Hopp til innhold

Villrein

Helseovervåking av villreinkalver og ungdyr på Hardangervidda

Helseovervåking av villreinkalver og ungdyr på Hardangervidda
Villrein. Foto © Olav Strand/NINA.

Parasitter gir lave slaktevekter og dårlig kondisjon hos kalver og ungdyr

Slaktevektene hos villreinkalver på Hardangervidda har ikke økt som forventet, til tross for at villreinpopulasjonen har blitt redusert de siste tiårene. Veterinærinstituttet undersøkte derfor 14 kalver felt under jakta i fjor høst, med spesielt fokus på parasitter. Prøvene viste blant annet at villreinkalvene hadde mye svelgbremslarver i nesehula.

Veterinærinstituttets oppfølgende undersøkelser av kalver felt i april i år viste også stor parasittbelastning. I tillegg til mye svelgbrems og hudbrems, var 11 av de 12 kalvene som ble undersøkt smittet med hjernemark. Det antas at alle disse tre parasittene har hatt en negativ innvirkning på kalvenes kondisjon, og overlevelse gjennom vinteren.

Store mengder hudbrems-larver i underhuden hos en av villreinkalvene som ble avlivet på Hardangervidda i april 2015. Foto: Veterinærinsituttet

Store mengder hudbrems-larver i underhuden hos en av villreinkalvene som ble avlivet på Hardangervidda i april 2015. Foto: Kjell Handeland/Veterinærinsituttet.

Foreslår årlig helseovervåking av villrein

Veterinærinstituttet har foreslått å etablere en systematisk overvåking av parasitter og villreinens kondisjon på Hardangervidda, med oppstart til høsten. Overvåkingen organiseres som en del av Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (HOP), som drives av Veterinærinstituttet.

– Flere grunneiere har sagt seg villige til be jegere innafor sine vald om å ta ut prøver, forteller Kjell Handeland som leder helseovervåkingsprogrammet. Disse får nå tilsendt pakker med prøvetakingsutstyr.

Håper på god jeger-oppslutning

I følge Handeland vil innsamlet materiale gi innblikk i belastningen med bremser og hjernemark som er svært viktige parasitter hos villrein. Overvåkingen forutsetter et nært samarbeid med grunneiere, jegere og forvaltningen på Hardangervidda, og Veterinærinstituttet håper på god oppslutning blant jegerne.

–Ved å sammenholde slaktevekter, parasittfunn, meteorologiske data og dyrenes beitebruk over år, vil vi få økt kunnskap omkring viktige forhold som påvirker dyrenes kondisjon, sier Handeland.

Veterinærinstituttet vurderer slike systematisk innsamla helse- og kondisjonsdata som viktig kunnskap i forvaltningen av villrein, spesielt i lys av de pågående klimaendringene. Varmt vær er nemlig gunstig både for reinbrems og hjernemark.

Svelgbrems, hudbrems og hjernemark

Villreinkalver er spesielt utsatt for parasittangrep. Parasittene kan ha negativ innvirkning på kalvenes kondisjon, og overlevelse gjennom vinteren.

Reinbremsene lever nesten over alt hvor det finnes rein, med unntak av arktiske strøk. Både svelgbrems og hudbrems er til forveksling lik humler, men begge tilhører fluefamilien. De har en ettårig livssyklus som er nokså lik.

Hudbrems legger eggene sine i reinens pels, vanligvis i juli/august. Når larven klekker borer den seg inn under hunden til reinen, hvor den fortsetter utviklingen. I mai-juni året etter forlater de ferdig utvikla, 2-3cm lange larvene reinen, og graver seg ned i bakken. Etter noen uker som puppe klekker de voksne fluene og er klare for parring og egglegging.

Svelgbremsen har utviklet en annen måte å angripe reinen på; gjennom nesepartiet. Når bremsen er noen centimeter fra mulen sprøyter den nyklekte larver på reinens nese. Larvene, som bare er om lag én millimeter lange, finner veien inn i nesen. Først på vårparten begynner larvene å utvikle seg.  Da kryper larvene bakover i svelget, hvor de fester seg i slimhinna. Seint på våren er de nå 3cm lange larvene ferdig utviklet. Da slipper de taket, og kommer ut gjennom reinens nesebor.  På samme måte som hudbremsen graver larvene seg ned i bakken og forpuppes før en ny generasjon svelgbremsfluer klekkes på sommeren.

Også reinens hjernemark er svært utbredt. Den har en komplisert livssyklus, via snegler som mellomvert. Når reinen beiter får den gjerne også i seg snegler. Når smitta snegler fordøyes frigjøres larver som trenger gjennom reinens fordøyelseskanal og over i blodet. Larvene spres rundt med blodet. De larvene som havner i sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg) utvikler seg til en flere centimeter lang, kjønnsmoden mark. Alvorlige infeksjoner kan resultere i at reinen utvikler lammelser, spesielt i bakbeina.

Kjønnsmoden mark vandrer videre ut i skjelettmuskulaturen, hvor de lever i mange år. På dette stadiet er de ikke lenger farlige for verten sin. Men de legger egg som via omveier tilslutt ender opp i reinens avføring. Klare til å infisere en ny snegl, etterfulgt av en ny rein.

Kilder:

Josefsen TD, Handeland K. Reinens hjernemark (Elaphostrongylus rangiferi) – livssyklus og veterinærmedisinske aspekter. Norsk veterinærtidsskrift 2014; 126(2): 200-206

Åsbakk, K. & Nilssen, A.C. Reinens hudbrems og svelgbrems: biologi, betydning, og om bekjempelsestiltak. Norsk Veterinærtidsskrift 2014; Volum 126 (2).

 

Fremgangsmåte for prøvetaking og innsending av prøver:

Veterinærinstituttet sørger for utsending av nødvendig utstyr for prøvetaking. Utstyret leveres i ferdig frankerte og adresserte konvolutter som brukes til innsending av prøvene.

Blodprøven, avføringsprøven og et registreringsskjema med opplysninger om kalven og jegerens navn og adresse, sendes til Veterinærinstituttet i den ferdig frankerte/adresserte returkonvolutten så raskt som mulig etter hjemkomst fra fjellet.

Kalvens hode derimot legges i fryseboks ved hjemkomst, og sendes som «ekspress over natt» pakke til Veterinærinstituttet etter at villreinjakta er avsluttet. Veterinærinstituttet sender ut ferdig frankerte adresselapper til den enkelte jeger som nyttes ved innsending av hodet.

Det tas også blodprøve og avføringsprøve fra 30 ungdyr (1½ år). Prøvene og et utfylt registreringsskjema sendes så raskt som mulig til Veterinærinstituttet i den ferdig frankerte/adresserte returkonvolutten.