Elgen rundt Oslofjorden – lærdom til nytte i dagens elgforvaltning?

 

I forrige nummer av Hjorteviltet har Storaas og medarbeidere en grundig gjennomgang av elgsituasjonen i nedre Vestfold og Telemark, hvor både antall dyr og dyrenes kondisjon er kraftig redusert. Vi skal her ta diskusjonen videre til østsiden av Oslofjorden, ved å sammenligne de to kommunene Larvik (Vestfold) og Rakkestad (Østfold). I motsetning til hva tilfellet er på vestsiden av fjorden, har elgbestandene i Rakkestad, og Østfold generelt, holdt seg godt (Fig. 1 og 2).

For hjortedyr er overbeite den vanligste årsaken til kondisjonsnedgang over tid. Det må vi anta at også gjelder for elgen på vestsiden av Oslofjorden. Nå viser våre bestandsestimat at tettheten av dyr var omtrent den samme i de to kommunene da bestandene toppet seg omkring 1980. I Rakkestad ble bestanden derimot raskt redusert til rundt det halve, mens en i Larvik opprettholdt en høy tetthet fremdeles i ca. 10 år.

Fra ROS til bjørk i Østfold

Tradisjonelt har elgforskere- og forvaltere gjerne satt likhetstegn mellom overbeite

og nedbeiting av ROS-artene, dvs. rogn, osp og selje. Her har vi et interessant materiale fra Østfold, hvor daværende Statens Viltundersøkelser omkring 1960 gjennomførte en omfattende studie over elgens vinterbeite i Vestby. Undersøkelsen var et ledd i en landsdekkende registrering, og Vestby ble valgt som eksempel på et område hvor elgen kunne velge og vrake i en overflod av frodig lauvoppslag av ulike arter. Registreringene viste at ROS-arter sammen med einer og furu utgjorde vinterbeite (Fig. 3). I vintre med lite snø var også blåbærlyng viktig. Derimot rørte elgen praktisk talt ikke bjørk selv om det var det vanligste lauvtreslaget. Det ble faktisk konkludert med at når elgen klippet av bjørk, så var det å regne som en «feiltagelse».

I dag er elgens beite i Østfold radikalt forandret. Vi har ikke nyere registreringer fra Vestby, men i Rakkestad (cirka 3 mil inn for Vestby) viste studier i 2005-2007 at bjørk var det dominerende diettinnslaget hos elg (Fig.3.). Dette gjaldt også i Hobøl, nabokommunen til Vestby, hvor elgens beiting ble undersøkt i 1987 Det som fantes av ROS-arter var kraftig nedbeitet. Går vi videre nordover i Hedmark, hvor kondisjon og vekter inntil nylig har ligget høyt, har bjørka hele tiden vært dominerende beite. Vi kan dermed slå fast, som vi også har vært inne på i tidligere i Hjorteviltet, at bjørk er fullt ut tilstrekkelig for å holde elgen i god kondisjon fra Østfold og nordover i Hedmark.

Vestfold var tidligere vårt «dårligste» elgfylke

Går vi tilbake til 1950-tallet var Vestfold vårt dårligste elgfylke målt i årlig avskyting. Tyve år fram i tid, på slutten av 1970 årene var fylket rykket fram til å bli vårt beste elgfylke med en økning i avskytning opp mot 1 elg per km2. Storaas og medarbeidere har pekt på de sannsynlige årsakene: økningen i flatehogsten av gran utover på 1960 og 1970 tallet på svært produktiv mark (noe av den beste skogsjorda vi har i Norge). Det ga et svært frodig lauvoppslag, særlig av rogn. Etterhvert ble beitene dårligere: den beste marka, som ble hogd først, ble plantet til med tett granforyngelse, samtidig som det ble anvendt glyfosat i betydelig utstrekning for å dempe lauvoppslaget. Overbeitingen var trolig allerede et faktum utover på 1980-tallet, både som følge av en kraftig voksende elgstamme og av stadig dårligere beitetilbud (mindre flatehogst og hogst på svakere mark). Spørsmålet er derfor om Vestfold i dag er tilbake til den mer «historiske» gran dominerte skogen med lav elgtetthet og kalvproduksjon slik som vi øyensynlig hadde på 1950-tallet?

Agderfylkene hadde et bedre utgangspunkt

Dette mønstret passer dårligere om vi går lenger sørover til Agderfylkene. Her var avskytningen blant de høyeste i landet i 1950-årene, noe som tyder på relativt gode beiter i utgangspunktet. Det er overaskende siden jordsmonnet er grunt og lite produktivt (under 10 % høy bonitet mot 40-50 % i Vestfold). Men åpen furu- og eikeskog med innblanding av bjørk dominerte mye av skogen her på 1950-tallet og ga øyensynlig bedre beite, særlig vinterbeite, enn den grandominerte skogen lenger nord. I Agderfylkene ble ikke den positive effekten av flatehogst så kraftig som på den gode marka i Vestfold, og bestanden vokste mye langsommere. Etter hvert havnet en også her i det samme uføret som lenger nord med dårlig reproduksjon og lave kalvvekter, på tross av en bestandsreduksjon til under det halve. Også i Agderfylkene er det etter hvert plantet mye gran og benyttet glyfosat. Et interessant moment er at elgen i Agder beiter lite på furu.

