Hopp til innhold

Elg Jakt

Frister ungdom med elgjakt

Leave a comment on Frister ungdom med elgjakt

Ungdommen får egne attraktive jaktfelt og billige jaktkort fra Statskog under elgjakta for å styrke rekrutteringen.

Statskog utlyser nå populære tilbud om elgjakt til rimelige priser. Det er svært stor rift om jaktmulighetene, særlig i Sør-Norge, og en slags lottotrekning avgjør til slutt hvem som sikrer seg jakta.

Den tradisjonsrike elgjakta i Norge teller hele 57 000 jegere. Men alderen setter stadig sterkere preg på elgjegerkorpset. Nå er for første gang over halvparten av elgjegerne over 50 år.

– Elgjakt gir fantastisk mat, helsebringende naturopplevelser og har en viktig sosial funksjon. Om vi ønsker å ha denne aktiviteten og kulturen også i framtida, må vi ta grep, sier fagsjef for jakt og fiske i Statskog, Jo Inge Breisjøberget.

Jaktfelt forbeholdt ungdom

Statskog åpner for søknad til sine elgjaktfelt fra 1. april. Statsforetaket lokker spesielt yngre krefter gjennom å holde av flere attraktive terreng til ungdommer en rekke steder i Norge. Ungdomsstatus varer her helt fram til året man fyller 30 år.

– Vi sikrer dem tilgang til god jakt, samtidig som rene ungdomslag kan være ekstra attraktivt og inspirerende å være med på. Dessuten ufarliggjør vi det ved å knytte en erfaren jeger til de enkelte ungdomslagene, forteller Breisjøberget.

Halv pris på jaktkort

I tillegg til lagsjakt, tilbyr Statskog jaktkort på elg. Disse tilbudene kommer gjerne noe lenger ut i jaktsesongen.

Også her vil ungdommen nå få spesialbehandling når Statskog tilbyr halv pris på ungdomskort. I realiteten vil mange da kunne være med på elgjakt for godt under hundrelappen.

– For en del virker det som om pris har veldig liten betydning. For de yngre tror vi imidlertid at halv pris vil være ekstra kjærkomment, sier Breisjøberget.

Her får ungdommen jakte alene

På følgende steder finner du særskilte ungdomsfelt:

Sted Kommune
Troms Boatkajohka-Joselva Nordreisa
Helligskogen Storfjord
Høgskarhus Målselv
Nordland Gjerdal Sørfold
Beiardal Beiarn
Tvildal Hattfjelldal
Virvassdalen Rana
Midt-Norge Flensmarka Røros
Solum Namsos
Høyby Malvik
Sør-Norge Hemberget i Gravberget Våler
Fredriksetermarka Nord-Fron

Utvikling blant elgjegerne

Antall elgjegere i sesongen 2022-2023 i Norge er 57 300. Over 90 prosent av disse er menn.

I 2007-2008 var 43 prosent av elgjegere over 50 år. Fem år senere var tallet steget til 45 prosent. I sesongen 2022-2023 er 51 prosent av elgjegerne over 50 år.

Blant landets fylker i sesongen 2022-2023 rager Trøndelag øverst med 11 000 elgjegere, tett fulgt av Viken (10 200) og Innlandet (9 700). Nederst ligger Oslo (1 500), Vestland (1 300) og Rogaland (1 100).

Foreløpige tall viser at 26 007 elg ble felt i siste jaktsesong. Det ble felt flest i Innlandet (7 427), Trøndelag (5 627) og Nordland (4 192). Antall felte elg har sunket over flere år og har ikke vært lavere siden 1988.

Tallene er hentet fra www.ssb.no

Statskog skal sikre bærekraftig forvaltning av statens skog- og fjelleiendommer og legger til rette for jakt, fiske og friluftstilbud for allmennheten.

Elg Hjort Jakt

Jegerne felte dobbelt så mange hjort som elg

Leave a comment on Jegerne felte dobbelt så mange hjort som elg

Utbyttet fra elgjakta fortsetter å falle og har ikke vært lavere siden 1988. For hjortejakta er trenden motsatt, og for første gang ble det felt over dobbelt så mange hjort som elg.

I alt ble det skutt 26 000 elg og 52 500 hjort under hjorteviltjakta i jaktåret 2023/2024. For 15 år siden ble det skutt omtrent like mange elg som hjort. Da lå jaktutbyttet for elg og hjort på 35 600 og 35 700 dyr. Deretter fortsatte hjortestammen å øke, mens elgstammen har hatt motsatt utvikling.

Hjorten blir stadig mer vanlig på Sør- og Østlandet

Selv om Vestlandet og Sør-Trøndelag er kjerneområdet for hjort, har hjorten også gradvis blitt mer vanlig ellers i landet.

– I elgfylket Innlandet ble det skutt over 1 700 hjort siste jaktår. Det er 700 flere enn for ti år siden. Den samme økende trenden ser vi i Viken, Agder og Vestfold og Telemark, sier seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Trond A. Steinset.

Vestland er fortsatt det store hjortefylket

I alt ble det skutt 26 200 hjort i Vestland fylke i jaktåret 2023/24. Det er flere enn det totale fellingstallet for elg i hele landet. Blant kommunene er Sunnfjord i særklasse den største hjortekommunen målt i antall skutte dyr. Det ble i alt skutt 2 570 hjort i denne Vestlands-kommunen i løpet av jaktåret. Det er betydelig flere enn hos de neste på lista, som er Kvinnherad og Gulen.

Her kan du se hvor mye hjort det ble skutt i din kommune.

Steinkjer er fortsatt på topp blant elgkommunene

Også denne gangen er Steinkjer på toppen av lista over kommunene der det ble skutt flest elg, selv om utbyttet har falt i flere år. I alt ble det felt 570 elg i Trønder-kommunen. Innlands-kommunen Trysil følger like etter.

Her kan du se hvor mange elg det ble skutt i din kommune.

Innlandet er det største elgfylket

I alt ble skutt 7 400 elg i Innlandet i jaktåret 2023/2024. Det var nedgang i antall felte elg i de fleste fylker. Troms og Finnmark hadde sammen med Oslo og Agder en liten økning, mens det var størst tilbakegang i jaktutbyttet i Trøndelag. På tre år er jaktutbyttet i Trøndelag redusert fra litt over 8 000 til 5 600 dyr.

Villrein

Ta hensyn til villreinen i påskefjellet

Leave a comment on Ta hensyn til villreinen i påskefjellet

Påska nærmer seg, og for mange betyr det friluftsliv på fjellet. Husk å ta hensyn til villreinen, hvis du ferdes i deres rike.

Bare halvparten av villreinområdene i Norge oppfyller kvalitetsnormen for hvor god tilstand et villreinområde skal ha. Ulike typer av menneskelig aktivitet utgjør den største trusselen, og ferdsel er én av dem.

– Villreinen er sky, og den er naturlig redd for mennesker fordi den ser på oss som predatorer. Hvis den oppdager oss, kan den springe langt. Med folk på alle kanter blir den løpende fram og tilbake, og faren for å stresse reinen øker, forteller seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Simlene kan miste kalven

Spesielt simlene er sårbare på denne siden av året. Det nærmer seg kalvingstid, og da tærer mora på fettreservene. Resultatet av redusert kondisjon kan være små og få kalver.

