatt å jakte på en enkelt art. For elg er det for eksempel ulik jakttid i flere av kommunene som har åpnet for elgjakt. Forskriften angir videre hvilke områder elg er helgefredet.

Jakttider kan i flere tilfeller endres. Blant annet kan fylkeskommunen utvide eller innskrenke jakttiden for elg og hjort etter vilkår som er oppgitt i jakttidsforskriften. Videre kan villreinnemnda utvide jakttiden for villrein i sitt villreinområde med inntil 14 dager når bestandsutviklinga tilsier at dette er nødvendig.