Lærdom for det øvrige elg-Norge

Elgbestandene over hele landet økte ved overgangen fra matrikkeljakt til minsteareal i 1951. Samtidig økte kondisjon og tilvekst i bestandene som følge av flatehogst og frodige lauvoppslag. Viltnemdene undervurderte vekstpotensialet og satte i mange år uttaket lavere enn tilveksten i bestandene. Elgbestandene omkring Oslofjorden vokste raskere enn i andre deler av landet. Et kystnært klima med korte vintre og lang vekstsesong var antagelig en viktig årsak.

I dag er elgens kondisjon målt i kalvproduksjon og kroppsvekter på vei nedover i mange norske elgdistrikter (nedgangen er allerede kraftig i deler av Trøndelag). Da er spørsmålet om vi står foran en generell utvikling som den vi har sett på vestsiden av Oslofjorden; redusert kondisjon som blir liggende lavt i lang tid, selv med kraftig bestandsreduksjon. I Vestfold har vi øyensynlig hatt et samspill mellom markbonitet, hogst og elgbeite som er mindre vanlig i andre deler av landet. Hovedbeitet for elgen i store deler av Vestfold har bestått av rogn som er spesielt sårbar når det gjelder overbeite og gjenvekst.

I Østfold og nordover dominerer bjørk som er mer robust, men vi fikk en like kraftig kondisjonsnedgang i Agderfylkene hvor bjørk har vært viktig beite. Vi har med andre ord ingen garanti for at «krakk» i elgbestander er unik for vestsiden av Oslofjorden.

Lærende (adaptiv) forvaltning

Undersøkelsene til Jos Milner og medarbeidere viser at Larvik-elgens kondisjon kan forbedres ved foring vinterstid. Det er likevel vanskelig pr. i dag å fastslå hvor stor relativ betydning beitene på den ene side og eventuell kondisjonsoverføring fra kalv til ku har for dagens stagnerte elgsituasjon vest for Oslofjorden. Overaskende nok har vi ikke funnet entydige forskjeller i beitetrykket på de to sidene av fjorden. Et interessant og viktig spørsmål er hvorvidt den raske og kraftige reduksjonen i elgbestanden i Østfold på begynnelsen av 1980-tallet forhindret at svake årganger av mordyr fikk dominans i bestanden.

Dette er faktisk en mulighet vi har til å utvikle våre forvaltningsverktøy, og bør undersøkes nærmere. Ved ulik reduksjon i bestandene kombinert med estimater av beitetilbud bør det være mulig å nærme seg bæreevnebegrepet ikke bare ut fra elgens kondisjon, men også i forhold til skogskader. Dette forutsetter at vi kan avgrense et hjemmeområde for majoriteten av dyr i ulike elgbestander, noe vi vet en god del om utfra radiomerking av elg. Hva om vi radikalt reduserte bestanden i enkelte områder med bestandskrakk, la oss si 10 % av opprinnelig bestand. Det ville gi oss beskjed om hvorvidt det er beitene eller elgen det er noe galt med. En lærende forvaltning hvor en raskt tar i bruk ny viten, har det allerede vært snakket varmt for i ulike varianter. Norsk elgforvaltning, med god kontakt mellom forskere og rettighetshavere, bør være rustet til å kunne ta et tak her. Det viktigste taket i dag, ikke bare når det gjelder elg, men i hjorteviltforvaltning generelt, er en bedre forståelse av begrepet bæreevne.

LITTERATUR
Milner, J., F. van Beest, F., Nicolaysen, K. B., Thorkildsen, B. og Storaas, T. 2010. To feed or
not to feed? Røynsler med siloforing av elg vinterstid. Hjorteviltet: 64-66.

Storaas, T., Milner, J. og van Beest, F. 2013. Minskande foryngingsareal forklaringa på elendigheita? Hjorteviltet: 18-19.

Wam, H. K., Hjeljord, O. og J. E. Solberg, J. E. 2011. Stadig nye mysterier i elgforskningen. Hjorteviltet: 72-73.

Hagen, Y. 1983. Elgens vinterbeiting i Norge. Viltrapport 26. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk,
Trondheim.

Gotehus, A. og Hellerslien, E. 2004. Elgbeitetaksering i Agder og Telemark. Masteroppgave,
NLH.

Conradi, M. 2010. Quality of browse to moose: birch in relation to rowan, aspen and salix.
Masteroppgave. UMB.