– I flere villreinområder er reinens kondisjon blitt dårligere, og de produserer færre kalver, uten at vi vet hvorfor. Det kan delvis skyldes stress og at forstyrrelser tvinger reinen til å oppsøke områder som er mindre gunstige for å finne mat, og dette er noe vi forsker på, sier Bremset Hansen.

Reinen lukter oss

Reinen har svært god luktesans, og den oppdager som regel oss før vi oppdager den. I noen områder viser villreinen mindre frykt enn i andre, men forstyrrelser kan uansett føre til at dyrene får mindre tid til å beite og hvile.

Så hva skal turgåere gjøre for å vise mest mulig hensyn til villreinen?

– 10-20 meter brede sporsleper over fjellet er et tegn på at det ferdes store flokker villrein. Da er det alltid best for reinen om du velger en annen rute. Det hjelper også å holde seg til oppmerkete løyper, sier Bremset Hansen.

Forstyrrelser gjør at reinen får mindre tid til å beite og hvile. Foto: Olav Strand, NINA

Les om villreinvett

Han oppfordrer også turfolket til å lese villreinvettreglene og turplanleggeren hos Norsk villreinsenter. Som forsker har han selv vært ute og GPS-merket villrein nylig. Det medfører også forstyrrelser, men for å oppnå en god forvaltning er det noen ganger et nødvendig onde.

– Vi er klar over at det forstyrrer dyrene, og det er vanskelig å unngå at de blir stresset. Derfor er vi bevisste på å merke i god tid før kalvingsperioden, sier Bremset Hansen.

Forvaltningen har bedt om mer kunnskap for å forstå hva som forårsaker negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling. Målet er å bedre tilstanden for reinen på sikt.

Trenger kunnskap for å redde reinen

– Folk som er bekymret for villreinen har all grunn til å være det. Men uten å merke dyrene greier vi ikke å samle de dataene som kan forklare hvorfor det står så dårlig til, og som gir forvaltningen mulighet til å gjøre noe med det, sier Bremset Hansen.

Forskeren presiserer at han ikke ønsker å ta fra folk turgleden.

– Nyt fjellet i påska, men det er fint hvis vi prøver å la villreinen være mest mulig i fred.

Villsvin

Hva forteller kosten om villsvinet?

Leave a comment on Hva forteller kosten om villsvinet?

Villsvin liker å rote i jorda etter trøfler. Har arten et kosthold som gjør at den slår rot i Norge?

En ny rapport forteller at villsvin i Norge har en variert og plantebasert meny om høsten og vinteren, med trøfler som en av favorittene. Kostholdet gir viktig kunnskap om villsvinets evne til å overleve i Norge, spesielt under vinterlige forhold.

Nylig etablerte villsvinet seg på nytt her i landet, og det regnes som en fremmed art på grunn av opphavet fra den reetablerte svenske bestanden. Arten er kontroversiell, både fordi den kan gjøre skade på innmark og kan overføre parasitter og alvorlige dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASP). Samtidig er den en verdsatt ressurs blant mange jegere. Konsekvensene som følger med et utbrudd av ASP, gjør villsvinet uspiselig for myndighetene som har et mål om at arten skal utryddes i Norge.

Overvåking øker kunnskapen

– For å nå forvaltningsmålet er det nødvendig med overvåking, slik at vi kan få økt kunnskap om villsvinets utbredelse, delbestander, bruken av områder og diett. Dette er også viktig informasjon for å kunne avgrense områdene hvor det skal settes inn tiltak ved et eventuelt utbrudd av ASP, sier assisterende forskningssjef Jørgen Rosvold i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

NINA er i ferd med å bygge opp et effektivt system for å overvåke bestanden av villsvin i Norge. I den nye rapporten Villsvin i Norge presenterer forskerne resultater fra tre prosjekter som handler om villsvinets utbredelse, områdebruk og bevegelsesmønstre, og hva de spiser. Sammen skal prosjektene styrke overvåkingen og øke beredskapen mot ASP.

Hanner tar større risiko

Møkkprøver fra 50 villsvin viser at trøfler utgjør en betydelig del av villsvinets diett i Norge, spesielt om høsten og deler av vinteren. Kostholdet var ellers variert med ulike plantearter, hvor bjørk, frytle, solsikke og bygg var blant de vanligste. Forskerne fant få spor etter dyrearter i høst- og vinterdietten, men med noe innslag av meitemark, snegler og insekter.

Store, voksne hanner konsumerte 50 prosent mer av hvete, bygg og potet enn hunner og små hanner. Dette er jordbruksprodukter som de kan ha funnet i åkeren eller på åteplasser. Forskjellen mellom hanner og hunner kan skyldes at hanndyrene er mer villig til å ta risikoen med å bevege seg i områder med mer menneskelig aktivitet for å skaffe seg mat med høyt næringsinnhold.

– Studier av villsvinets diett er blant annet viktig for å forstå hvordan villsvinet greier seg under norske vinterforhold. Vi skulle også gjerne gjennomført analyser av dietten gjennom hele vinteren, og ikke minst om sommeren når det forventes at de bruker jordbruksområder i større grad, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i NINA.

GPS-merket fem dyr

Pilotprosjektet på GPS-merking av fem villsvin har gitt forskerne nødvendig erfaring om fangst og merking av villsvin i Norge. Det gir et godt utgangspunkt for mer omfattende prosjekter. GPS-merkingen gir viktige data som kan brukes til å svare på en rekke problemstillinger innen forvaltning og generelt om dyras økologi så langt nord. Ikke minst er det viktig for god beredskap mot og bekjempelse av ASP.

Villsvinene i pilotprosjektet beveget seg over relativt store områder og brukte mer tid på innmark utover høsten. De kunne bevege seg lange avstander i løpet av døgnet, og bevegelsesmønsteret gjorde det mulig å oppdage hvordan noen av individene spredte og reproduserte seg.

– Det er behov for videre forskning på villsvins områdebruk i Norge, for dyrene her lever under andre klimatiske og topografiske forhold enn de fleste andre områder i Europa. I tillegg er bestandstettheten lavere, noe som påvirker områdebruken, sier forsker Inger Maren Rivrud i NINA. Når de er få, bruker de ofte større områder.

Holder seg i samme områder

Observasjoner av villsvin etter mars 2023 tyder på at arten ikke har utvidet leveområdet sitt på norsk side de siste årene. Klart færre dyr er observert i tidligere Hedmark fylke, mens det er stabilt med observasjoner i Akershus og Østfold. Samlet tyder dette på at færre villsvin oppholder seg utenfor kjerneutbredelsen i Østfold.

Resultatene så langt er interessante å sammenligne med hva vi kjenner til fra villsvinet i Norge i forhistorisk tid. Da var utbredelsen begrenset til de rike edelløvskogene langs kysten opp til Sognefjorden, hvor de hadde tilgang til mer eike- og hasselnøtter enn de har i dag. Dyrene forsvant da jordbruket spredte seg, men i dag ser vi en annen situasjon der en mosaikk av skog og jordbruksområder kan gi gode vilkår for villsvin i andre deler av landet enn før.

Les rapporten Villsvin i Norge

Les mer på Nina.no

Forvaltning Villrein

En av grunnene til at villrein trenger tilgang til hele leveområdet sitt

Leave a comment on En av grunnene til at villrein trenger tilgang til hele leveområdet sitt

Villrein i Setesdal har en tøff vinter. Tjukke islag har låst vinterbeitene, mens dyp snø dekker store deler av leveområdet ellers. Da er det viktig at villreinen har tilgang på hele leveområdet sitt.

