Elgens genetiske struktur i Norge

Hjorteviltportalen publiserer sammendrag av forskningsrapporter som er nyttig å kjenne til for alle som ønsker oppdatert kunnskap om elg, hjort, rådyr og villrein. NB: Denne rapporten inneholder mange fagbegreper.

Rapporten ble opprinnelig publisert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i 2009

Sammendrag:

Fullversjon: NINA-rapport 467, 35 sider

Elgen er en viktig naturressurs i Norge med stor økonomisk og rekreasjonsmessig betydning.

Til tross for dette vet vi lite om elgens genetiske variasjon, og således evnen den norske elgen har til å takle forandringer i miljøet eller potensielt negative effekter av høsting.

Stammer fra få elger

Basert på historiske kilder som antyder at den skandinaviske elgbestanden var svært lav for 150-200 år siden, er det imidlertid grunn til å anta at dagens elg er etterkommere av et begrenset antall individer og at den genetiske variasjonen følgelig er lav.

For å undersøke hvorvidt dette kan være tilfelle, samt få en bedre oversikt over den genetiske bestandsstrukturen, har vi analysert den genetiske variasjonen i den norske elgbestanden

585 individer

Analysene er basert på vevsprøver fra 585 elg innsamlet fra 159 kommuner fordelt over hele elgens utbredelsesområde i Norge. Alle individene ble analysert for genetisk variasjon i 15 mikrosatellitter, hvorav 130 individer også ble analysert for variasjon i mitokondrielt DNA (mtDNA).

I tillegg undersøkte vi hvordan den genetiske struktureringen samvarierte med elgens vekt og reproduksjon i de forskjellige delene av utbredelsesområdet. Alle de 15 mikrosatellittene viste betydelig grad av variasjon. Antall alleler registrert per mikro-satellitt varierte fra 4 til 13 med en middelverdi på 7,5.

Høyere variasjon i nord og mot svenskegrensen

Gendiversiteten varierte fra 0,30 til 0,79 mellom mikrosatellitter, med et gjennomsnitt på 0,66. Gjennomgående fant vi høyere genetisk variasjon – uttrykt som heterozygositet, allelrikdom og antall private alleler – hos elg fra Sør-Trøndelag til Finnmark, samt i Oppland og grensefylkene til Sverige.

Lavere variasjon på Sørlandet

Fra Buskerud til Rogaland var den genetiske variasjonen lavere. Også på Vestlandet (Møre til Hordaland) var den genetiske variasjonen høyere, mest sannsynlig fordi denne bestanden er etablert av immigranter fra både Østlandet og Trøndelag.

Variasjonen i mtDNA viste det samme geografiske mønsteret. Totalt registrerte vi 7 haplotyper, hvorav 4 kun ble registrert i ett eller to individer. Flest haplotyper registrerte vi i Finnmark og Troms (4) og i grensefylkene på Østlandet (4). I Øst- og Sørlandsfylkene fra Oppland til Rogaland registrerte vi kun 2 haplotyper.

Norsk elg: 2-5 delbestander

To av de mest sjeldne haplotypene er tidligere registrert hos elg i Finland, mens en av de mest vanlige haplotypene tidligere er registrert i Sverige. Basert på allelvariasjonen i mikrosatellittene fant vi at den norske elgbestanden kan struktureres i 2-5 genetiske delbestander.

Sørlig og nordlig hovedbestand

Denne inndelingen gav en sørlig og en nordlig hovedbestand, der grensen ligger mellom Trøndelag og Østlandet. Den nordlige bestanden kan ytterligere struktureres i en delbestand nord (nordnorsk bestand) og en sør for Salten i Nordland (midt-norsk bestand).

I sør kan bestanden struktureres i en østlig delbestand, hovedsakelig i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold (østnorsk-øst bestand), og en sørvestlig delbestand fra Telemark til Rogaland (sørnorsk bestand).

Østnorsk bestand i vest

Mellom disse bestandene, i Oppland, Buskerud og Vestfold, er det antydet en tredje sørlig delbestand (østnorsk-vest bestand). Også elgen fra Hordaland og Sogn og Fjordane synes å tilhøre denne delbestanden, noe som samsvarer med at denne også er den nærmeste potensielle kildebestanden.

Funn i samsvar med historien

Resultatet av de genetiske analysene er i samsvar med de historiske kildene som antyder at elgen var utryddet fra det meste av Norge i første halvdel av 1800-tallet, og kun tilbake i deler av Hedmark, Trøndelag, og et fåtall små bestander lenger øst i Sverige og i Finland.

