Villrein (Rangifer tarandus)
Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade. Det er betegnende for villreinens måte å bruke leveområdene på.
Karaktertrekk, vekst og utvikling
Utbredelse
Rein (Rangifer tarandus) finnes som flere underarter og er ellers utbredt over store deler av den nordlige halvkule, både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Ut fra levevis kan reinen deles i to hovedgrupper; tundrarein, som stort sett lever nord for barskoggrensa eller i alpine områder (også kalt arktisk rein), og skogsrein, som lever i barskogsområder som grenser opp mot tundraen.
I Norge lever villreinen (Rangifer tarandus tarandus) kun i fjellområdene sør for Trøndelag. Reinen i resten av landet inngår i samisk tamreindrift. I tillegg til villreinen på fastlandet har vi også Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) på Svalbard.
Karaktertrekk
Kroppslengde inntil 220 cm, boghøyde inntil 125 cm. Totalvekt for en bukk kan være opp til 270 kg, slaktevekt 50-140 kg. Simla er betydelig mindre. Gråbrun, strihåret pels, også mellom klauvene og på mulen. Begge kjønn har gevir.
Avtrykket etter klauvene er halvmåneformet, 9-10 cm brede og 8-9 cm lange. Dette varierer med alder, kjønn og underlag. Avføringen består av små, uregelmessige kuler, 12-15 mm lange og 7-10 mm brede. Avføringen varierer med kosten. Svalbardrein har tettere pels, mer kompakt kroppsform og er mer kortbeint.
Tilpasninger
Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger enn nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene derimot, beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene høyere status i flokken når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen.
Reinens vinterpels er ekstremt tykk og kraftig. Sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr har reinen tre ganger så mange dekkhår, med ca. 700 hår per kvadratcentimeter i vinterpelsen. I tillegg har den et lag med underull. Den tykke pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snøen den ofte ligger på vinterstid. Reinen har fire dypt kløftende klauver. Disse fungerer som spesialkonstruerte ”truger”, slik at det er lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren. Dessuten er de velegna til å grave i snøen med.
Luktesansen er spesielt godt utviklet hos reinen, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene på vinteren kan finne lav helt ned til 60 cm under snøen.
Reproduksjon
Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at 4 måneder gamle simler har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3-5 leveår før de får delta i paringen.
I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og de legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.
Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med barflekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca. 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene, og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene å komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til nye beiteområder.
Diett
Reinens tilpasning til lav som vinterbeite er dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater. Den er egnet til å holde kroppsforbrenningen ved like, men dårlig egnet til vekst fordi den inneholder lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og planter med lavere næringsverdi. Reinen kan klare seg uten lav, hvis dette ikke er tilgjengelig. Dette har en for eksempel sett på Sør-Georgia, der det tidligere fantes rein som var satt ut. Her levde reinen utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. Hvis reinen har lav i dietten, er den avhengig av å beite dette i større eller mindre mengder gjennom hele året. Hvis ikke vil mikrobene som bryter ned laven i tarmen dø. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir eller knokler som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne usikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.
For å skaffe seg nok proteiner til vekst og forplantning, må reinen ha tilgang til grønne planter i tidlig spirefase. Det finner den der snøen smelter, og groen spirer frem om våren og utover forsommeren. Reinen følger den grønne bølgen oppover i fjellet for hele tiden å ha tilgang på de ”ferskeste” plantene, og dermed få i seg mest mulig protein som kan brukes til vekst. Mens reinen er i stand til å fordøye 30-40 % av plantematerialet de spiser om vinteren, er de i stand til å utnytte 70-80 % eller mer av vårvegetasjonen. Det slår ut på dyrenes vekst utover sommeren og høsten.
Om sommeren spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et spesielt fenomen om våren, er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.
Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.