Det er en tøff vinter for villreinen i Setesdal Ryfylke og Austhei. I områdene med de beste vinterbeitene, hvor reinen foretrekker å være vinterstid, har det vært en veksling mellom kalde og milde perioder. Dette gjør at det dannes tykkere og tykkere islag. Kombinasjonen med mye vind bidrar også i isdannelsen. Isen gjør det i praksis vanskelig, om ikke umulig, for dyrene å komme til beitene. Dette kaller vi låste beiter.

Verre enn noen gang

Statens naturoppsyn (SNO) har pratet med lokale som forteller at de ikke har sett det så ille noen gang tidligere. Denne situasjonen i kombinasjon med store snømengder i områdene som ikke er låst gjør det vanskelig å være villrein. Selv om dyrene klarer å grave seg gjennom snø er det energikrevende å grave. Og maten som venter i belønning, altså lav, er ikke særlig næringsrik. Derfor oppsøker villreinen ytterkantene av leveområdet sitt. Disse randområdene er også der vi finner flest mennesker og inngrep.

Trenger å bruke hele leveområdet

Denne situasjonen er et godt eksempel på behovet villrein har for å kunne bruke hele leveområdet sitt. Selv om dyrene har en mindre del som er det foretrukne området vinterstid, med de beste beitene eller minst ferdsel, vil det i perioder av året eller mellom år dukke opp behov for å ta i bruk andre deler av området. Det er også naturlig å tro at dette behovet bare vil bli større nå som endringene i klima stadig skaper større variasjon i været fremover.

I Bykle har de nå sluttet å preparere flere skiløyper i håp om at færre besøker områdene som reinen nå befinner seg i. Det blir heller ikke noe av den planlagte GPS-merkinga av villrein i hverken Setesdal Austhei eller nord på vestheia.

Les saken hos Norsk villreinsenter

Forskning Villrein

Unødvendige forstyrrelser eller nødvendig onde?

Leave a comment on Unødvendige forstyrrelser eller nødvendig onde?

I disse dager har det vært merket dyr med GPS-sendere i Snøhetta og Rondane og på Hardangervidda. Noen mener det er unødvendige forstyrrelser av en allerede presset villrein under den tøffe tida som vinteren i høyfjellet er. Hva er grunnen til at villrein skal merkes med GPS-sendere?

Hvorfor merkes det villrein?

Kvalitetsnormen for villrein har avdekket at det står dårlig til i mange av våre villreinområder. Det er litt ulikt fra område til område hva som er utfordringene, men negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling er gjengangere. For å kunne forstå hva som forårsaker disse trendene, og eventuelt igangsette avbøtende tiltak, er det nødvendig med ny kunnskap. Dette inkluderer kunnskap om sesongmessig arealbruk og trekkpassasjer, og hvordan dette kan ha endret seg fra tidligere, eksempelvis på grunn av endringer i ferdsel og forstyrrelser. Statsforvalterne har også i sine forslag til tiltaksplaner for å bedre forholdene for villrein anbefalt at det setttes i gang forskningsprosjekter som kan skaffe mer kunnskap. Det er spesielt viktig med GPS-overvåking av arealbruken. Denne kunnskapen vil også brukes til å vurdere effekten av avbøtende tiltak som etterhvert iverksettes gjennom tiltaksplanene.

På Hardangervidda er det også funnet skrantesjuke (CWD), og bestanden forvaltes ut ifra myndighetenes mål om å begrense spredningen av CWD. Bestanden på Hardangervidda er derfor redusert gjennom jakt, og andelen voksen bukk i bestanden er også betydelig redusert fordi  bukkene har vist seg å være mer utsatt for smitte. Det er viktig å skaffe kunnskap om områdebruk og overlapp mellom villrein, hjort og elg for å vurdere risiko for smitte mellom villreinområder og mellom arter. GPS-data brukes også for å undersøke i hvor stor grad CWD-tiltak som utvidet jakt påvirker dyrenes områdebruk og om redusert andel bukk kan medføre senere kalvingstidspunkt som kan være negativt for bestanden.

Derfor pågår det nå flere forskningsprosjekter, i regi av NINA, hvor GPS-merking skaffer mer kunnskap som kan bidra til å bedre forholdene for villrein. Du kan lese mer om noen av prosjektene her:

GPS-merking i Snøhetta og Knutshø

GPS-merking på Hardangervidda og Setesdal

Hvordan foregår GPS-merking av villrein?

GPS-merkinga er godkjent av Mattilsynet (Forsøksdyrforvaltningen), Miljødirektoratet, vernemyndigheter, kommuner og aktuelle grunneiere. Politiet blir også varslet i forkant av selve merkinga. Merkinga foregår ved at et individ i en flokk bedøves av veterinær fra helikopter. Dette medfører nødvendigvis forstyrrelser og stress, ikke bare for dyret som blir merka, men også for hele flokken. NINA følger derfor en svært streng protokoll for å minimere slik forstyrrelse og unngå unødige negative effekter. Flokken påflyges med helikopteret i maksimalt to minutter, vanligvis mye kortere, til bedøvelsespil er påskutt reinen som skal merkes. Deretter trekker helikopteret seg unna og observerer flokken til det påskutte dyret legger seg ned og sovner, noe som tar 5-15 minutter. Etter den korte jaginga vil flokken vanligvis roe seg i løpet av sekunder eller 1-2 minutter. Dyret som er påskutt med bedøvelsespil vil etter hvert henge etter flokken og legge seg ned, eventuelt trekker flokken seg unna dyret når det sovner. Helikopteret flyr da inntil for å foreta prøvetaking og merking. Dette medfører i noen sjeldne tilfeller at flokken blir jaget unna på nytt, men dette forsøker man så godt det lar seg gjøre å unngå.

Det tas flere prøver og målinger av dyrene under merking. Eksempelvis tas det skrantesjukeprøver, blodprøver (som på bildet), avføringsprøver og hårprøver, og man måler dyrets vekt og størrelse. Øynene dekkes til for å redusere stress, men i de aller fleste tilfeller sover dyret tungt helt til det får motgift. Det gis oksygen gjennom nesa under hele prosedyren, og oksygennivået i blodet og temperatur overvåkes for å vite at reinen har det bra. Foto: Roy Andersen

Etter at prøvetaking, målinger og merking er foretatt, gis dyret en motgift. Mannskapet avventer situasjonen til dyret våkner (normalt etter få minutter) og etter hvert går eller løper unna. Dette er normalt ca. 40 minutter etter at dyret ble påskutt med bedøvelsespil. Dyrets bevegelser og ve og vel overvåkes deretter nøye gjennom de satellittoverførte GPS-dataene.

Mannskapet som deltar i GPS-merking av villrein observerer nøye at dyrene har det bra etter at de våkner fra bedøvelsen. Man følger også med i flere dager i etterkant. Dette ved hjelp av GPS-signalene og observasjoner gjort av fjelloppsyn. Foto: Roy Andersen

I løpet av den siste uka har NINA merket 15 villrein i Snøhetta, 11 på Hardangervidda og 4 i Rondane. Alt som blir gjort i felt blir loggført. Mange som er opptatt av villreinens ve og vel er spesielt bekymret for at merkinga kan ha negative effekter på drektige simler. Veterinærene tilrår at man generelt ikke skal utføre merking etter midten av april. NINA har lagt seg på en restriktiv linje ved å aldri merke etter 31. mars. Det tas også hensyn til forholdene som er i de ulike områdene når det skal merkes. Blant annet blir det ikke merking i Setesdal i år på grunn av de krevende forholdene for villreinen der med tykke islag og dyp snø i vinterbeiteområdene.