De genetiske forskjellene mellom elgen på Østlandet og den midtnorske bestanden kan således være et resultat av isolasjon og genetisk drift i denne perioden eller det kan skyldes genetiske forskjeller som eksisterte i bestanden før bestandsflaskehalsen på 1800-tallet.

En slik forklaring betyr også at det meste av dagens norske elgbestand er et produkt av inn-vandring fra disse kildebestandene. Fordi antallet individer som grunnlegger nye bestander ofte er få og ikke representerer hele den genetiske bredden i kildebestandene, kan dette forklare hvorfor den genetiske variasjonen er lavere i de mer vestlige delbestandene på Øst- og Sør-landet.

Forskjellige kildebestander møtes

På Vestlandet får vi det motsatte forholdet fordi elg fra to forskjellige kildebestander (Hedmark og Trøndelag) møtes og hybridiserer. Elgbestanden i Finnmark og Troms fremstår mer som et resultat av innvandring fra Nord-Sverige, Finland og/eller Russland enn fra bestander lenger sør i Sverige og Norge.

Dette støttes av at bestanden i dette området hadde flest antall private alleler, hvilket vil si alleler som kun finnes i denne men ikke andre undersøkte delbestander. Tilsvarende fant vi at 3 av 7 mtDNA haplotyper ble funnet i Finnmark-Troms, men ikke i noen av de andre delbestandene.

Forskjeller i tvillingrate

Basert på jegerrapporterte elgobservasjoner fant vi at andelen ku med kalv og tvillingraten (antall kalv per kalvku) fordelte seg signifikant forskjellig mellom kommuner med forskjellig bestandstilknytning. De høyeste verdiene fant vi i kommuner med nordnorsk og midtnorsk bestandstilknytning, mens kommuner med østnorsk-vest og sørnorsk bestandstilknytning hadde generelt lavere verdier.

Lettere dyr i sør

Det var også en tendens til at elg med sørlig bestandstilknytning var noe lettere ved en gitt alder enn elg med nordlig bestandstilknytning. Hvorvidt dette avspeiler et årsaksforhold er usikkert da mye av variasjonen i bestandskondisjon i Norge er et resultat av endringer som har inntruffet i løpet av de siste 10-15 årene, og som delvis kan forklares av tetthetsavhengig næringsbegrensning.

Det er likevel mye som tyder på at det eksisterer morfologiske og reproduktive forskjeller mellom elgen i Nord- og Sør-Norge som delvis kan ha genetiske årsaker.

Historisk flaskehals kanskje sterkest i sør

Det samlede materialet for Norge gav ingen antydninger om at den norske elgbestanden nylig har gjenomgått en bestandsflaskehals av kort varighet. Splitter vi materialet opp i fylker finner vi likevel en tendens til flaskehalseffekt i flere sørlige fylker, men ikke i nord.

Dette kan tyde på at bestandsreduksjonen på 1800-tallet kanskje først og fremst påvirket de sørlige bestandene, mens de nordlige bestandene i mindre grad er tappet for alleler og/eller at de har hatt jevnlig kontakt med bestander lenger øst.

Genetisk variasjon viktig for å takle endringer

Ut fra et bevaringsbiologisk perspektiv er det ønskelig at den genetiske variasjonen som er til-bake i den norske elgbestanden ikke forringes ytterligere. Høy genetisk variasjon kan være avgjørende for at elgen klarer å takle de pågående klimaendringene, samt andre menneskeskapte endringer i miljøet.

Reduserer jakt den genetiske variasjonen?

Det er også en økende forståelse av at jakt og høsting har negative effekter på den genetiske variasjonen i viltbestander, men mer forskning er nødvendig for å avklare hvorvidt jakt tapper den norske elgbestanden for genetisk variasjon.

I påvente av bedre kunnskap om slike aspekter bør forvaltningen innta en konservativ holdning til selektiv jakt. Tilsvarende tror vi det er viktig å etablere genetisk overvåking av den norske elgen, og de andre hjorteviltartene. Materialet som inngår i denne rapporten vil i så henseende utgjøre et verdifullt referansemateriale for fremtidige gjentak.

Forfattere:
Solberg, E.J., Røed , K.H., Flagstad, Ø., Sæther, B.E., Heim, M., Andersen, R. & Rolandsen, C.M.