Det er bra at folk reagerer på og stiller spørsmål ved slik aktivitet i fjellet, det vitner om at folk bryr seg om villreinen og sier i fra om det som oppfattes som unødvendige forstyrrelser og jaging. I dette tilfellet mener forvaltninga og dyrehelsemyndigheter at forstyrrelsen er et nødvendig ‘onde’ for å etter hvert oppnå bedre vilkår for villreinen. NINA og andre deltakere i prosjektet har allikevel full forståelse for at det kan gi voldsomme inntrykk å observere merkingen, og vi har også forståelse for at det er delte meninger om nødvendigheten av GPS-merking.

En villreinbukk i Snøhetta har akkurat våknet etter å ha blitt GPS-merket. Foto: Roy Andersen

Forvaltning Hjort

Kvotefri jakt på hjortekalv fortsetter i 2024

Interesse- og arealbrukskonflikter knyttet til store hjortebestander i enkelte deler av landet, fører til at kommuner fortsatt kan søke om kvotefri jakt på hjortekalv.

Tillatelsene som kan bli gitt, er ettårig og vil gjelde jaktsesongen 2024/2025.

Hvem kan søke og hvordan?

De to siste jaktsesongene har Miljødirektoratet åpnet for at kommunene sør for Nordland har kunnet søke om kvotefri jakt på hjortekalv. Det er kommunen som må søke, og som får muligheten til å videre tildele kvotefri jakt på hjortekalv til sine vald.

Kommunen søker Miljødirektoratet, og søknaden skal inneholde kommunens vurdering av særskilte behov for kvotefri jakt på hjortekalv. Søknaden blir deretter behandlet etter bestemmelsene om dispensasjon i forskrift om forvaltning av hjortevilt (hjorteviltforskriften) § 37. Vald som er interesserte, bes ta kontakt med sin kommune.

Frist for å søke er 15. mai 2024

Les hele brevet som er sendt til kommunene: eInnsyn – Kvotefri jakt på hjortekalv 2024 – dispensasjon fra hjorteviltforskriftens § 18 – 1 – Miljødirektoratet

84 kommuner søkte i 2023

For jaktsesongen 2023/2024 søkte 84 kommuner om kvotefri jakt på hjortekalv. Det er en økning fra jaktsesongen 2022/2023, da 73 kommuner søkte og fikk dispensasjon til kvotefri jakt på hjortekalv.

Spørsmål og svar

Erfaringsvis er det ofte en del spørsmål i forbindelse med ordningen kvotefri jakt på hjortekalv. Her får du svar på ofte stilte spørsmål:

Hvorfor kvotefri jakt?

I enkelte områder, skaper store hjortebestander betydelige interesse- og arealbrukskonflikter. Kvotefri jakt på hjortekalv er et tiltak for å begrense konflikten.

Hvilken lovhjemmel brukes for å gi kvotefri jakt på hjortekalv? 

I særlige tilfeller kan Miljødirektoratet dispensenere fra bestemmelsene i hjorteviltforskriften med hjemmel i § 37. I dette tilfellet gjelder det dispensasjon fra hjorteviltforskriften § 18, fellingstillatelse for elg og hjort.

Unngå konflikter

Miljødirektoratet anbefaler at alle som tilhører et vald med flere jaktrettshavere blir enige om hvordan dispensasjonen skal benyttes innad i valdet. Verken valdet eller hjorteforvaltningen er tjent med uenigheter, som i verste fall fører til konflikter og oppløsning av vald.

Valdets vedtekter og grunneiers rettigheter

Alle jaktrettshavere i et vald som får tildelt kvotefri jakt, kan felle et valgfritt antall hjortekalver på egen eiendom. Jaktrettshaver kan felle hjortekalv på egen eiendom uavhengig av valdets vedtekter. Vi anbefaler likevel at dere blir enige i valdet om hvordan tillatelse til kvotefri jakt skal håndteres.

Kan vi selge kvotefri jakt på kalv?

Alle jaktrettshavere i et vald som får tildelt kvotefri jakt, kan tillate at andre feller hjortkalv på egen eiendom. Jaktrettshaver bestemmer selv om han/hun tar betalt eller ikke. Valdet kan bli enig om å selge slik jakt.

Kan grunneier nekte noen å felle kalv på egen eiendom?

Jaktrettshaver kan selv nekte å felle, eller nekte andre å benytte dispensasjonen til å felle frikalv av hjort på sin eiendom. Vi anbefaler imidlertid at alle som tilhører et vald med flere jaktrettshavere blir enige om hvordan dispensasjonen skal benyttes innad i valdet.

Hva med bestandsplaner?

Kommunen må ta stilling til hvordan måloppnåelse av godkjente bestandsplanener skal vurderes, og hvordan eventuell overføring av fellingstillatelser mellom år skal gjennomføres. Ved kvotefri avskyting må kommunen ved evaluering av årets felling se bort fra andel kalver i evalueringen, men kan likevel finne egnede måte å vurdere fellingen på.

Kan vi la være å felle kalv når det er kvotefritt?

Formålet med tiltaket er å øke uttaket av kalver utover det som normalt skal felles. Kvotefri tildeling innebærer ikke at et vald med bestandsplan eller et bestandsplanområde kan la være å felle kalver.

Får valdet egen fellingstillatelse på kalv?

Kommunen må selv utforme tillatelse til kvotefri jakt på hjortekalv og informere valdene som får tildelt dette innen jaktstart 1. september. Tillatelse til kvotefri jakt på kalv kommer i tillegg til den ordinære fellingstillatelsen.

Kan fellingstillatelsen registreres i Hjorteviltregisteret?

Nei, tildeling av kvotefri jakt på hjortekalv er ikke mulig å registrere i Hjorteviltregisteret eller rapportere til SSB. Ordinær fellingstillatelse skal være registrert som normalt.

Hva skal jegere, jaktleder og valdansvarlig rapportere?

Jaktleder, eventuelt jeger dersom man jakter alene, rapporterer felte hjortekalver i Hjorteviltregisteret eller i appen Sett og skutt på vanlig måte. Sett hjort rapporteres også som normalt.

Valdansvarlig summerer opp totalt antall felte kalver, uavhengig av tildelingsmåte, og rapporterer disse som normalt til kommunen på fellingsrapporten. Rapporten sendes på fastsatt papirskjema, eller leveres elektronisk på www.hjorteviltregisteret.no.

Ved praktiske spørsmål om rapportering i Sett og skutt eller Hjorteviltregisteret, kontakt Naturdata på support@naturdata.no eller telefon 74 33 53 10.

Er det fellingsavgift på kalver felt under kvotefri jakt?

Det er fellingsavgift på alle felte kalver, også de som er felt under kvotefri jakt, i tråd med den sats som kommunen har fastsatt.

 

Hjorteviltet Viltkjøtt

Mer viltkjøtt til folket

Artikkelen er hentet fra hjorteviltet-logo.png

Viltkjøtt har tradisjonelt vært lite tilgjengelig i markedet for folk flest. Jegere har høstet vilt fra skog og mark til egen husholdning, men det er i dag langt mer hjortevilt enn det jegeren selv kan konsumere. Det er derfor en enestående mulighet til at flere i Norge kan få tilgang på en lokal matressurs.

Dette er en viktig grunn for at myndighetene i Norge har satt viltkjøttet på dagsorden. Flere rapporter slår fast at potensialet for å øke verdiskapingen basert på viltkjøtt i Norge er stort. Herunder «Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser” avgitt i 2019 av en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet. Dette er også bakgrunnen for at Norsk Hjortesenter har jobbet målrettet med viltkjøtt gjennom mange år. I 2020 gjennomførte vi prosjektet «Mer viltkjøtt». En viktig konklusjon fra dette prosjektet var at en dobling av volumet viltkjøtt i det profesjonelle markedet, og flere arbeidsplasser i distriktene, er mulig dersom forholdene legges til rette. Norsk Hjortesenter jobber i dag for å utvikle en profesjonell viltkjøttnæring i Norge. Sammen med flere aktører jobber vi for å utvikle en næringsvei for viltkjøtt, og å løse utfordringene knyttet til det. For eksempel har markedet behov for forutsigbare varestrømmer, mens tilgangen på viltkjøtt er sesongbasert. Norsk Hjortesenter jobber spesifikt med et prosjekt finansiert av Vestland Fylkeskommune, og i samarbeid med Statsforvalteren i Vestland, om å styrke hjortenæringen i Vestland. Prosjektet vil ha nasjonal overføringsverdi.

I denne artikkelen skal vi først ta for oss kvalitetene ved viltkjøttet for deretter å peke på noen suksesskriterier for å få til mer verdiskaping basert på viltkjøttressursen.

Figuren viser utviklingen i antall felte hjortevilt 1950-2022 der spesielt utviklingen i antallet hjort fra tidlig 90-tallet viser en kraftig vekst.

Om viltkjøtt

Viltkjøtt er bredt definert og omfatter kjøtt fra alle høstbare viltarter, og viltarter det drives oppdrett av. Ved Norsk Hjortesenter har vi satt søkelys på kjøtt fra hjortevilt generelt og hjort spesielt. Hovedfokus i prosjekt «Mer viltkjøtt» er kjøtt av hjortevilt fra jakt, men råvaren kan også ha opprinnelse fra oppdrett eller import. Herunder både tamrein og hjort i hegn.

Viltkjøtt har andre egenskaper enn kjøtt fra husdyra våre. Noen vil si at viltkjøttet har alle de fordeler kjøtt fra tradisjonelle husdyr mangler, men det er ikke vår hensikt å argumentere for at viltkjøttet kan erstatte alt annet kjøtt. Det er først og fremst et alternativ til annet kjøtt, og kan utvikles til å bli en del av en fremtidig nasjonal selvforsyningsstrategi og viktig for lokal næringsutvikling.

Viltkjøtt er regnet for å være sunt, det smaker godt og er i utgangspunktet bærekraftig. Etterspørselen er økende blant folk flest, og norsk viltkjøtt er «midt i blinken» for mange av dagens bevisste forbrukere. Dette er påstander vi ønsker å utdype noe før vi går videre.

Det sunne viltkjøttet

Å påstå at viltkjøtt er sunt, eller mer sunt enn annet kjøtt, vil lett føre til en meiningsløs konflikt der kjøtt fra vilt og husdyr settes opp mot hverandre. Basert på forskning har norske helsemyndigheter satt søkelys på at nordmenn bør spise mindre kjøtt. De fleste er enige om at kjøttforbruket generelt bør ned fra dagens nivå, og spesielt forbruket av rødt kjøtt. Viltkjøtt er ikke definert som rødt kjøtt, men det er gjort lite forskning på helseeffektene av viltkjøttet.

Ettersom vi mennesker i liten grad kan leve av planter alene vil kjøtt fra drøvtyggere som kan fordøye planter være en naturlig del av vårt nordiske kosthold. Slik det også var for våre forfedre gjennom jakt og fangst før jordbruket gjorde sitt inntog i Norge for om lag 4000 år siden. Av egenskaper som skiller hjorteviltkjøtt fra kjøtt fra tradisjonelle husdyr, nevnes ofte at det har lite intramuskulært fett, er proteinrikt, har høyt innhold av vitamin B12 og rikelige mengder av vitaminene B1 og B2. Videre er viltkjøtt en god kilde til jern, sink og kalium og inneholder både omega-3 og omega-6-fettsyrer.

I vår privilegerte del av verden handler det ikke lenger bare om å bli mett, men også om å ta omsyn til egen helse, dyrevelferd, opprinnelsen til kjøttet og ikke minst naturen. Naturkrisen er en vår tids største utfordringer, der omfang av ødeleggelse og forringelse av arters leveområder skjer i et økende tempo.

Det beste kjøttet

Påstanden om at viltkjøtt er godt er en betinget påstand, og helt avhengig av råvarekunnskap samt smak og behag hos den enkelte forbruker. Når det gjelder kunnskap om råvare vil vi påstå at det har skjedd en revolusjon i Norge i takt med økende bestander av hjortevilt. Det er ikke lenge siden mange ikke ville ha viltkjøtt på grunn av den fremtredende viltsmaken, eller at det var en vanlig oppfatning at det måtte kokes lenge for å bli spiselig. Fremragende norske kokker som eksempelvis Arne Brimi, som har spesialisert seg på naturens kjøkken og vilt generelt, har åpnet en ny verden for mange. Videre har blant andre kjendiskokk Eyvind Hellstrøm sin innsats for å utvikle den norske gastronomien ført til at mange moderne menn lukter olivenolje til forskjell fra fordums eim av traktorolje.

Norsk Hjortesenter har sammen med aktører som for eksempel Norges Jeger og Fiskerforbund og Skogkurs bidratt med opplæring av jegere og andre til å forstå at kjøttkvaliteten påvirkes allerede fra før rifleskuddet faller. Alle ledd i varestrømmen fra fjell og vidde, eller skog og hei, via slakteplass og kjøkkenbenken, er med å bestemme kvaliteten på det som til slutt skal presenteres på tallerkenen. Kunnskapen hos den enkelte jeger eller slakter er helt avgjørende. Forutsetningen er hygiene i alle ledd, og å ha kontroll på temperatur og luftfuktighet i hele varestrømmen fra villmark til spisebord.

Bærekraft

At viltkjøtt er bærekraftig, er en påstand vi mener bør dokumenteres bedre gjennom mer forskning. For hva skal til for at viltkjøtt kan defineres som bærekraftig? I utgangspunktet lever det ville hjorteviltet fritt i naturen, og finner all sin føde fra vegetasjon i naturen. De ville store beitedyra fyller en nisje som er blitt tilgjengelig etter betydelige endringer i samfunnets arealbruk. Blant annet som følge av at husdyra våre store deler av året holdes i driftsbygninger, og at grovfôret dyrkes på arealer som er intensivt drevet og i liten grad regenerativt. Det medfører i mange tilfeller betydelige arealbrukskonflikter ettersom også mange av de ville, store beitedyra finner disse arealene attraktive. Beiteskade fra blant annet hjort på innmark kan være betydelig, og et pågående forskningsprosjekt (AgriDeer) skal blant annet studere betydningen dette har for bestandsutvikling hos hjort.

I utgangspunktet har vi en grunneierstyrt viltforvaltning i Norge, og hjorteviltforvaltningen er styrt med jaktrifler. Jegerne skal i utgangspunktet ikke drive forvaltning, men felle dyrene som det er gitt fellingstillatelse på med bakgrunn i definerte forvaltningsmål. Ikke bare de mest attraktive dyra skal felles. Jegeren sitter med fingeren på avtrekkeren, og all jakt er i utgangspunktet basert på frivillighet. Slik sett kan en si at alt vilt som felles under ordinær jakt er basert på en stor nasjonal dugnad, men det er viktig å være klar over at jegerrollen er i stadig endring. Blant annet som følge av endringer i samfunnet med økende urbanisering, og en betydelig teknologisk utvikling som øker jakteffektiviteten.

Den moderne jeger er villig til å bruke store ressurser på hobbyen sin, og det kan i mange tilfeller stilles spørsmål ved hvor bærekraftig denne ressursbruken er. I en vanlig «jegerfamilie» er det ikke uvanlig å ha flere frysebokser med viltkjøtt fra egen jakt fra flere år tilbake, samtidig som eksempelvis HORECA-markedet og folk flest sliter med å få tilgang til det ettertraktede norske viltkjøttet. Mange hjortejegere ønsker ikke en gang å regne på kilopris på hjortekjøttet de selv har høstet i naturen. Blant annet fordi ikke alt kan måles i penger. For mange er det sikkert mulig å kjøpe billigere importert hjortekjøtt i butikk, men det å selv høste fra naturens såkalte «overskudd» har for mange en betydelig egenverdi.

Suksesshistorien om ville, store beitedyr skaper grunnlag for verdiskaping

Dagens søkelys på større verdiskaping på viltkjøttressursen er mulig fordi bestandene av hjortevilt er historisk høye, og spesielt gjelder dette hjort i Vestland. Veksten i antall hjortevilt har vært en villet politikk, og en suksesshistorie ettersom målet har vært å få tilbake flere av de store, ville beitedyrene i norsk natur. Den store veksten av hjort spesielt skyldes også gjengroing og klimaendringer, og at hjorten evner å tilpasse seg menneskets betydelige endringer av landskapet. Med andre ord er bestandsutviklingen til hjortevilt i Norge de siste tiårene er en kombinasjon av strategiske grep og eksterne, ytre påvirkninger. Det er nettopp fordi forvaltningen av hjortevilt har vært en suksess at det er mulig å skape en større verdiskaping basert på viltkjøttet og opplevelser knyttet til jaktutøvelsen.

Noen hevder at vi har en vekst i hjortebestanden som er ute av kontroll. De mest berørte interessene krever snarlig handling for å hindre store og stadig økende avlingstap, og å redusere omfanget av andre arealbrukskonflikter. Innføring av fri avskyting av kalv for hjort i mer enn 70 kommuner jaktsesongen 2022, er sammen med økte kvoter bare noen av flere tiltak i forsøket på å oppnå en generell reduksjon av bestandstetthet. Derfor er det viktig å videreutvikle forvaltningsstrategiene for hjorteviltressursene, samtidig som vi også evner å utnytte mulighetene knyttet til viltkjøttet.

Verdiskaping på dyras premisser

Vi mennesker har stor påvirkning på våre omgivelser, og det er noe av grunnen til den såkalte naturkrisa. Vi påvirker hele økosystemer med konsekvenser i tidsperspektiver vi selv sjelden evner å forutse. Vårt natursyn har inntil nyere tid vært preget av at mennesket står over naturen. Tanken har vært at vi kan tilpasse naturen etter våre egne behov, og endringene synes å øke i takt med befolkningsveksten og utvikling av velstand. Først i nyere tid er det flere som forstår at mennesket er en del av naturen. Dersom vi ikke evner å forstå vår egen rolle, forringer vi ikke bare økosystemene, men også vårt eget livsgrunnlag. Kanskje trenger vi nettopp urørt natur for å være lykkelige, nå og i framtiden.

Det er viktig å forstå at det å forvalte våre hjorteviltbestander på en mer fremtidsrettet måte ikke er noen kvikkfiks. Det tok minst to hundre år å snu utviklingen fra nær ved utryddelse av hjorteviltartene til dagens situasjon med historisk store bestander og høye tettheter. I fremtidens forvaltning mener vi det er viktig å gå bort fra klassisk én-artsforvaltning, eller monokulturforvaltning, til økosystemforvaltning.

Sagt på en annen måte bør hovedfokus fremover rettes mot å se hjorteviltet sin egenverdi og det økologiske samspillet – noen vil si kvalitet framfor kvantitet. For store deler av Norge må jegerne i overskuelig framtid ta rovdyras rolle. Da er det ikke lengre akseptabelt av vi som jegere fritt kan høste de største og beste individene i en bestand. Realiteten er at det er dette som har skjedd gjennom de siste sytti årene, og med stor overvekt av hanndyr i uttaket. Dette har også vært vanlig praksis når en kommune har åpnet for jakt på hjort. De største hanndyra blir raskt felt, og dette er årsaken til at hjortebukkenes imponerende brøl under brunstperioden blir borte bare få år etter at det er åpnet for jakt. Det pågående arbeidet med revisjon av Viltloven blir viktig i denne sammenheng, og der en tydeligere målformulering bør på plass slik det kommer frem av blant annet forarbeidene til Naturmangfoldloven (Norges offentlige utredninger 2004: 28).

Det betyr også at verdiskapingen må tilpasses fremtidens natursyn. Viltkjøttnæringen kan ikke vokse inn i himmelen. Viltkjøttet vil alltid være en begrenset ressurs. Det er snakk om en tilleggsnæring til landbruket. Det handler også om at man i fremtidens landbruk i større grad ser inn- og utmarksressursene i sammenheng, og utvikler mulighetene gjennom å i størst mulig grad tenke sirkulærøkonomi.

Verdiskaping basert på kunnskap

Sluttrapporten “MER Viltkjøtt” (2021) pekte på at det både i leverandør- og produsentleddet er behov for ny kunnskap, økt innovasjon og mer samarbeid. Det er også behov for generiske markedstiltak som bidrar til at viltkjøttet blir bedre kjent hos forbrukerne, og det er behov for å se det ville og det tamme viltet i sammenheng.

For å utvikle viltkjøttnæringen videre foreslo arbeidsgruppen bak forprosjektet blant annet strategier for at samarbeidet i næringen styrkes og utvikles videre, at det bygges en felles merkevare- og kommunikasjonsplattform for norsk viltkjøtt, at verdikjeden digitaliseres og at infrastrukturen styrkes. Videre at det legges til rette for kompetansetiltak som styrker kvaliteten på viltkjøttet, at innovasjonstakten økes gjennom bedre samhandling og at det legges til rette for bedre rammevilkår.

Foruten mer kunnskap om bestandsstørrelse og forvaltningsstrategier er det også stort behov for mer kunnskap om helseeffektene av viltkjøttet. Er det eksempelvis målbare forskjeller mellom kjøtt fra frittlevende hjortevilt, og kjøtt fra oppdrettet hjortevilt?

Formålet med en satsing på viltkjøtt er ikke bare å gi forbrukerne lettere tilgang til kvalitetsprodukter fra norsk natur for å øke verdiskapingen for norsk viltkjøtt. Forutsigbare varestrømmer kan også være et viktig suksesskriterium for å nå forvaltningsmål viltforvaltningen skal sette for hjorteviltbestandene i årene fremover. Det handler nettopp om fremtidsrettet forvaltning av de ville store beitedyrene som har kommet tilbake i norsk natur. I seg selv en suksesshistorie og der vi mener det bør være et mål at «de beste dyra skal gå igjen etter jakta». Jegerne må i større grad bidra til robuste bestander av hjortevilt i årene fremover. Det vil igjen kunne bidra til at en økende andel av befolkningen får tilgang til det ettertraktede viltkjøttet, men uten at artene igjen blir utryddet.

Et ønske om å redusere tetthet mange steder vil medføre færre felte hjortevilt i framtida, men markedet trenger forutsigbare varestrømmer der det bli viktig å se viltkjøtt fra viltlevende vilt og vilt i oppdrett i sammenheng.

Verdiskaping basert på samarbeid

Gjennom forprosjektet «Mer viltkjøtt» hadde vi dialog med mange dyktige og engasjerte aktører i næringen. Innspillene fra disse har gitt oss viktige bidrag til arbeidet og konklusjonene, og vi mener at en videre utvikling av næringen er avhengig av at den tette dialogen med aktørene videreføres. Uten et forpliktende samarbeid i hele verdikjeden tror vi det blir vanskelig å utvikle en viltkjøttnæring i Norge i årene fremover.

Helt siden 1899 har jaktretten vært forankret hos grunneierne, og grunneierne er derfor viktige premissleverandører. Herunder å endre fokus fra hjorteviltet som problem til å utvikle hjorteviltet som ressurs. Det betyr ikke at noen skal bære belastningen med eksempelvis beiteskade på skog eller innmark alene, men at dialog er avgjørende. Da må grunneierne, små som store, evne å samarbeide og se naboen som muligheten og ikke problem. De ulike grunneierorganisasjonene blir viktige i dette arbeidet i årene fremover.

Videre kan forvaltningsmyndighetene på flere nivåer være avgjørende for om en skal lykkes eller ikke Kommunene og fylkeskommunene kan bidra på mange områder. Ikke bare i å sette klarere mål og krav i bestandsforvaltningen, men å bidra med rammevilkår og økonomiske insentiver for å utvikle en viltkjøttnæring. Her kan det være fristende å nevne flere aktuelle tiltak som eksempelvis støtte til oppsett av viltgjerder i områder med god arrondering for å holde hjort ute, og etablering av kjølecontainere på strategiske lokasjoner der jegere kan lever hjortevilt for videre bearbeiding. Vi mener en plan for infrastrukturtiltak vil være en viktig del av det å skape forutsigbare varestrømmer. Samhandling på tvers av næringer må også utvikles, og koblingen mellom viltkjøttnæringen og et bærekraftig reiseliv fremstår som en lavthengende frukt.

Departementer og tilhørende direktorater kan også legge bedre til rette for å utvikle en bærekraftig viltkjøttnæring i Norge, slik handlingsplanen fra 2019 peker på. Herunder potensialet for verdiskaping basert på selve jaktopplevelsen. I det pågående arbeidet i regi av Miljødirektoratet med å utforme en ny hjorteviltstrategi fram mot 2030, bør verdiskaping basert på viltressursene få et større fokus enn det fikk i Hjorteviltstrategien av 2009. Dette er også noe som ble påpekt av ekspertgruppa i arbeidet med evaluering av hjorteviltstrategien ledet av Menon (rapport 41/2021).

Et eksempel på hvordan nasjonale myndigheter kan endre rammevilkår, og legge til rette for økt verdiskaping, kan være areal- og kulturlandskapstilskudd (AK-tilskudd) i landbruket. Årlig er det mange bruk som legges ned, og store arealer som går ut av produksjon. Så lenge grunneier ikke har egne husdyr, eller leier ut jordveien til andre med husdyr, vil det ikke bli utbetalt AK-tilskudd knyttet til disse arealene. Gjødsling og slått opphører, og en naturlig gjengroing av arealene inntrer. I artikkelen «landskap i endring» av 2020 har vi blant annet beskrevet hvor raskt slike endringer skjer. Resultatet blir blant annet at presset på arealer der det drives grovforproduksjon øker. Spesielt på leide arealer der grunneier selv velger å beholde jaktretten både på inn- og i utmark. En endring av tilskuddsordningen som sikrer at arealene som ellers ville gått ut av produksjon holdes i hevd kan bidra til å redusere arealbrukskonflikter, og hindre at viktig kulturlandskap går tapt.

For å ta ut potensialet i viltkjøttnæringen belyste arbeidsgruppen i forprosjektet «Mer viltkjøtt» også behovet for at noen tar rollen som en uavhengig pådriver og katalysator for å styrke samhandlingen og utviklingen. Som uavhengig aktør er det Norsk Hjortesenter sin ambisjon å styrke posisjonen som nasjonal aktør for å fremme og videreutvikle kunnskapen om norsk viltkjøtt. Videre å være en pådriver for økt verdiskaping og sysselsetting i viltkjøttnæringen.

Forprosjektet pekte også på at det er behov for å sette søkelys på helhetlig, bærekraftig og kunnskapsbasert tilnærming til viltkjøtt. Herunder kunnskap om artene, bruk av råvaren og posisjonering i markedet. Vår hovedtilnærming for å få dette til er tillitsfullt samarbeid mellom aktører som til daglig jobber med å få viltkjøttet fra skogen til bordet. Videre å videreutvikle samarbeidet mellom kompetansemiljøer, medlemsorganisasjoner og myndigheter på alle nivåer. Sammen skaper vi framtiden.

 

Mer informasjon

Er viltkjøtt sunnere enn rødt kjøtt?

Evaluering av «Strategi for forvaltning av hjortevilt» 

Landskap i endring 

Om fettsyrer – Helsedirektoratet

Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser 

Hjortevilt fra villmark til spisebord 

NOU 2004:28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold 

Prosjekt AgriDeer

Rapport forprosjekt MER Viltkjøtt 

Skytes det for mye bukk 

Skyt mer kalv 

Strategi for forvaltning av hjortevilt (DN rapport 8-2009)

Vestland som ledende viltkjøttregion

Forfatteromtale :

Johan Trygve Solheim (f. 1960) er bosatt på Svanøy  – ”Sunnfjords perle”. Han er utdannet naturforvaltningskandidat fra Norges Landbrukshøyskole, nå NMBU. Johan Trygve er daglig leder i Svanøy Stiftelse, Stiftelsen Norsk Hjortesenter, Stiftelsen Svanøy Hus, Stiftelsen Elgen og har en rekke andre næringslivsroller. Han er en lidenskapelig jeger både med kamera og våpen, og har gjennom mange har satt fokus på behandling av viltet etter at det er felt.

 

 

 

Forskning Vilt og trafikk

Bedre varsling kan redde flere folk og dyr i trafikken

Droner, maskinlæring og varslingssystemer skal hindre trafikkulykker med hjortevilt. Forskere går sammen med Statens vegvesen og gründerbedrift for å se på nye løsninger.

Totalt ble mer enn 73 000 ville hjortedyr påkjørt på veier og jernbaner fra 2018 til 2022, og antallet øker hvert år, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Og viltpåkjørsler er ikke bare et trafikksikkerhetsproblem – infrastruktur og vei som vi bygger mer og mer av, fragmenterer leveområdene for elg, hjort og andre dyr.

Viltgjerder – dyrt og inngripende

Av alle tiltak som er prøvd ut for å hindre kollisjoner med dyr, er viltgjerder med viltpassasjer blant de mest effektive. Men gjerdene innebærer også store naturinngrep, og dermed inngrep i dyrenes leveområder. Det kan få utilsiktede konsekvenser.

– Viltgjerdene blir barrierer for dyrenes naturlige forflytning. Det kan også lede til fortetting og flere ulykker på nærliggende veistrekninger uten gjerder, forteller seniorforsker Christer Rolandsen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Viltgjerder bør som regel alltid kombineres med viltoverganger, slik at dyrene har mulighet å komme seg over veien. Men både gjerder og overganger må bygges på rett måte og på rett sted for å ha ønsket effekt.

–Hvis ikke gjerdene er lange nok, flyttes påkjørslene til enden av gjerdet. Og om dyrene ikke får mulighet for å krysse vegen, kan det føre til sult, innavl og stort stress, sier seniorrådgiver Henrik Wildenschild i Statens vegvesen.

Men tiltakene er svært kostbare; en viltovergang over vei koster flere titalls millioner kroner. Så det er verken praktisk eller økonomisk gjennomførbart å installere viltgjerder langs alle de hundre tusen kilometerne med vei vi har i Norge.

–Derfor må vi finne andre løsninger som gir sjåfører mulighet til å ta gode valg i trafikken, og som samtidig er mer skånsomme for leveområdene til dyrene, sier SINTEF-forsker Lillian Hansen, som leder prosjektet WILDETECT.

Skal teste ut varsling og lavere fartsgrenser

Målet med prosjektet er å få kunnskap om hvor det er størst fare for kollisjonsulykker. I tillegg skal forskerne utvikle og teste ny teknologi som kan redusere ulykkene og øke trafikksikkerheten.

Data om tidligere påkjørsler og observasjon av vilt skal kombineres med kameraobservasjoner fra droner og andre sensorer. Maskinlæring vil bli brukt til å forsøke å detektere dyrene automatisk, og til å koble disse ulike datakildene. Så vil forskerne teste blant annet varsling om lavere fartsgrenser basert på disse dataene.

Varslingen kan enten være nye typer stasjonære veiskilt eller varsling inne i bilen, basert på sensorer som de fleste moderne biler har.

Testingen vil foregå med kjøresimulator i SINTEFs VR-laboratorium, og etter hvert på veien.

–Det gjør vi for å se hvordan sjåførene oppfatter varslingsløsningene, i et trygt miljø, før vi sammenligner en kombinasjon av løsningene i reell trafikk, sier leder for SINTEFs VR-lab, Jo Skjermo.

Styrking av sjåførers årvåkenhet når trafikkfaren øker vil være sentralt, og varslingsmetodene må ikke virke avledende på sjåføren.

Om WILDETECT

WILDETECT er et samarbeidsprosjekt mellom forskning, samfunnsaktører og næring.  Målet er å undersøke om nye hjelpemidler kan styrke trafikksikkerheten slik at de alvorlige viltulykkene kan reduseres. Norges forskningsråd har bevilget 10 millioner kroner til prosjektet, som skal vare i tre år.

Les mer om WILDETECT

Forskning Rådyr

Bestander av gaupe og byttedyr varierer i sykluser

Gaupe og rådyr kan samhandle med hverandre i en syklisk prosess, hvor bestandene øker og avtar etter et tydelig mønster.

Studien fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) er den første i verden som viser sammenheng i syklusene hos et stort planteetende pattedyr og et rovdyr. Lignende forløp er kjent hos mindre dyr.

Et av de mest kjente er lemen i nordlige områder. Hos lemenet veksler bestandene regelmessig mellom høye topper og dype daler, med tre til seks år mellom toppene. Rovfugler og små rovpattedyr, som fjellrev, lever av disse smågnagerne. Rovviltet øker i antall etter hvert som smågnagerne blir flere, men henger noe etter i veksten. Etter hvert påvirker rovviltet smågnagerne i så stor grad at bestanden krasjer, noe som gjør at det samme skjer hos rovviltet. Da starter syklusen på nytt.

Bevist for første gang

– Forskere har diskutert om sykliske prosesser som dette også kan forekomme hos større rovdyr og deres byttedyr. Ikke før nå har en studie kunnet bevise dette på overbevisende måte, sier forsker Olof Liberg ved SLU Grimsö forskningsstasjon.

Sammen med kollegaen, professor Henrik Andrén, har han kunnet studere dette fenomenet takket være at det finnes data langt tilbake i tid for gaupe og rådyr.

Den studien som ligner mest, handler om elg og ulv på øya Isle Royale i det nordøstlige USA. Både elgbestanden og antallet ulv har gått opp og ned et par ganger i løpet av den 60-årige studien, men forskerne har ikke klart å vise at det er ulvenes predasjon på elgen som er årsaken til svingningene.

Krever lange dataserier

– En grunn til at det er så få langtidsstudier på dynamikken mellom store rovdyr og byttedyrene deres, som hjortedyr eller antiloper, er at disse dyrene lever lengre enn smågnagere og små rovdyr. De krever derfor svært lange dataserier, noe som er vanskelig for forskere å få finansiert, sier Andrén.

SLU-forskerne løste dette problemet ved å utnytte eksisterende data fra svensk viltforvaltning. For gaupa er det de årlige overvåkingene som først Svenska Jägareförbundet, og deretter lensstyrene har gjennomført siden begynnelsen av 1990-tallet. Disse dataene var knyttet til jegerforbundets avskytingsstatistikk på rådyr. Den gir selvsagt ikke data om hvor mange rådyr det er, men den gjenspeiler tettheten.

Gaupene flyttet sørover

En annen, for studien, heldig omstendighet var at forskerne kunne følge utviklingen av disse to artene under gaupenes reetablering til Midt- og Sør-Sverige etter at arten hadde vært borte derfra siden tidlig på 1980-tallet. Basert på klima og andre forhold delte forskerne denne delen av Sverige inn i syv regioner, hvor gaupa gradvis etablerte seg på nytt fra nord til sør. De ulike regionene. var samtidig i ulike faser av samspillet mellom gaupe og rådyr

– Mens gaupene har utvidet leveområdet sitt sørover, har de redusert de lokale rådyrbestandene som de har kommet i kontakt med. Da har gaupene på sin side blitt rammet av den reduserte tilgangen på mat som de selv har forårsaket. Da blir det født færre gaupeunger og flere gauper dør, sier Andrén.

30 år mellom toppene

Studien viser at gaupe og rådyr under visse forhold samhandler med hverandre i et syklisk forløp, med ca. 30 år mellom toppene. Syklusene var klarest i de midtre regionene, fra det sørligste Norrland til det nordlige Götaland. Lenger nord ble mønsteret forstyrret av tamrein som alternative byttedyr og snørike vintre. I Götaland ble mønsteret forstyrret av at gaupa unngikk åpent jordbruksland (der rådyrene dermed kunne søke tilflukt), samt av alternative byttedyr som kronhjort, dåhjort og rike småviltbestander.

– Vi vil gjerne fortsette å studere systemet for å sikre at det faktisk er et syklisk forhold mellom gaupe og rådyr. Dette er dessverre ikke mulig på grunn av økt gaupejakt som bryter mønsteret. I tillegg har ulvebestanden økt i Midt-Sverige, og de spiser også rådyr, sier Henrik Andrén.

 

Les saken hos SLU

Les den vitenskapelige artikkelen